– For å skrive sakprosa for barn og unge må du forstå leseren

Vi befinner oss bare et par strøkne langpasninger unna Bryne stadion, der vi skal møte en kar som har innsikt i både i den ene og den andre. Ørjan Zazzera Johansen har sikret seg. Ikke bare er han formidler og informasjonsleder ved Garborgsenteret og holder dikterens navn varmt i offentligheten. Han er også forfatter og har skrevet historien om Erling Braut Haaland. Ørjan debuterte som romanforfatter, men har skiftet over til sakprosa for barn og unge som skrivende. Hans bestselgende bok om Haaland ble utgitt på Samlaget i 2022 og havnet i superfinalen i Bokslukerprisen i 2023. Den ble også nominert til ARKs barnebokpris, som første sakprosabok noen sinne.
Torsdag 30. mai deltar han i panelet under Lillehammer-festivalen som skal diskutere ungdomsbokas rolle, status og framtid.

Vi møtte forfatteren tidligere i år for å snakke om temaet, og dette intervjuet er tidligere publisert i NFFOs medlemsmagasinet Bulletin.

En slags opptakt til boka kom i 2020, Fotballprosjektet, som Ørjan skrev sammen med Alf Ingve Berntsen, som var Braut Haalands ungdomstrener i Bryne FK. Han var mannen verdens journalister ringte til da den internasjonale suksessen plutselig materialiserte seg i Red Bull Salzburg-tida.
– Jeg leste noen av intervjuene som kom med Alf Ingve, som fikk meg til å tenke. Alf Ingve hadde også vært min trener og seinere også kollega. Erling vokste opp 300 meter den veien og spilte fotball 200 meter den veien. Jeg har spilt på de samme banene som ham, skiftet i alle de samme garderobene og gått på de samme skolene. Da slo det meg: Jeg tror faktisk det ikke finnes en forfatter som er bedre plassert enn meg til å fortelle denne historien.
– Da fikk jeg Alf Ingve til å være med og skrive om hele dette kullet som var så unikt. Det var mange andre gode der også. Fem av dem har vært på ulike landslag, og seksspillere derfra er profesjonelle i dag.
– Så det er altså noe spesielt med fotball og Bryne?
– Jeg mener at det absolutt er det. Og det jeg har vært ute etter, er forklaringen på hvorfor.
– Har du funnet en?
– Bryne hadde et veldig godt A-lag helt fra 1970-årene og fram til begynnelsen av 2000-tallet. Mange gode spillere flyttet også til Bryne for å være med på laget og ble værende fordi de likte seg så godt her. Disse spillerne ble foreldre etter hvert. De fikk unger med gode gener som vokste opp med fotball overalt rundt seg. De har hatt fotball på maten, de spilte til alle tider, de likte å
trene, og så kunne de se sine forbilder vandre rundt i gatene: en Arne Larsen Økland her, en Rune Ottesen og Roger Eskeland der.
– Og Erling oppi dette?
– For han var det jo ekstra spesielt fordi han visste jo hele veien at det var mulig å bli proff, med en far som hadde vært det – og en far som kanskje veldig tidlig så at sønnen hadde de rette egenskapene.
– Hvor stor er Erling-feberen på Bryne?
– Mye større enn hva jeg ville ha trodd. Det er jo ingen av oss i utgangspunktet som er City-fans, men det glemmer vi. Det er liksom lov å ha to lag nå for en periode. Folk snakker om Erling hele tida, og de er ekstremt stolte og fascinerte.
– Så tror jeg folk er veldig glad for at han hele veien husker at han er fra Bryne. Han snakker om Bryne, om hvor han kommer fra, og han snakker bredt jærsk. Det betyr noe. Det er liksom ingen tvil om at han er en av oss. Så han gir folk selvtillit.
(Teksten fortsetter under bildet).

