NFFO og EWC til kamp mot Artikkel 12!

Det sto viktige saker på dagsorden: Det har vært en tiltakende uenighet mellom medlemmene i foreningen om betydningen av Artikkel 12 i EU-direktivet om opphavsrett i det digitale markedet. Utkast til direktiv er for tiden under behandling i EU-parlamentet og det forventes vedtak i saken rundt 20.nde juni. Uenigheten i EWC går mellom foreningene i Tyskland, Nederland, Belgia og Østerike på den ene siden og de nordiske landene på den andre, spesielt har Finland engasjert seg.

Saken gjelder hvordan vederlag som er samlet inn av kollektive rettighetsorganisasjoner (som Kopinor) skal fordeles mellom forleggere og forfattere. I Norge og Finland er det slik at kopivederlagene er fordelt ut fra et sett av voldgiftsdommer og forhandlinger mellom partene i Kopinor. Mens bibliotekvederlaget ses som en kulturpolitisk ordning til støtte for forfatteres økonomi. Norske forleggere får derfor ingenting av bibliotekvederlaget. Slik har det vært, og slik ønsker selvsagt forfatterorganisasjonene og NFFO at det fortsatt skal være.

Artikkel 12 nevner også bibliotekvederlaget, og kan derfor komme til å påvirke nasjonal lovgivning. Det norske bibliotekvederlaget er bare delvis begrunnet i åndsverkloven og er ikke en kompensasjon for utlån for den enkelte forfatter. I stedet er loven gitt en særlig bestemmelse om at vederlaget skal gå til å skape ny norsk sakprosa. Dette er en kulturpolitisk legitimering som gjør vederlaget til en skapende kraft ved å gjøre det mulig å dele ut stipender fra forfatterforeningenes fond. I Norge er det av samme grunn biblioteksamlingenes samlede omfang som legges til grunn for vederlagets størrelse, ikke antall utlån.

Men i flere andre land i Europa er bibliotekvederlaget rent opphavsrettslig begrunnet, og dessuten kjempet frem av forlagene, vel så ofte som av forfatterne. Dette har ført til en praksis der bibliotekvederlaget blir delt, ofte 50-50, mellom utgivere og forfattere. I en spesiell sak i EU-domstolen, den nå berømte ReproBel-kjennelsen, ble imidlertid forleggere frakjent retten til sin andel. Tysk høyesterett tok dommen til etterretning og frakjente også tyske forleggere rett til bibliotekvederlag. Siden har europeiske forleggere og den internasjonale reprografiske rettighetsorganisasjonen IFRRO kjempet for å omgjøre vedtaket. En løsning er å innføre en bestemmelse i EU-direktivet som overstyrer tysk høyesterett. Dette er bakgrunnen for Artikkel 12. Den gir forleggerne rett til en andel av vederlag, når et vederlag er begrunnet opphavsrettslig og samlet inn som kompensasjon for bruk og tapt salg på grunn av lån.

Artikkel 12 er med andre ord et forsøk på å reparere en uheldig dom i tysk høyesterett med overnasjonal rett. Et problem er at forfatterforeningene i mange land er svake foreninger som mener de trenger forleggerne på sin side for i det hele tatt å få et bibliotekvederlag. Man skulle kanskje tro at store land som Tyskland, Spania, Italia, England og Frankrike har sterke forfatterforeninger med mye penger. Men slik er det ikke. De sterke foreningene er nordiske.

NFFO blir sett som en av Europas viktigste litterære organisasjoner. Vi kan la oss smigre en kort stund. Men vi må vite at en grunn til dette er den kulturpolitiske begrunnelsen bak fordelingen av bibliotekvederlaget. Det er den som gjør oss sterke, det er den som gjør de nordiske litterære systemene så spesielle.

Dette komplekse saksforholdet har satt medlemsforeningene i EWC opp mot hverandre, og satt EWCs sekretariat og styre i en vanskelig situasjon. På den ene siden kan man ikke forholde seg rolig til en ny åndsverklov i Europa. På den annen side har man altså ikke klart å enes om et standpunkt om Artikkel 12. På årsmøtet i Minsk ble det imidlertid enighet om et kompromiss, og nå jobber man på spreng for å få EU-parlamentet til å lytte til EWC igjen. Men terreng kan allerede være tapt. De europeiske forleggerne og IFRRO har brukt sine lobbyister over lang tid, og har fått viktige fraksjoner i EU-parlamentet til å følge deres syn. Men slaget er ikke over. Sanasto og de finske forfatterforeningen jobber dag og natt for å vinne slaget.

For oss i utenfor-landet Norge er det en lærepenge om hvordan manglende representasjon i EU kan resultere i en svekkelse av vår nasjonale suverenitet. Fordi andre medlemsland trenger å reparere sine systemer, kan vi få et EU-direktiv som endrer et viktig element i det norske litterære systemet. Subsidaritets-prinsippet kan bli overkjørt, og den svakeste parten – forfatterne – kan bli ytterligere svekket overfor forleggere i fremtidige kontrakts- og vederlagsforhandlinger.

NFFOs sekretariat forsøker derfor i disse dager å gjøre en siste anstrengelse overfor EU-parlamentets medlemmer og ulike fraksjoner. Vi sender brev og forsøker å nå frem med EWCs argumenter der de kan ha virkning. I november reiste Tore Slaatta og Erik Fosnes Hansen til Strasbourg i samme æren. Men det er nå slaget i parlamentet virkelig står. Vil du være med så heng på! Vi kan trenge alle kreftene vi kan mønstre. Saken er viktig, og vi er ikke med, der slaget står.