Ny generalsekretær på plass

Mandag 8. april var Arne Vestbø på plass på kontoret i Uranienborgveien 2, som ny generalsekretær i Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforneing (NFFO). Han som kommer fra stillingen som seksjonsleder for litteratur, kulturvern og allmenne kulturformål i Norsk kulturråd.
Med 11 års sentralt plassert i institusjonen som administrerer innkjøpsordningen for litteratur, blir det vel grei skuring å få endret denne skjevfordelingen i innkjøpsordningen i løpet av noen få arbeidsuker. Eller?
Mer om det litt senere.
Som mangeårig medlem og fra sin observasjonsplass i kulturrådet har Vestbø fulgt NFFO i lang tid, og gleder seg til å ta plassen i foreningens midte.
– Jeg har alltid tenkt på NFF og nå NFFO som en forening med en tydelig stemme og profil. Med en profesjonell ledelse, administrasjon, styrer og utvalg.
– Ok, da tar vi «checked» på den.
– Jo, men jeg mener det helt alvorlig. Noe av det mest spennende med NFFO er vi står med et bein i kultursektoren, og det andre i kunnskapssektoren. Det er en unik forening, og med et fellesskap som holder oppe norsk offentlighet. Om du samler refleksjonene og kunnskapen som foregår gjennom hodene og pennene til våre 5500 medlemmene, så utgjør det en vanvittig kraft. Og det i et samfunn der kjerneverdier som ytringsfrihet, dannelse og kritisk offentlighet står på spill, sier Vestbø.

– Hvorfor ville du ha denne jobben?
– Jeg tror jo at akkurat jeg kan tilby noe som bidrar til en videreutvikling av foreningen, slik at den opprettholder sin posisjon også overfor den generasjonen jeg selv tilhører. Derfor blir medlemsrekruttering et viktig område framover. Vi har en snittalder over 60 år, og foreningen ble opprettet rett etter at man hadde hatt et stort kunstneropprør på 70-tallet. Arbeidet for å opprette de kollektive avtalene var det viktigste de første årene på 80-tallet. Den gang var det nok mer selvsagt å gå inn i et fellesskap for å kjempe for ideer man selv trodde på. I min generasjon er det kollektive og fellesskaptankegangen ikke lengre like fremtredende.
– Vi må derfor være tydelige på hvorfor NFFO finnes, og kommunisere og synliggjøre det vi gjør, slik at det føles relevant i den enkeltes hverdag som forfatter, oversetter, forsker eller formidler. Bare for å ta et eksempel: Jeg tror det er veldig mange forskere som har lyst å formidle faget sitt til allmennheten på norsk. Men de opplever et press på at de skal publisere på engelsk og de lever med tellekanter. Vi må da være en forening som stimulerer til formidling for en norsk offentlighet, gjennom stipendene vi har og gjennom å være en forening som taler deres sak i ulike fora.

Vestbø er opptatt av hvordan endrede kommunikasjonskanaler også har endret budskapene.
– Hele samfunnet og offentligheten er blitt så fragmentert at vi nå er blitt vant til man kan engasjere i sosiale medier helt ned på enkeltsaknivå. Gjennom underskriftskampanjer, opprop, bursdagsaksjoner og så videre. Det er mye positivt med dette, men det er også individuelt orientert. Å sørge for gode, velfungerende fellesskap over det igjen, tror jeg er bra for vår demokratiutvikling.
Og vet du, det er det jeg liker med kulturmeldingen som ble lagt fram i november, at den tør å bruke de store ordene. Vi som jobber i kunnskaps- og kultursektoren, har lett en innebygd kritisk sans, der metoden i møte hverandre er å ha en litt kritisk holdning. Ord som dannelse og demokratiutvikling kan nesten oppleves litt svulstige. Men vi må innse at det nettopp er disse kjerneverdiene som står under press. Denne meldingen plasserer kultur og kunnskap midt i samfunnsutviklingen. Og jeg vet om en forening som passer som hånd i hanske til å bidra her.
– I halvannet år har vi spurt norske sakprosaforfattere i møteserien Min metode om hvordan de jobber. Hva blir din metode?
– Jeg kommer til å legge mye vekt på at man skjønner hverandre. At alle vet hva NFFO står for og hvorfor vi handler som vi gjør, også når vi henvender oss ut til andre. I hverdagen handler det naturligvis om NFFOs forhandlinger med andre i bokbransjen, om kontrakter og vederlag og annet. Men jeg vil også arbeide for å utvide perspektivet enda mer. Jeg tror for eksempel vi kan ha mye nytte av et samarbeid med ABM-sektoren, altså arkiv-, bibliotek- og museumssektoren. De er også veldig sentrale kunnskapsvirksomheter i norsk offentlighet, som det er interessant å ha en dialog med.