Leselyst

– Hva slags historie er det du forteller om ham i din bok?
– For det meste en kronologisk en, men med vekt på barne- og ungdomsårene i Bryne. Han har tross alt bodd her halve livet, og jeg synes ofte at biografier for barn og unge går litt for raskt på voksendelen. Jeg husker selv da jeg leste som ung, at jeg gjerne ville og likte å lese om barneårene til dem som det skrives om. Og dette er knyttet til det jeg snakket om: sammenheng og utvikling, hvorfor han har tatt de stegene som han har gjort.
– Men jeg skriver også om det som virkelig fascinerer meg, som er det som foregår inne i hodet hans. Dette at han er så lynkjapp i hodet og klarer å gi seg selv mange valgmuligheter, enten ballen havner her eller der, det er dette som er den virkelige wow-faktoren ved ham. Det at han er stor, sterk og rask, er viktig, men bare et virkemiddel.
– Jeg tror jeg skriver litt annerledes om fotball enn mange andre. Vi har en knallgod fotballitteratur i Norge, men den er ofte sosiologi i forkledning, full av analyser. Jeg er mer opptatt av å beskrive opplevelsen av fotball, det er jo et helt utrolig spill.
– Er det noe metningspunkt for Braut Haaland-interessen?
– Ikke som jeg har oppdaget. Jeg var nylig på turné på Sunnmøre med Den kulturelle skolesekken, og da fikk jeg jubel idet jeg kom inn i gangene – bare fordi jeg er den som har skrevet bok om Haaland.
– Der snakket jeg med en gjeng fra 3. til 9. klasse, og
det er jo egentlig fy-fy å samle en så spredt aldersgruppe i litteraturformidling for barn og unge. Men det gikk helt fint, for alle hadde de den samme fascinasjonen for Haaland og hans historie.
– Sakprosa for barn og unge er et viktig område også for oss i NFFO, og leselyststrategi er nå blitt et nasjonalt anliggende. Hva er viktige elementer for et voksent menneske som skriver
sakprosa for barn og unge?
– Det viktigste er kanskje å forstå leseren. Når jeg skriver, prøver jeg å huske hvem jeg selv var som barn og ungdom. Og for meg så er ikke det så vanskelig når jeg skriver om fotball. Da jeg var 11–12 år, kom Maradona inn i livet mitt, og jeg tror nok jeg var Brynes største Maradona-fan. Så går jeg tilbake til den tida i hodet og prøver å tenke på hva jeg var opptatt avmed ham. Og da brydde jeg meg ikke om hvor mye han tjente, om han var gift, samboer eller hvor mange barn han hadde. Jeg var opptatt av hva han gjorde på banen, hvordan han fikk det til, og om det kunne være mulig for meg å gjøre noe lignende. Hans privatliv bryr jeg meg ikke om.
– Så tror jeg det også er viktig at du har et språk som henvender seg til og er i dialog med leseren.
– Hvordan skjer det?
– Ja, du kan jo gjerne stille spørsmål i en tekst, for eksempel, eller skrive det litt åpent her og der, slik at de som leser, må tenke litt selv. Jeg sneier jo og innom noen vanskelige temaer, som jeg prøver å gjøre uten å fordømme noen. Hva mener man om VM i Qatar? Hva mener man om å spille i en klubb som er eid av folk som har et helt annet verdisyn enn vi har her i Norge? Jeg vil ikke være fordømmende, men jeg kan ikke la være å snakke om slike ting heller.
– Du har jo også skrevet et par voksenromaner. Var det noen forskjell i vanskelighetsgrad i skrivingen?
– Jeg synes ikke det er lettere å skrive for unge enn for voksne. Den store fordelen er at det er kortere. Men du må være like nøye med strukturen og sammenhengene.
– Sakprosa for barn og unge har hatt litt lav status der ute. Kanskje ikke blant kjerneleserne, men blant forlag, i media, hos såkalte voksenforfattere – og i forfatterorganisasjoner, for den saks skyld. Hva tror du dette skyldes?
– Jeg kan bare snakke for min egen del, og da var det jo romaner som var greia da jeg startet opp som skrivende. Det er vel gjerne slik det starter som forfatter. Du drømmer om å skrive romaner og dikt. Og jeg kom godt i gang der, jeg gikk både på Skrivekunstakademiet i Bergen og kandidatprogrammet i litterær gestaltning i Göteborg og debuterte da med roman i 2014 med Vent på meg, Diego.
– Men så ble jeg litt etter litt veldig lei av fiksjon. Jeg ville tilbake til virkeligheten på et vis og sluttet nesten å lese romaner og leste mest bare lokalhistorie.
– Hvorfor ble du lei?
– Jeg opplevde at det jeg dreiv med, var litt … falskt, dette med å lage figurer, karakterer og universer som ikke finnes. Jeg skrev nesten bare meta, fikk liksom ikke postmodernismen ut av systemet. Jeg kom i utakt med samtidslitteraturen. Kanskje jeg kommer tilbake til sjangeren, vi får se.
– Jeg synes uansett at det bør være en større forståelse for at sakprosa også er litteratur. Grensene har flyttet på seg, både hva gjelder hvordan sakprosaspråket har utviklet seg, samtidig som Knausgård og andre forfattere av denne virkelighetslitteraturen nesten litt uforståelig har havnet på den skjønnlitterære sida. Mye av det kunne like gjerne vært kalt sakprosa. Og da føles det jo ganske urettferdig at det skal være bedre betalt på den skjønnlitterære sida. Kanskje vi bare skulle oppheve hele skillet og kalle det litteratur?

Leselyst

Nå er Ørjan i gang med et nytt bokprosjekt, som ligger nærmere hans daglige virke på Garborg-senteret, en dobbeltbiografi om ekteparet Arne og Hulda Garborg. Også den er tiltenkt lesergruppa barn og unge.
– Det er noe jeg har tenkt på i mange år. Jeg tror det kan være en spennende fortelling å lese, med Arne som den kjedelige og Hulda som den utadvendte, for å sette det på spissen. Slår du sammen de to, har du en bra historie. Men det er ikke lett å skrive forfatterbiografier. Det mest spennende skjer jo inni hodene deres. Dette blir likevel ikke en ren biografi, men også mye om det
de var en del av: nasjonsbygging, demokrati og menneskerettigheter, som jeg tror 13–14-åringer har godt av å lese om.
– Ja, der snakker du jo om den lesealderen som er mest utsatt, og dem vi snakker mest om hva gjelder frafall av lesing. Hva bør vi gjøre for holde på leselysten? Bare holde ut og håpe de kommer tilbake?
– Mye er opp til foreldrene. Det gjelder å ikke gi opp! Jeg har jo en 16-åring selv som har holdt seg unna lesing en periode. Men her om dagen gikk han bort til hylla og plukket ut bøker av Marcus Aurelius og Rosseau. Det synes jeg var helt fantastisk. Og jeg var veldig glad for at jeg hadde akkurat dem i hylla, for det er jo den første forutsetningen, at lesestoffet er tilgjengelig, enten hjemme eller på biblioteket. Og der har biblioteket her på Bryne gjort en kjempejobb, med blant annet gjennomføringen av en Sommerles-kampanje som har engasjert mange unge.
– Men jeg tror uansett at det vil finnes mange lesere der ute. Det vil alltid være mennesketyper som liker å lese. Men vi må bare fortsette å skrive og formidle bøker som gir flest mulig lyst til å lese, slik at de lærer seg dette vesentlige – at å lese er å tenke, at lesingen hjelper deg til å forstå andre mennesker og gir deg flere perspektiver på livet. Så enkelt og så vanskelig, sier
Ørjan Zazzera Johansen.