Rosettapris-nominert: Lene Stokseth

28. september deler vi ut den femte Rosettaprisen. Seks nominerte står på lista, og i dagene fremover kan du bli litt mer kjent med oversetterne. Prisen går til beste oversatte sakprosabok i 2022.
Vi fyrte av 25 generelle spørsmål i de nominertes retning, og ba om den nominerte svare på syv av disse.

Stokseth manøvrerer i det matematiske landskapet med tilsynelatende letthet

Lene Stokseth er neste ut. Hun er nominert for Matte på liv og død, av Kit Yates, utgitt på Cappelen Damm.

– Hva slags menneske er en oversetter?
– Oversettere er like forskjellige som andre mennesker, men det er en fordel å være nysgjerrig, vitebegjærlig, språkkyndig og interessert i egen og andres kultur. Jeg opplever kollegene mine som rause, hjelpsomme og morsomme mennesker.

– Hvordan jobber du når du oversetter?
– Når jeg har fått et overblikk over oppdraget, oversetter jeg boken fra begynnelse til slutt og merker av ting jeg ikke finner ut av i løpet av noen minutters googling og grubling. Etter første runde går jeg gjennom alt jeg har merket av, og kontakter fagkyndige hvis jeg ikke finner ut av problemene selv. Når problemene er løst, går jeg gjennom hele oversettelsen en gang til, og da konsentrerer jeg meg først og fremst om å finpusse språket i den norske teksten.

– Hva er ditt neste prosjekt?
– Jeg er heldig og har flere gode sakprosaoversettelser på gang, men jeg tror ikke redaktørene mine ville like det hvis jeg fortalte om prosjektene her.

– Du blir kulturminister for en dag: Hva vil du gjøre for oversetterne denne dagen?
– Jeg ville styrket innkjøpsordningen for oversatt litteratur og innlemmet frilansere i tjenestepensjonsordningen.

– Hvorfor bør folk lese Matte på liv og død?
– Ifølge en anmeldelse i utdanningsnytt.no presenterer boka «på en tydelig måte hvor viktig matematikk er i hverdagen, hvordan den brukes og misbrukes, samt at den synliggjør utfordringer og misforståelser. Den vil også være frigjørende for folk som føler/tror at de ikke behersker matematikk.» Jeg er enig.

– Hva har vært det mest utfordrende med å oversette Kit Yates’ bok?
– Arbeidet med denne boken har vært utfordrende på samme måte som alle andre krevende oversettelser: Jeg måtte sette meg inn i et fagfelt jeg ikke er ekspert på, lese artikler om anvendt matematikk og gjøre mitt beste for å finne frem til begreper og terminologi jeg ikke var godt kjent med fra før.

– Klarer du å være oversetter på heltid?
– Ja.

Stokseth viser i sin gjengivelse en imponerende evne til faglig formidling.

Juryen, som består av Kristina Solum, Ole Jan Borgund og Geir Uvsløkk, skriver om Stokseths oversettelse:

I Matte på liv og død formidler forfatteren, en matematisk biolog, på en levende og humoristisk måte hvordan matematiske prinsipper og beregninger forklarer og påvirker livet, både i naturen og i samfunnet. Yates viser hvordan matematikken kan være et konkret verktøy for å ta beslutninger i en stadig mer kvantitativ verden, men også hvordan vi kan bli lurt og manipulert.

Selv om dette er en bok som tar sikte på å gjøre matematikk interessant og forståelig for et bredt publikum, er det også komplisert fagstoff. For å formidle og tilgjengeliggjøre slik sakprosa på et nytt språk må en oversetter både ha konkret kjennskap til fagterminologi på målspråket og kunne omformulere der det er nødvendig, noe som ikke lar seg gjøre uten innsikt og forståelse. Stokseth manøvrerer i det matematiske landskapet med tilsynelatende letthet, enten det er snakk om algoritmer, eksponentiell vekst, statistikk eller kunstig intelligens. Boka knytter de matematiske prinsippene til en rekke historiske og nyere hendelser: børskrakk, epidemier, anti-vaksine-kampanjer, sosiale medier osv. Å få oversikt over disse realitetene må også ha krevd omfattende undersøkelser fra oversetterens side. Stokseth viser i sin gjengivelse en imponerende evne til faglig formidling. Samtidig med denne faglige nøyaktigheten sørger Stokseth iblant gjennom små ordvalg og omrokeringer av setningsledd for å gjøre den norske teksten vel så leseverdig som originalen. Som når hun mot slutten av boka skal forklare hvem Henri Poincaré er: “han som grep inn i kapittel tre for å oppklare en matematisk feil og renvaske kaptein Alfred Dreyfus”. I denne setningen har hun flyttet fram “i kapittel tre” (som står sist i originalteksten), så man kan få inntrykk at av Poincaré ikke bare grep inn i Dreyfus-saken, men også var reddende engel i kapittel tre i Yates’ bok, en humor som er helt i tråd med forfatterens tone ellers i teksten