Rosettapris-nominert: Eirik Lodén

28. september deler vi ut den femte Rosettaprisen. Seks nominerte står på lista, og i dagene fremover kan du bli litt mer kjent med oversetterne. Prisen går til beste oversatte sakprosabok i 2022.
Les hva juryen skriver om Lodéns oversettelse, nederst i denne saken.
Vi fyrte av 25 generelle spørsmål i de nominertes retning, og ba om den nominerte svare på syv av disse.

Eirik Lodéns omsetjing følgjer Wood godt i stil og tone, og den norske teksten er like lesarvennleg som den engelske originalen.

Eirik Lodén er neste ut ut. Han er nominert for James Woods Seriøs observering, utgitt på Pelikanen forlag.

– Hva har vært det mest utfordrende med å oversette boka du nå er nominert for?
– Woods personlige, egensindige vri på språket, som i seg selv er essayistisk i eminent litterær klasse og forstand. Men også de rent skjønnlitterære komponentene: alle sitatene fra verdens- og samtidslitteraturen uten sidereferanse, den tidkrevende detektivjakten og trålingen gjennom foreliggende norske oversettelser. Og ofte å måtte trø til selv, når ingen brukbare sitater fantes.

– Hva gjør du når du står fast?
– Jeg skriver «…..» ved det kinkige punktet i manus og fortsetter trøstig videre. Så arbeider underbevisstheten videre med problemet, også i søvnen: Allerede neste dag kan det ha løst seg selv! Og i bøker med vidt forskjellige kapitler eller enkelttekster, som hos Wood, oversetter jeg ikke nødvendigvis fra A til Å, men angriper fra forskjellige punkter, mens jeg lar bevisstheten og underbevisstheten fundere videre.

– Hva fikk deg til å oversette Woods bok?
– Jeg har, på til dels ivrig eget initiativ, oversatt en Wood-bok før for Pelikanen. Også denne gang, kan jeg vel fortelle uten illojalitet, måtte jeg mase litt før forlaget ga meg grønt lys. De må jo også tenke økonomi, mens jeg er glad for å kunne velge på øverste hylle. Jeg brenner for den slags bøker, som er mangelvare på norsk: vektig og viktig kunst- og kulturkritikk, troverdige veiledere for lesere som søker etter noe essensielt og eksistensielt.

– Hvorfor bør folk lese Seriøs observering?
– Nettopp av de ovennevnte grunner. Hvis lesning bare er tidsfordriv, skjønner jeg ikke hvorfor folk ikke bruker tiden på nyttigere ting, eventuelt noe som gir mer umiddelbar dopamintilførsel. I denne boken får du lesetips fra barokken til i dag, om tidløse høydepunkter, men også betimelige advarsler og anbefalinger i samtidsjungelen. Man behøver ikke alltid være enig med Wood, men engasjementet og entusiasmen smitter og utfordrer.

– Hvilken sakprosabok, fritt fra litteraturhistorien, ville du gjerne ha oversatt?
– Oi, det er svært mange! Men jeg kan nevne Camille Paglias Sexual Personae fra 1990. Den heftigste dannelsesreisebeskrivelsen jeg noensinne har lest, tror jeg, en kunstreise fra oldtidens Egypt og Hellas til Rock & Roll. Foreløpig er bare innledningskapitlet publisert på norsk, mens hele resten av dette monumentalverket står og skriker på oversettelse. Boken er dessuten en vedvarende brannfakkel rett inn i vår tids kjønns- og identitetspolitiske debatter.

– Hvor bekymret er du på vegne av oversetterfaget når kunstig intelligens vokser fram så raskt som den gjør?
– Skulle ønske jeg kunne si at jeg var helt ubekymret, i tillit til at bokbransjen innser det som for meg synes innlysende: at en maskin aldri kan erstatte den menneskelige intuisjon og kreativiteten de dyktigste oversetterne besitter. For meg er dette et humanistisk og moralsk prinsipp. De hårfine avveiningene og nyansene kan sammenlignes med en musikers notetolkning. Det samme gjelder kritikk på sitt beste, så Wood på norsk viser dette på flere nivåer.

– Hvordan startet du som oversetter?
– Ser vi bort fra mine egne første diktsamlinger, som også inneholdt gjendiktninger av klassisk lyrikk, så begynte jeg helt con amore, til vankelmodige forlagsresponser og uten kontrakt, med svenske Sigrid Combüchens biografiske roman Byron, en av de beste bøkene jeg har lest, og som jeg fortsatt lærer og inspireres av. Det tok meg hele 20 år å få den utgitt. Da hadde Combüchen i mellomtiden fått Augustpriset, og det hjalp enormt på forlagsinteressen!

Lodén greier å ta inn heilskapen i teksten og uttrykkje innhaldet på eit naturleg norsk, ikkje berre omsetje ord for ord og ledd for ledd.

Juryen, som består av Kristina Solum, Ole Jan Borgund og Geir Uvsløkk, skriver om Lodéns oversettelse:

Seriøs observering er ei samling artiklar og essay skrivne av den engelsk-amerikanske litteraturvitaren James Wood gjennom drygt tjue år. Woods tekstar er detaljrike og innsiktsfulle, men samtidig også lettlesne og medrivande. Dei fleste artiklane handlar om litteratur, men han skriv òg engasjerande om andre kunstformer, særleg musikk, og bruker gjerne observasjonar frå kvardagslivet for å kaste lys over temaet sitt. Dette er elles eit viktig element i Woods kunstsyn: Kunstnaren bit seg merke i detaljar som andre overser, og greier å formidle desse observasjonane slik at vi andre òg ser dei (derfor tittelen Seriøs observering). Samlinga inneheld òg essay av meir klassisk type: utforskande tekstar skrivne av eit søkjande og openhjartig sinn, personlege – men ikkje sjølvutleverande – observasjonar, tankerekkjer og minne som nokon kvar kan kjenne seg igjen i, og som dermed også blir interessant allmenngyldig lesnad.

Eirik Lodéns omsetjing følgjer Wood godt i stil og tone, og den norske teksten er like lesarvennleg som den engelske originalen. Utanom sjølve omsetjinga må det ha kravd mykje ekstraarbeid å leite fram og sjekke alle sitata (og sjølv omsetje nokre) og å setje seg inn i temaa i dei mange små sidespranga forfattaren gjer. Omsetjaren viser stor evne til innleving i eit svært variert innhald. Lodén greier å ta inn heilskapen i teksten og uttrykkje innhaldet på eit naturleg norsk, ikkje berre omsetje ord for ord og ledd for ledd. Han er trufast mot originalen, men greier òg å frigjere seg når det trengst for at resultatet skal bli bra. Som når han omset homesick med «hjemve» for å gi seg sjølv olbogerom til omsetje Woods ordspel på sickness for (lengt) og sickness of (avsky) med dei norske orda «vemodig dragning» og «verop». Ordparet er ikkje ein nøyaktig parallell til originalen, men får fram den grunnleggjande meininga. Slike løysingar er ikkje eit svik mot originalverket, men tvert om ein kreativ måte å gjenskape originalen på i norsk språkdrakt. Ei omsetjing er eit sjølvstendig åndsverk, og det er lett å sjå at denne omsetjinga er gjord med overskot og glede.