Erika Fatland

Allerede relativt tidlig i forfatterskapet begynte det å bli forventinger blant et stort publikum til Erika Fatlands bøker. Nå er hun ute med sin mest omfattende utgivelse, både i bokstørrelse og i geografisk dekningsområde. Og for så vidt mest mest omfattende boktittel hittil: Grensen. En reise rundt Russland gjennom Nord-Korea, Kina, Mongolia, Kasakhstan, Aserbajdsjan, Georgia, Ukraina, Hviterussland, Litauen, Polen, Latvia, Estland, Finland og Norge, samt Nordøstpassasjen.
Rett inn til øverste sjikt av bestselgerlista, nye opplag og gode kritikker.

– Reiseguru Jens A. Riisnæs har karakterisert din tur rundt Russland som «en umulig reise». Var det slik det føltes underveis også?
– Enkelte ganger underveis føltes det nok som det var veldig langt igjen til jeg var fremme, men det føltes i grunnen aldri umulig. Jeg er optimist av natur og tror at ting stort sett ordner seg, og det gjør de jo, stort sett, i alle fall. Det eneste jeg var usikker på om jeg ville klare å få til, var turen gjennom Nordøstpassasjen. Det løste seg til slutt det også, men ikke før i august i år.

– De fleste av oss har nok med å få med oss bagasjen, passet og billettene for en europeisk storbyhelg. Hva var det med denne langt større reisen og dette prosjektet som gjordet det umulig for deg å komme utenom?
– Som forfatter leter jeg alltid etter gode bokideer, men de vokser som kjent ikke på trær. Av og til har man likevel flaks. For snart fire år siden drømte jeg at jeg gikk langs Russlands grense på et stort kart. Da jeg våknet, forsto jeg straks at reisen jeg nettopp hadde drømt skulle bli min neste bok. Norge og Nord-Korea har ikke mye til felles, men begge landene grenser mot Russland. Hva vil det egentlig si å ha verdens største land som nabo? Hvordan påvirkes man av det? Til og med tittelen sto lysende klart for meg så snart jeg kom meg opp av sengen: “Grensen. En reise rundt Russland”? Utrolig nok hadde ingen skrevet denne boken før, selv om ideen egentlig er ganske opplagt.

– Du er født og oppvokst i Ølen i Rogaland, men har helt siden gymnasdagene søkt ut for utdanning og senere arbeid og reiser. Var det så fælt i Ølen at du måtte lengst mulig bort?
– Ja.

– Det finnes mange store reisekronikører der ute, fra alle tider og steder. Hvem har du selv blitt inspirert av opp gjennom årene av reisende forfattere?

– Jeg elsker gode reisebøker, og har gjerne med meg reisebøker når jeg selv er på reise. Jeg koser meg ekstra dersom forfatteren lider mer enn jeg selv gjør underveis. Da jeg studerte russisk i en grusom forstad utenfor St. Petersburg som 22-åring, trøstet jeg meg med Carsten Jensens strabasiøse reise gjennom Papua Ny Guinea om kveldene. Hans to reisebøker fra 1990-tallet, Jeg har sett verden begynne og Jeg har hørt et stjerneskudd, er fremdeles høyst lesverdige. Ellers er jeg veldig glad i Colin Thurons bøker, særlig fra det tidligere Sovjet. Ryszard Kapuściński setter jeg også høyt. Skildringene hans glir riktig nok av og til umerkelig over i fiksjonen verden, men at det er stor litteratur, uansett sjanger, er det ingen tvil om.​