– Mer fakta til folket!
– Det trengs et løft for sakprosaen i innkjøpsordningen i en tid der behovet for kunnskap er viktigere enn noen sinne, sier Reidar Müller, leder NFFOs frilansutvalg.
Denne uka har det igjen vært et kritisk lys rettet mot innkjøpsordningen for litteratur. Nærmere bestemt sakprosadelen av den. Dagsavisen har gjennom flere artikler skrevet om temaet, etter at det ble kjent at kun fire av åtte nominerte sakprosabøker til Brageprisen, er blitt innkjøpt av kulturrådet.
Dette har fått Reidar Müller, leder i NFFOs frilansutvalg til å løpe til tastaturet.
Her er hans innlegg som stod på trykk i Dagsavisen 7. oktober:
På torsdag ble fire bøker i hver av kategoriene skjønnlitteratur, sakprosa, barne- og ungdomsbøker og populærvitenskap (åpen klasse) nominert til Brageprisen. Nesten samtidig ble Kulturrådets siste vedtakslister for innkjøpsordningen av ny norsk sakprosa offentliggjort – en viktig støtteordning som sikrer forlag og forfatter et salg av 773 bøker som distribueres til alle landets biblioteker. Sakprosaordningen er selektiv og bare et utvalg av titlene blir kjøpt inn. En gammel kjepphest for de som har vært i denne bransjen en stund er at ordningen bør styrkes, noe gårsdagens Bragepris-nominasjoner i høyeste grad viser.
For hvis du vil låne Bragepris-nominerte Helene Uris sakprosabok Hvem sa hva? eller den populærvitenskaplige boka Det første mysteriet av Katharina Vestre (solgt nå til 19 land!) på et bibliotek nær deg, så er det ikke garantert at de har boka. Disse to bøkene ble nemlig ikke kjøpt inn av Kulturrådet. Som også Dagsavisen observant påpekte på mandag er det slik at fire av de totalt åtte Bragepris-nominerte sakprosabøkene fikk avslag. Dette vitner selvsagt om ulik smak og kriterier hos Bragepris-juryen og Kulturrådets vurderingsutvalg, men først og fremst fører Kulturrådets begrensede budsjett til at for få sakprosabøker blir kjøpt inn til alle landets biblioteker.
Det som er påfallende er forskjellsbehandlingen av skjønnlitteratur og ny sakprosa for voksne. La oss skule på fakta: Av de 261 sakprosatitlene som er innmeldt av forlagene så langt i år, er 83 titler innkjøpt – altså bare 31 prosent. For skjønnlitteratur er situasjonen den motsatte. Så langt i år er 202 titler vurdert av Kulturrådet. Bare 33 fikk avslag mens 169 titler ble kjøpt inn.
Med andre ord: 80 prosent av de skjønnlitterære titlene ble kjøpt inn. Dette følger pent og pyntelig trenden fra de foregående årene: Av de 447 påmeldte skjønnlitterære titlene i 2017 ble mer enn 80 prosent innkjøpt, mens bare en tredjedel av de over 300 sakprosatitlene for voksne nådde opp.
Det er vel og bra at mange skjønnlitterære titler finner veien til norske biblioteker, men tallenes klare tale er at flere sakprosatitler bør ta følge. Da unngår vi slike bisarre situasjoner der halvparten av de Bragepris-nominerte sakprosabøkene ikke er garantert å finne i alle landets biblioteker. Det er en kjent sakt at sakprosaen lenge har vært stemoderlig behandlet. Ikke bare blir færre titler kjøpt inn sammenliknet med skjønnlitteraturen, men også normalkontrakten har dårligere vilkår. Det trengs et løft – særlig i en tid der behovet for kunnskap kanskje er viktigere enn noensinne.
Kanskje dette er noe å tenke på i revidert nasjonalbudsjett, kulturminister?
