Rana fikk skrivestipend for å fortelle sin familiehistorie

Fredag formiddag delte Det faglitterære fond ut 39 millioner kroner i stipend til norske forfattere. 486 prosjektsøknader ble behandlet, og 213 av disse fikk støtte. Det gir en tildelingsprosent på 43,8 prosent.
Rana Issa har fått tildelt 10 månedsverk (á 34 000,- kroner), for å skrive boka Tung tids mor. I det daglige virker hun som førstelektor i kulturhistorie og museologi, ved Institutt for kulturstudier og orientalske språk, Universitetet i Oslo. I det som vil bli hennes norske bokdebut er det hennes egen familiefortelling det skal handle om – med fire generasjoner med kvinner og menn fra Libanon, Palestina og Syria som det sentrale elementet.

– Nordmenn lever i en tid hvor samfunnet har åpnet seg opp mot verdens folk. som flytter og bosetter seg i Norge. Hudfargen har forandret seg, folk med et helt annet utseende har brukt Norge som tilfluktsland. Folk som meg har kommet for å bli. Vi er blitt nordmenn – og allikevel fortsetter å ha et sterkt bånd til vårt opprinnelsesland. Slik er det i hvert fall mange av oss.
– Det er mange arabere i Norge, og jeg hører et folkeslag som har også vært viktig for Norges internasjonale tilstedeværelse som en politisk og humanitær aktør. Nordmenn har både vært involvert i Palestina, og har skrevet seg inn i palestinisk historie med Oslo-avtalen. I Libanon har norske soldater vært til stede gjennom tre ti-år, og har hatt et hyggelig forhold til befolkningen i Sør-Libanon. Norske soldater har også vært vitner til israelsk aggresjon og massakre av libanesere i Qana in 1995, blant annet. Ved å skrive på norsk, påstår jeg at min historie er også Norges historie. At Norge har vært til stede for meg, både som barn i Libanon og som voksen kvinne, når jeg har skaffet meg både hus og jobb i Norge.

– Du har kalt fortellingen Tung tids mor, en tittel som er inspirert av Halldis Moren Vesaas Tung tids tale. Hva var bakgrunnen for den koblingen?
– Dette er en bok om arv. Om hvordan å arve tap. Det er også en bok om språk, om hvordan vi lærer språk, og om språkets betydning i vår utforming. I mange år var jeg frustrert over at jeg, en forfatter, har flyttet til et land som kan ikke lese meg i mitt eget språk. Halldis Moren Vesaas var min første norske litterære mor. Jeg oppdaget hennes sene dikt, og var ganske betatt av hennes begjær og hennes alder. I Tung tids tale skriver hun en bønn for godhet – en godhet som definerer og former det norske, kollektive syn på hvem de er. I boka har jeg ikke plass til å kritisere det synet noe stort, og det er heller ikke poenget. Jeg bruker diktet som et bønn til meg selv, for å ikke glemme å skrive med kjærlighet om et tema som sårer. Den er også en hyllest til en poet som lærte meg å lytte til musikaliteten i det norske språket.

– Sjangeren du legger deg inn på her karakteriserer du selv som «memoarer», framfor det mer tradisjonelle «biografi». Hva er det førstnevnte åpner muligheten for, framfor det andre?
– Jeg tilhører et folkeslag som føler seg uønsket i Norge. Folk tror mange rare ting om hvem vi er. Det er mange stereotyper som blir fremvist, og skrevet om oss. Ved å skrive om meg selv i offentlig rom, tar jeg eierskap til fortellingen om hvem jeg er, og hvor jeg kommer fra. Den er en sjanger som hjelper meg å motbevise folk som tror at de kjenner meg, basert på de hegemoniske identitetskategoriene som definerer mitt posisjon i forhold til majoriteten. Vi tror at vi kjenner folk basert på kjønn, etnisitet, hvor de kommer fra, eller hva slags klær de bruker. Memoirsjangeren utvider rommet og nyanserer synet. Gjennom det personlige treffer vi individer på deres premisser. Som mange andre tar de avgjørelser for å forsvare deres rett til livet og til lykke i en verden som utnytter deres marginalisering.

– I søknaden skriver du at «det gikk lang tid før jeg aksepterte at det var viktig å blottlegge meg selv for å skrive historier.» Kan du fortelle litt mer om hva som ligger bak dette?
– Å gå gjennom en borgerkrig betyr at jeg har vokst opp i et samfunn som var totalt konstruert av avgjørelser som min familie tok, som definerte bevegelsesmulighetene mine. Libanon var utrygg og barn kunne ikke slippes ut hvor som helst. Det hadde en effekt på barnas tilgang til offentlige rom, som var svært regulert av foreldrene. Vi er en hel generasjon som har vokst opp, fengslet inne i leiligheter og hus, fordi det var ikke noe sted å flykte til. Å skrive om familien er derfor å skrive om det rommet hvor det politiske var uttalt, erfart og konfrontert for de fleste libanesere. Jeg skriver om min familie fordi jeg ønsker å finne det som er tilfelles i vår oppvekst som barn under krigen. Å blottlegge meg selv betyr å akseptere at jeg må dele med verden hvordan vi som individer erfarer tap, hvor ydmykende det har vært.