Dette å skjønne de ulike perspektivene fra ulike aktører er noe jeg tar med meg fra Kulturrådet, sier Vestbø.
– Kall det et tilretteleggerperspektiv, der man etter noen år i den posisjonen skjønner at det alltid er flere innganger til en sak. Du skal naturligvis tale din egen sak som en forening eller organisasjon, men jeg tror man taler ens egen sak bedre om en skjønner de andre. Hvorfor mener bibliotekene det de gjør om e-bøker, hvorfor mener forlag mener det de gjør om normalkontrakten.
– Nettopp. Og med ferske spor fra kulturrådets kontorer over til NFFO regner vi nå med at det skal gå greit å få på plass en innkjøpsordning for sakprosa, som er likestilt med den skjønnlitterære ordningen. Eller?
– Vel, jeg kan i alle fall tilby en solid innsikt i politiske og byråkratiske prosesser. Og siden jeg gjør det, vet jeg også at dette ikke er noen quick fix. La det være helt klart: med en innkjøpsprosent på bare 25-30 prosent, bør denne ordningen kraftig utvides. Men det viktigste er å vite hvilke skritt vi må ta på veien i den videre utviklingen. Hvis innkjøpsordningen skal ha legitimitet, må den for eksempel fungere bedre i bibliotekene. Og her støter vi på et praktisk problem, med hvordan ordningen er utformet. Noen ganger kommer betydningsfulle sakprosabøker på et tidspunkt der den offentlige oppmerksomheten allerede har dabbet av.
– Selvsagt skal bibliotekene tilby noe mer enn bare ferskvare, men dette er rett og slett et logistisk problem som vi må forstå er en utfordring for dem som har direktekontakt med leserne, og som ikke er så lett å finne ut av. For vi vil jo samtidig at Kulturrådet skal vurdere ferdige tekster, ikke manusskisser. Det er heller ikke vanskelig å forstå at forlagene nøler med å trykke store opplag av en bok når ordningen er såpass uforutsigbar som det er. Dermed går tiden. Kanskje bør den neste millionen gå til å finne en løsning på denne utfordringen, og så kan de neste ti gå til en utvidelse av antall titler?

Så er også vi blitt et folk som ikke bare leser papirbøker, og mest sannsynlig vil vi bli det i enda mindre grad framover. Den digitale innmarsj i litteraturbransjen byr på nye lesevaner, og for en forening som jobber opphavsrett, nye utfordringer.
– I utgangspunktet skal vi være lyttende og interessert i utviklingstrekk i den nye digitale virkeligheten. For den byr på mange muligheter, som NFFO skal være åpne for. Tenk på hva digitaliseringen av arkivmateriale betyr for researchfasen til en forfatter! Men samtidig er det viktig å ha tålmodighet, og sørge for at vi bygger systemer som ivaretar forfatternes og oversetternes rettigheter og økonomiske basis også i det videre. Utgangspunktet for alt må være å legge til rette for at våre medlemmer fremdeles skal ha mulighet til å tenke kreativt og gjennomføre lange resonnementer. Både kunnskapsbrønnen og økonomien til NFFO vil jo til slutt gå tom hvis vi ikke skaper og oversetter nye verk.
Og det er mye å passe på, kampene står overalt framover, mener Vestbø.
– Utvikling i skoleverket, for eksempel, der vi ser at digitale læremidler følger en annen logikk enn hva den klassiske læreboka gjorde før. Jeg har selv barn på «ipad-skole» og ser utfordringene knyttet til at lærerne nå kan bli amatørredaktører, som plukker litt herfra og derfra, og plukker ut lenker fra nettet. Der man tidligere hadde egne læreverk knyttet til dette, sier Vestbø.

Framtidige tekniske løsninger er ikke fremmed territorium for Arne Vestbø. 2. februar 2003 begikk han kronikken «Leve tekst-TV» i Morgenbladet. Anledningen var 20-årsmarkeringen for innføring tekst-TV, og hovedfagsstudent Vestbø i medievitenskap gikk jubilanten nærmere i sømmene.
– På dette tidspunktet var det flere tekst-TV-brukere enn internettbrukere i Norge. Dette ville jeg finne mer ut av, sier Arne Vestbø, med et glis som antyder at han 16 år etter kronikken er fortsatt fornøyd med tittelen.
Vestbø har skrevet også senere, en voksenbok og en barnebok om den norskjødiske handelsmannen og skribenten Moritz Rabinowitz, Moritz Rabinowitz (2011) og Øverst på nazistenes liste (2014), begge på Spartacus forlag. Rabinowitz var en velkjent figur i Haugesund før 2. verdenskrig, men ble deportert til Sachsenhausen i 1940, der han døde.
Selv om han har bodd mer enn halve livet andre steder, insisterer Vestbø på kalle seg haugesunder.
– Det er så rart med det, jeg blir bare mer og mer glad i Haugesund jo lengre jeg er borte. Jødene har uttrykket «i diaspora», om det å oppholde seg borte fra sine hjemtrakter. Kanskje jeg er der, selv om jeg nok aldri kommer til å flytte hjem. Eller «him», som vi sier.
Når Arne Vestbø ikke tar seg av sine til sammen fire barn – to egne og to som bonus – samboer, venner, familie og jobb – står amerikansk baseball øverst på lista.
– Mange som jobber med faglitteratur er litt nerdete av seg. I alle fall jeg. Dette kom inn i mitt liv via min samboers tante, som emigrerte til USA for femti år siden. Under et familiebesøk ble jeg med på en baseballkamp – og ble hekta. Og etter det har jeg lånt alt som finnes om baseball-litteratur på biblioteket, skaffet meg en webkanal der alt sendes og holder meg oppe om nettene for å få det hele med meg. Det er meditativt på et vis, når det ellers blir mye med jobb og kompliserte, politiske prosesser. Andre har ei hytte eller en hage de steller med. Dette er min greie, sier Arne Vestbø.