Prosa er 25 år!

Prosas jubileumsnummer er straks ute i postkassene til NFFOs medlemmer, og er er i salg via nettsiden og noen utvalgte bokhandlere. I bladet har Johan L. Tønnesen gått løs på det store spørsmålet: Har Prosa endret sakprosakritikken? Aasne Jordheim tar for seg de ulike redaktørenes stil i lederartiklene, mens Bjørn Ivar Fyksen har telt kvinner og menn i spaltene og reflektert rundt kvotering og kjønnsroller.

I forbindelse med jubileet har Røsvik orkestrert for følgende samtaletema i Prosapodden: hvordan er sakprosafelt blitt mer likestilt siden 1995? Og oppfatter vi og snakker om kjønnsroller før og etter #metoo? Og til sist: Hvordan har samfunnsendringene de siste 25 åra kommet til syne i Prosa-spaltene? Kunne lederskribentene rett før og etter årtusenskiftet være frekke og ironiske fordi samfunnet rundt var mer stabilt og debatten mindre polarisert enn i vår tid?
Hør podcasten med Johan Tønnesson, Aasne Jordheim, Bjørn Ivar Fyksen og Merete Røsvik her

Men vi kan ikke slippe en jublilant så lett. I beste koronastil (e-post) fyrte vi også av noen spørsmål i redaktør Merete Røsviks retning.

– For si oss nå – hvordan har Prosa bidratt i den norske offentligheten?
– Det var et stort spørsmål! Et viktig bidrag finner vi i kritikken, som ofte har vært skrevet av høyt kvalifiserte fagfolk. Mari Toft introduserte bokessayet i sin periode, mens de grundige anmeldelsene av enkeltutgivelser kom inn fra og med Halvor Foslis periode. Det har bidratt til profesjonalisering av kritikken også i andre medier, ikke minst ved at dyktige kritikere har blitt rekruttert til å skrive om sakprosa, og det med romsligere betingelser enn i dagsavisene.
– Så vil jeg tro at det har virket styrkende for identiteten som sakprosaforfatter og -oversetter at det har eksistert et tidsskrift som har sett på sakprosa ikke bare som informasjon, men som litteratur. Prosa har også hatt en kulturpolitisk rolle ved å ta prinsipielle debatter om for eksempel etikk, og ved å støtte NFFO i kampen for innkjøpsordningen for sakprosa.

– Hva er det viktigste Prosa gjør, etter din mening?
– En oppgave man ikke kan overlate til dagspressen, er å se de store sammenhengene og utviklingstendensene på sakprosafeltet. Og så er jo dette stedet for de mer nerdete emnene, de som kanskje ikke har så stor folkelig appell, men som er viktige i bransjen. Et godt eksempel på det er Bjørnar Magnussens essay i årets andre Prosa-nummer om oversettelse ved hjelp av kunstig intelligens, altså maskinoversettelse.
– Det er også viktig med grundige, kritiske lesinger av aktuell litteratur som kan skape debatt der debatt trengs, for å si det slik … Det krever både tid og plass å ta de viktige debattene. Der er det nok mye mer som kunne vært gjort. Seks nummer i året er for lite, Prosa kunne godt kommet ut månedlig!

– Det hadde vært fint, i en offentlighet der det stadig blir mindre oppmerksomhet rundt sakprosaen?
– Jeg tror det hadde vært bra, men samtidig vet jeg ikke om det egentlig står så dårlig til i resten av pressen? Det har kanskje blitt færre anmeldelser, men jeg synes det er mye journalistikk som henter stoff fra sakprosautgivelser. I P2 hører jeg stadig vekk sakprosaforfattere som er hentet inn som eksperter. Det er kanskje ikke det samme som å bli intervjuet om boka si, men kunnskapen når i alle fall ut. Og en avis som Dag og Tid har alltid hatt flere sakprosaanmeldelser enn skjønnlitterære.

– Det har vært seks ulike redaktører for Prosa de første 25 årene, deg inkludert. Hvordan har det satt sitt preg på tidsskriftet?
– Det som har kommet fram i artiklene som er skrevet til dette jubileumsnummeret, er at redaktørene har hver sin karakteristiske tilnærming, selv om alle selvfølgelig har hatt fokus på de kulturpolitiske vilkårene for sakprosa. Mitt inntrykk er at både personlighet og faglig bakgrunn har hatt mye å si – og det er jo bra for leserne at det er variasjon mellom periodene. Forhåpentligvis har det gitt noe for enhver smak! Tidene forandrer seg jo også, noe som preger for eksempel det grafiske uttrykket.

– Kommer Prosa fortsatt ut på papir om 25 år?
– Jeg skulle ønske det, men jeg tror egentlig at da er vi over på kun elektronisk publisering. Sånn som det ser ut nå, kan kostnadene ved trykking og distribusjon bli for store om det går nedover med økonomien i samfunnet generelt og kulturen spesielt. Og de som vokser opp nå, med mobilen i hånda, er vant til å finne all informasjon der, og har ikke det samme nostalgiske forholdet til tekst på papir. Men jeg håper jeg tar feil!

– Uansett – gratulerer med jubileum!
– Takk!