Nominert til Rosettaprisen: Rune R. Moen
Rune R. Moen bedriver framifrå folkeopplysning. For det er han nominert til Rosettaprisen.
29. september deler vi ut den fjerde Rosettaprisen. Fem nominerte står på lista, og i dagene fremover kan du bli litt mer kjent med dem. Prisen går til beste oversatte sakprosabok i 2021.
Vi fyrte av 21 generelle spørsmål i de nominertes retning, og ba om svar på syv av dem.
Rune R. Moen er neste ut. Han er nominert for Mai Thi Nguyen-Kims Magien med kjemien, utgitt på Gyldendal.
– Hvilken bok vil du stå fast i heisen med?
– Hvis barna spør hva jeg ville ha spist resten av livet hvis jeg skulle valgt én ting, sier jeg alltid buffé. Så jeg sier Kindle.
– Hva har vært det mest utfordrede med å oversette boka du er nominert for?
– Det må være den engasjerte, nesten nyfrelste Youtuber-tonen til forfatteren i kombinasjon med tunge vitenskapelige begreper. Samtidig synes jeg det gjør boka lettlest og underholdende.
– Hva gjør du når du står fast?
– Da ringer jeg hjemkommunen. Nei da, det er mulig å finne ut av det aller mest på internett. Eller man kan ringe en oversettervenn.
– Hva er den beste oversatte boken du vet om?
– Det er det nok vanskelig å gi et konkret, allmenngyldig svar på, men akkurat nå føler jeg at Veien til ufrihet av Timothy Snyder, oversatt av John Grande, gir et svært viktig og sjokkerende innblikk i hvordan usannhet bevisst blir brukt for å undergrave konkurrerende globale aktører. Det er kjempeskummelt. Det kan sikkert innvendes at Snyder også farer med usannheter, men hvis man prøver å stable seg varsomt på beina på toppen av det kunnskapsstillaset man har akkumulert opp gjennom årene, føles det ikke sånn. I USA får flertallet av befolkningen all sin informasjon fra internett, gjerne bare én kilde som fôres av boter, mens flertallet av befolkningen i Russland de siste ti årene l har vært mer eller mindre fullstendig avhengig av statlig TV. Fri tilgang til informasjon må være det aller viktigste for å bevare friheten globalt i årene fremover. Sånn sett føles det viktig å jobbe med bøker.
– Hva slags menneske er en oversetter?
– En oversetter er, som oftest sikkert da, et menneske med åpent sinn og en visshet om at det svært sjelden bare finnes én fasit.
– Vi ser at de fleste bøker oversettes fra engelsk. Hva er ditt inntrykk, og burde det være slik?
– Jeg har det samme inntrykket, tipper jeg har gjort 90 prosent engelsk gjennom karrieren. Jeg kjenner ikke den fulle årsaken, men det aller meste har vel med marked å gjøre? Forlagene selger det de tror folk vil ha og gjør bruk av faste kanaler for kjøp av titler? Samtidig tror jeg leserne er veldig nysgjerrige på titler fra flere verden. Det relativt nyetablerte forlaget Camino, drevet av kollega Signe Prøis, selger hovedsakelig litteratur fra Latin-Amerika og går veldig bra, så vidt jeg skjønner. Folk er nysgjerrige!
– Rosetta-juryen påpeker jo også paradokset med at de aller fleste oversatte bøker er oversatt fra engelsk og svensk, de språkene nordmenn behersker best. Så vi er ikke overflødige ennå. Jeg liker også best å lese bøker på norsk (ja, du kan skrive det).
– Hvordan jobber du når du oversetter?
– Det er veldig teknologisk for meg, jeg ser ut som en flygeleder omtrent, med tre skjermer og digitale oppslagsverk. En sjelden gang har jeg til og med høretelefoner og mikrofon! Det er faktisk blitt mulig å diktere avansert tekst til Macen nå. Jeg har gjort det i perioder med stor arbeidsbelastning og tegn til senebetennelse. Det oppstår noen rare skrivefeil og misforståelser, men ellers er det blitt overraskende bra.
Juryen har bestått av Ole Jan Borgund, Ika Kaminka og Geir Uvsløkk, Dette mener de om Rune R. Moens oversettelse av Magien med kjemien:
Forfattaren av Komisch, alles Chemisch, Mai Thi Nguyen-Kin, er forskar og journalist og tek lesaren med inn i eit felt som dei fleste av oss tenkjer lite på: kjemien. Med eit enkelt og ungdommeleg språk, vil forfattaren forklare grunnleggande kjemiske prosessar og slik gjere oss meir medvitne om dei tinga vi nyttar i kvardagen og vala vi tek – på badet, i butikken og på restaurant. Dette gjer ho med enkle eksempel. Kva skjer eigentleg når vi pussar tennene? Er «naturleg» alltid betre enn «kjemisk»? Kvifor er det bra å klemme? Boka tek i tillegg for seg tema som universitetspolitikk, og korleis forskingsfinansieringa påverkar oss, noko som gjer ho endå meir aktuell også her.
Forfattaren skriv sjølv at vitskapen ofte er som ein elitistisk klubb med hemmeleg kodespråk, men klarar på mønstergyldig vis å gjere språket om vitskapen tilgjengeleg og morosamt. Magien med kjemien er ein fest å lese. Omsetjaren er med på festen og er like kul og laus i snippen som originalen, strør på med gode norske ord som liksompiller (placebo) og kosehormon (oksytocin), held tunga rett i munnen i møte med fagterminologien og er faktisk heilt med på det kjemikøyret forfattaren lokkar oss ut på. Kort sagt får den oss til å gløyme at denne boka ikkje vart skriven på norsk. Dette er framifrå folkeopplysing.