Nyttårsintervjuet: Kristin Molvik Botnmark

Alder: 52.
Bosted: Nordlending, bosatt i Asker.
Sist utgitte bok: Hva skjedde med Aleksej?

– Hvilken sakprosabok ville du helst ha stått fast i en heis med?
– Putins Russland av Anna Politkovskaja. Forfatteren og journalisten i Novaja Gazeta var kjent som en kraftig og opposisjonell stemme i Russland etter Sovjetsamveldets oppløsning. Politkovskaja ble skutt og drept – i heisen, i bygningen der hun bodde i Moskva. Drapet skjedde lørdag den 7. oktober 2006, og jeg var i Moskva for å besøke eldstedatteren min, men fikk ikke høre om drapet før jeg kom hjem til Norge. Lite visste jeg da at jeg 20 år senere skulle gi meg i kast med å skrive en dokumentarfortelling som utspiller seg nettopp i Putins Russland.

– Hva er den beste boken du har lest, som kanskje ikke så mange andre har hørt om?
– Dette er nesten et umulig spørsmål ettersom bøker får betydning utfra hvor du selv er i livet når du leser dem. Om jeg likevel skal trekke fram ei bok som har gjort inntrykk på meg, er det Støvler fulle av varm vodka av Zakhar Prilepin. Landsbygda, ungdommene, de gamles skjebne, veistøvet og levekårene. Fascinasjonen og gjenkjennelsen var sterk da jeg leste den i 2018, like etter å ha reist i Russland og Kaukasus for å finne ut hva som hadde skjedd med Aleksej som forsvant fra et russisk barnehjem i 1998.

– Hvilken bok skal du helt sikkert lese i 2020, som du ikke har fått tid eller anledning til å lese tidligere?
– Ekko fra Spania er ført i pennen av Hans Fredrik Dahl, Rolf Werenskjold og Bernt Hagtvet, og boka står langt oppe på leselisten i 2020. Sistnevnte forfatter har jeg lest og lyttet til i mange år, første gang i 1987 da Hagtvet underviste i sammenliknende politikk på Universitetet i Bergen. Jeg var 20 år, gravid og strøk til eksamen. Oppunder jul fikk jeg et brev fra Hagtvet med formaning om å ikke lese fag, men poesi i ferien. Våren etter fødte jeg en datter og klarte eksamen. Mer enn 30 år senere, under arbeidet med den siste utgivelsen min, har Hagtvet også oppmuntret når det har røynet på.

– Hvis du som forfatter nå i 2020 skulle fått gitt et skriveråd til den yngre forfatterutgaven av deg selv i 2000 – hva ville det ha vært?
– Min første utgivelse kom først da jeg var 47 år. Tidlig på 2000-tallet strevde jeg med å mestre livet med jobb og en ungeflokk på tre hvor yngstedatteren har en alvorlig utviklingshemming og autisme. Jeg var nok redd for at ordene mine ikke ville ha relevans for andre. Nå skulle jeg ønske at noen hadde gitt meg dette rådet: Ikke vær redd. Bare skriv!

– Dilemma: skrive en dårlig bok som selger i 50 000 eksemplarer, eller svært god bok som selger i 50 eksemplarer?
– Som ny i denne bransjen er jeg fascinert – og litt frustrert – over mekanismene bak hvilke bøker som får størst oppmerksomhet. Jeg har inntrykk av at det å ha et navn og et nettverk som gjør deg kommersielt interessant har mye å si for hvilken plass utgivelsene får i hyllene. Kulturrådets innkjøpsordning er også et tema for en sakprosaforfatter, men her er jeg redd for å fremstå som snurt og formådd, så jeg lar den ligge.
– Kvalitet i ethvert arbeid jeg gjør er viktigere enn popularitet og kommersiell suksess. Men jeg holder fast ved håpet om at gode bøker står seg og selger – om ikke 50 000 eksemplarer, så nok til at utgivelsen har sin berettigelse.

– Uansett sjanger: Hva er den beste setningen i en bok du har lest?
– «Ho smakte på dei, song dei, masa med orda så dei kom til å bety alt og ingenting, og så blanda dei seg med dei andre lydane hennar, blei borte i leiken med tunga og stemmebanda, forsvann inn i hylet, og me høyrde dei ikkje igjen.» Den viktigste setningen jeg har lest er formulert av Lars Amund Vaage i Syngja (2012). Han forteller om det å leve med en datter som har autisme, om å skrive om det og om det å forsøke og forstå den som ikke lar seg forstå. Etter å ha lest denne begynte jeg å skrive.