Rosettapris-nominert: Christian Rugstad

28. september deler vi ut den femte Rosettaprisen. Seks nominerte står på lista, og i dagene fremover kan du bli litt mer kjent med oversetterne. Prisen går til beste oversatte sakprosabok i 2022.
Vi fyrte av 25 generelle spørsmål i de nominertes retning, og ba om den nominerte svare på syv av disse.

Christian Rugstad har gjenskapt originalens stil og rytme på imponerende vis.
¨
Christian Rugstad er neste ut ut. Han er nominert for Edmund de Waals Brev til Camondo, utgitt på Press forlag.

– Hva fikk deg til å oversette de Waals bok?
– Jeg har tidligere oversatt Haren med øyne av rav av samme forfatter. Her følger Edmund de Waal sin egen jødiske familie fra Odessa til Wien og Paris – og Auschwitz – rundt første halvdel av 1900-tallet. De Waals familie var en av de rikeste i sin samtid, og Charles Ephrussi, bror av forfatterens oldeforeldre på morssiden, var en estet og samler av fransk kunst. Boken gir et unikt bilde av overklasselivet i Wien og Paris, men handler vel så mye om tilhørighet, assimilasjon og rikdommens illusoriske beskyttelse. Da de Waals skrev Brev til Camondo, om en annen rik jødisk familie i Paris, var det naturlig for meg å oversette den også.

– Hvorfor bør folk lese denne boken?
– Brev til Camondo handler om grev Moïse de Camondo og hans familie. Camondo var en av flere rike jøder som mente at de hadde funnet et fristed i «det sekulære og siviliserte» Frankrike, og som til fulle tok til seg den franske kultuturen. Camondo mistet sin sønn under første verdenskrig, og besluttet å gjøre sitt eget hjem, fylt med det ypperste innen fransk kunst og kunsthåndverk, til et museum til ære for sønnen. Mens de Waal vandrer rundt i dette museet, et rikmannshjem frosset i tiden, tegner han et følsomt og personlig bilde av en tidsepoke og menneskene i den.

– Hva er spesielt med bøkene til Edmund de Waal?
– Det som kanskje først og fremst særmerker hans bøker, er hans taktile tilnærming til historien. Han er keramiker av yrke, og jeg kan ikke huske å ha lest en forfatter som er så opptatt av tingenes form, farge og stofflighet – følelsen under fingertuppene når man stryker hånden over ryggen på en sofa kledd i gyllen brokade, vekten av en sukkerskål av Sèvres-porselen. Gjennom sin beskrivelse av tingene, det man omgir seg med, og som blir tilbake når alt annet er borte, tegner forfatteren samtidig et intimt og inderlig bilde av menneskene han forteller om og deres dramatiske historie.

– Fortell en funfact om deg selv!
– Jeg er en tidligere fekter. En kort karriere.

– Klarer du å være oversetter på heltid?
– Ja, det klarer jeg. Er man oversetter på heltid, er man også godt forberedt på korona og karantene.

– Til de som ønsker å bli oversetter nå, har du noen tips?
– Da ville jeg ha tenkt meg nøye om. Mørke skyer bygger seg opp.

– Har du noen gang vurdert forfatteryrket?
– Vel, jeg skrev noen noveller og dikt (à la Paul Éluard) en gang i tiden. De ligger fortsatt i skuffen.

Rugstad får frem den kosmopolitiske ånden i verket, samtidig som han står både trygt og originalt på norske oversetterbein.

Juryen, som består av Kristina Solum, Ole Jan Borgund og Geir Uvsløkk, skriver om Rugstads oversettelse:

Edmund de Waals bok Letters to Camondo består av 58 brev som forfatteren i vår egen tid sender til den avdøde grev Moïse de Camondo (1860–1935), en jødisk kunstsamler bosatt i Rue de Monceau i Paris, som nær nabo til de Waals slektninger i Ephrussi-familien. De Waal forteller med elegante formuleringer om Camondos liv, familie, omgangskrets og etterkommere, og historiene om menneskene i Camondo-familien figurerer side om side med historier om husene de bodde i, og gjenstandene som fantes der.
Boken inneholder en rekke lange og inngående beskrivelser av arkitektur, møbler og kunstgjenstander, fremført i et vakkert språk der engelsken til stadighet besøkes av franske ord og sitater. Samtidig er det en historie om antisemittisme i Frankrike fra slutten av 1800-tallet og opp gjennom første halvdel av 1900-tallet, der familiens skjebne under Holocaust får en sentral plass, i bokens lengste kapittel, som er en konsis fremstilling av de grufulle hendelsene jødene i Frankrike ble utsatt for av både Vichy-regimet og de tyske okkupantene.

Christian Rugstad har gjenskapt originalens stil og rytme på imponerende vis. Han viser stor innlevingsevne i de Waals skrivemåte og formidler den særegne blandingen av høflig og høytidelig tiltale og samtidig intim, fortrolig tone på en måte som virker helt naturlig på norsk. Ordvalget generelt, og særlig adjektivene, som er utsøkte i alle ordets betydninger, viser frem en skjønnhet og ordrikdom man ikke alltid husker finnes på norsk.
Stilbruddet som utgjøres av holocaust-kapitlet, der de Waal hamrer inn Vichy-regimets og tyskernes forbrytelser med korte, intense setninger, følges av Rugstad, som effektivt hamrer inn det samme budskapet på norsk. Han gjør det imidlertid aldri på bekostning av den norske syntaksen, og faller for eksempel ikke for fristelsen til å oversette de innledende engelske ordene i dette kapitlet, «You are exacting», med noe tilsvarende kort (u)norsk, men skriver om til det jordnære norske «Jeg vet at du krever klare svar».
Rugstad følger også gjennomgående de Waals krydring av språket med diverse franske ord og setninger. Dette kan noen ganger føre til at norske lesere ikke forstår absolutt alt som står i teksten, men som oftest kontekstualiserer de Waal nok til at man får med seg det meste. Og der han ikke gjør det, trår Rugstad til, som for eksempel ved å akkompagnere det franske uttrykket «l’esprit de l’escalier» med den flotte norske oversettelsen «det forsinkede vidd». Dermed får Rugstad frem den kosmopolitiske ånden i verket, samtidig som han står både trygt og originalt på norske oversetterbein.