Rosettapris-nominert: Hedda Vormeland

28. september deler vi ut den femte Rosettaprisen. Seks nominerte står på lista, og i dagene fremover kan du bli litt mer kjent med oversetterne. Prisen går til beste oversatte sakprosabok i 2022.
Vi fyrte av 25 generelle spørsmål i de nominertes retning, og ba om den nominerte svare på syv av disse.

Vormelands oversettelse vitner om et svært godt grep om både stil og fagbegreper

Hedda Vormeland er andre ut. Hun er nominert for Luit van der Tuuks Katla, utgitt på Pax forlag.

– Hvilken bok vil du stå fast i heisen med?
– Det må jo bli en jeg ikke har lest ennå, men som jeg gjerne vil lese, så kanskje Herrene sendte oss hit – om tvangsflyttingen av samene av Elin Anna Labba, som Trude Marstein har oversatt til norsk? Jeg har nettopp lest Da vi var samer av Mats Jonsson, en sakprosategneserieroman som finnes på norsk i Rune R. Moens oversettelse. Den handler mye om all kunnskapen som er tapt eller usynlig når det gjelder hva som har skjedd i Sápmi i historiens løp, og det kunnskapshullet finnes definitivt også hos meg.

– Hva har vært det mest utfordrende med å oversette boka du nå er nominert for?
– Van der Tuuk har hentet mye av kildematerialet sitt fra sagalitteratur og religiøse tekster. Han har brukt oversettelser fra blant annet norrønt og latin, jeg har drevet detektivarbeid for å finne gode norske oversettelser av de samme kildene. Kilder på språk jeg kan, har jeg lett fram og oversatt selv. Det ble litt av et puslespill, og det gikk hardt ut over min egen språkføring i første runde. Takket være redaktør og manusvasker ble det likevel bra til slutt!

– Fortell en funfact om deg selv!
– Hedda var et uvanlig navn da jeg var barn, og overraskende mange voksne trodde det var originalt og morsomt å si: “Tenk det, Hedda!” Å lese Hedda Gabler var en rystende opplevelse, men jeg ble bitt av Ibsen-basillen. Jeg var alltid i Grimstad i sommerferien, pugget store deler av Terje Vigen utenat og hang mye på Ibsenhuset. Jeg var kanskje elleve år da museumsvakten en dag åpnet glasskapet med Ibsens attributter og lot meg sette flosshatten på hodet.

– Hva er den beste sakprosaboken vi aldri har hørt om?
– Søskenboka! Det er en amerikansk bok om å oppdra søsken, skrevet av Adele Faber og Elaine Mazlish. Den ble oversatt av Jørn Roeim og kom ut på norsk i 1990. Layouten er helt ekstremt stygg, og nybakte foreldre nå er vel stort sett yngre enn denne boka. Men tankegodset som formidles, er gull verd for flerbarnsforeldre. Uansett hvor glatt alt går, er det krevende å ta vare på barn. Krangling er det siste man trenger, og Siblings Without Rivalry, som boka heter i original, holder hva den lover.

– Hva er ditt neste prosjekt?
– Jeg skal oversette en nederlandsk sakprosabok om hormoner, Wij zijn onze hormonen av Max Nieuwdorp. Den tar for seg hvordan hormonene farer gjennom kroppen hele livet, fra fostertilværelsen og til man står på gravens rand. Den som leser denne boka, skjønner mer om hva som skjer for eksempel i overgangsalderen og puberteten. Folk i disse livsfasene bor ganske ofte under samme tak. Det er tilfelle i mitt hjem, så for meg var dette nyttig lesestoff.

– Hva er ditt beste tips til noen som skal oversette?
– Les! Les alt mulig, les lettvektere og kanoniserte forfattere og friidrettsforeldre på Facebook. Les gamle ungpikebøker og modernistiske skuespill og årets kioskveltere. Tenk som Askeladden, alt kan komme til nytte. Men sørg for å innta godt språk i store doser, der får du de viktigste bitene du trenger når du skal skrive oversettelsen. Det aller viktigste er likevel: Les kildeteksten din godt og grundig!

– Hvordan startet du som oversetter?
– Etter nederlandsk mellomfag på Blindern og litteraturstudier i Amsterdam tok jeg hovedfag i litteraturvitenskap i Trondheim og skrev om Lieve Joris, en nederlandskspråklig belgisk forfatter. Da oversatte jeg sitater fra bøkene hennes til norsk og syntes det var vanskelig på den interessante og morsomme måten. Et par år senere hadde jeg vasket en håndfull oversettelser da jeg ble spurt om å oversette en roman fra nederlandsk for Bazar forlag. Jeg hoppet i det og har aldri angret.

Syntaksen er også omarbeidet i så stor grad at teksten flyter og formidler innholdet på en sømløs måte i den norske språkdrakten.

Juryen, som består av Kristina Solum, Ole Jan Borgund og Geir Uvsløkk, skriver om Vormelands oversettelse:

Katla – en vikingkvinnes usedvanlige sjøreise handler som tittelen tilsier om en usedvanlig reise på 800-tallet, fra den svenske kjøpstaden Birka til Dorestad, som den gang var den viktigste handelshavnen nord i Europa. Hvem var Katla, og hvorfor la hun ut på denne farefulle reisen? Forfatteren som har studert kildematerialet bak denne historien, er Luit van der Tuuk, konservator ved Dorestad Museum, med tidlig middelalderhistorie i Nordvest-Europa som spesialfelt.

Vormelands oversettelse vitner om et svært godt grep om både stil og fagbegreper i formidlingen av dette stoffet, som ligger det norske målspråket og kulturkonteksten nær. For eksempel følger Vormeland norsk praksis ved å skrive norrøne navn «på norsk vis». Nederlandsk er et språk som på mange måter ligger nær norsk, med mange falske venner, men Vormeland faller ikke for fristelsen å bruke likelydende ord der norsk og nederlandsk ligner eller er falske venner. For eksempel kunne emirens «harde optreden tegen christenen» lett ha blitt gjengitt som emirens «harde opptreden overfor kristne», men Vormeland har valgt en langt bedre løsning: emirens «nådeløse fremferd mot kristne». Begreper som «vroege middeleeuwen» («tidlig middelalder») er byttet ut med det på norsk innarbeidede «vikingtiden».
Syntaksen er også omarbeidet i så stor grad at teksten flyter og formidler innholdet på en sømløs måte i den norske språkdrakten. Boka inneholder en rekke fagbegreper, enten det gjelder skip, handel og gjenstander, eller kirkelige historiske, og juridiske forhold. Dette må ha krevd ekstra mye arbeid av oversetteren. I tillegg har Vormeland måttet manøvrere i et intertekstuelt landskap med mange sitater fra historiske kilder, både islandske, britiske og fra det germanske området, hvor hun veksler mellom å konsultere og sitere foreliggende norske oversettelser, og oversettelser til andre skandinaviske språk. Dette kildematerialet er også redegjort for i den norske utgivelsen.