Læreboka gir forskningen vinger - sett pris på den

I en serie artikler har NFFO tatt opp den akademiske forfatterrollen til diskusjon, og stadig flere stemmer melder seg på debatten. Fire ledere i to av landets største forlag publiserte sitt syn i Aftenposten 18. oktober.
Her følger en lengre versjon av deres debattinnlegg:

I Aftenposten 5.10. hevder forfatter og kjemiker Alexander H. Sandtorv at det norske samfunnet går glipp av viktige fagbøker, fordi forskningsformidling blir nedprioritert ved norske universiteter. Sandtorv, som blant annet har skrevet flere lærebøker i kjemi for oss i Universitetsforlaget og Aschehoug, peker på at han får lite støtte fra Universitetet i Oslo for sitt viktige formidlingsarbeid.

Vi som jobber med læremidler for norske elever og studenter, må gi Sandtorv rett. Skriving av lærebøker nedprioriteres i de fleste akademiske miljøer i dag. Tellekantsystemet belønner forskning, ikke formidling. Dette bidrar til at det ofte er vanskelig å rekruttere flinke fagfolk til å skrive lærebøker.
Verken rektor ved UiO, Svein Stølen, eller rektor ved UiB, Margareth Hagen, vil endre insentivsystemene.
Stølen hevder at det formidles tilstrekkelig i dag, mens Hagen uttaler i et intervju med NFFO at det er for komplisert å vekte de ulike formene for formidling innenfor tellekantsystemet. Det er også symptomatisk at verken lærebok eller læremiddel er nevnt i Langtidsplanen for høyere utdanning 2019−2028.

Fagfornyelsen trues

I 2020 kom nye læreplaner for grunn- og videregående skole, en reform med tilnavnet Fagfornyelsen. I Aschehoug Undervisning har vi dermed hatt stort behov for å finne flinke fagfolk til å skrive de nye læremidlene. En typisk forfattergruppe består av lærere med klasseromserfaring og fageksperter fra UH-sektoren. Slik sikrer vi at ny forskning fornyer lærestoffet til elevene. I de seinere åra har vi imidlertid hatt økende problemer med å finne fageksperter som er villige til å skrive. Mange ønsker å bidra, men det er sjelden at andre enn svært erfarne forskere synes de kan prioritere slikt skrivearbeid.
Forlagene har også flere erfaringer med at instituttledere setter ned foten for lærebokskriving, selv om det nok er langt vanligere med internalisert normering enn med faktiske forbud.

Fagkunnskap på norsk

I Universitetsforlaget feiret vi nå utgivelsen av fjerde utgave av Thomas Hylland Eriksens kanoniske lærebok Små steder, store spørsmål. Første utgave kom i 1997, tittelen er oversatt til nærmere tretti språk og har formet samfunnsvitere verden over. Boka ble til fordi en forlagsredaktør overtalte en ung, nokså oppviglersk forsker til å bruke tida si på å skrive lærebok. Med dagens insentivsystemer risikerer vi å gå glipp av slike fornyende, formende utgivelser.
Forlagene tilbyr kvalitetssikrede tekster på norsk. De er utviklet i og for en norsk kontekst og fremstår som mer relevante for leserne enn de amerikanske lærebøkene som dominerer i mange fagområder. Over 90 % av studentene går ut i en hverdag med norsk som arbeidsspråk.
Både studenter, elever og norsk offentlighet trenger kvalitetssikret fagkunnskap formidlet på en tilgjengelig måte. Derfor bør læremidler løftes ut i en egen insentivordning. Dette tidskrevende, viktige arbeidet må gis verdi i en akademisk karriere. En slik ordning trenger ikke inkludere all formidling. Politikk handler om prioriteringer. Det er både mulig og riktig å prioritere læremidler, slik at eminente forskere som Sandtorv også i framtida kan berike et større fellesskap gjennom bokskriving.

Forfattere av innlegget:

Hege Gundersen
Forlagssjef i Universitetsforlaget

Jannicke Bærheim
Forlagsredaktør realfag i Universitetsforlaget

Arne Fredrik Nilsen
Redaksjonssjef i Aschehoug Undervisning

Dag-Erik Møller
Redaksjonsleder realfag i Aschehoug Undervisning