Kjersti Sandvik

9. mai inviterer Den norske Forfatterforening og NFFO til miniseminaret Etiske kvalar i skrivearbeidet – på Litteraturhuset i Bergen. Her kan du møte forfatterne Olaug Nilssen, Tore Rem, Kjersti Sandvik og Sigbjørn Skåden med hvert sitt fordrag om temaet. Vi plukket opp smarttelefonen og ringte opp Kjersti Sandvik, som sammen med Grete Fatima Syéd er NFFOs regionkontakter i Bergen.

– Nylig kom det et utspill om å opprette et etisk sjekkliste i sakprosaen. Hva synes du om et slikt forslag?
– Formålet med en etisk sjekkliste er jo at sakprosabøkene skal bli så bra som mulig. Hvis en slik liste kan få alle parter til å gjøre en bedre jobb – er det en god ting. En annen funksjon er at en sjekkliste kan bidra til å sikre best mulig balanse i framstilling av en sak. Særlig i kontroversielle saker. Jeg har registrert at det har kommet forslag til en slik sjekkliste og synes det er fornuftig av NFFO å vurdere det. Jeg tror også denne «listen» allerede finnes i bevisstheten hos mange forfattere og forlag, men å få ned noe på papiret, kan være bra.

– For tre år siden ga du ut boka Under overflaten. En skitten historie om det norske lakseeventyret, der du har reiste en rekke kritiske problemstillinger omkring fiskeoppdrettsnæringen i Norge. Hvilke etiske dilemmaer møtte du på under arbeidet?
– Som jeg kommer til å utdype på Litteraturhuset, dukket mine etiske kvaler opp i etterkant av bokutgivelsen. Jeg skrev boken fordi jeg hadde relativt god innsikt i næringen, og var nysgjerrig på bakgrunnen for den harde debatten om hvorvidt påvirkning på villaksen og miljøet ellers er for stor eller ikke. Jeg fant blant annet ut at denne næringen har langt tradisjon for å fornekte ubehagelige fakta om miljøpåvirkninger, og angripe kritikere, enten de er villaksforkjempere, forskere eller journalister. Jeg opplevde at konklusjonene i boken ikke ble godt mottatt i næringen, og at det ble utøvde press overfor min arbeidsgiver.
– Naturen er under press fra kommersielle interesser over hele kloden. De som høster mest profitt direkte fra naturen, har en interesse av å angripe forskning på konsekvensene av inngrepene. Da kan bare det å legge fram fakta om hvordan miljøet påvirkes, i seg selv være provoserende. Budbringeren skal tas, heller enn å gjøre noe med selve budskapet.

– Parallelt i arbeidet med lakseboka har du også hatt ditt daglige arbeid som journalist. Har det vært noen etiske dilemmaer med bytte av journalist- og forfatterhatter?
– Jeg ble tatt av dette fagfeltet. Ikke bare under lanseringen av boken, men så lenge at jeg aldri helt har kommet tilbake. Grunnen var at jeg kunne beskyldes for å ha en agenda med å skrive denne boken og at denne agendaen også ville komme fram i mitt journalistiske arbeid. Mitt spørsmål er om jeg også ville blitt beskyldt for å ha en agenda og blitt tatt av stoffområdet om jeg skrev en bok der jeg mente det var grunnlag for å si at næringen driver i sin skjønneste orden og at den ikke påvirker miljøet nevneverdig. Dette synes jeg er en interessant og viktig debatt.
– Og jeg sitter fortsatt igjen med spørsmålet: Skal innsikt være diskvalifiserende? Hvor går grensen mellom innsikt og agenda?