Rosettapris-nominert: Eivind Lilleskjæret

28. september deler vi ut den femte Rosettaprisen. Seks nominerte står på lista, og i dagene fremover kan du bli litt mer kjent med oversetterne. Prisen går til beste oversatte sakprosabok i 2022.
Vi fyrte av 25 generelle spørsmål i de nominertes retning, og ba om den nominerte svare på syv av disse.

Eivind Lilleskjæret har omsett boka til eit presist og lettlese norsk som gjer det enkelt å følgje Trawnys tankerekkjer.

Eivind Lilleskjæret er neste ut. Han er nominert for Peter Trawnys Hitler, filosofien og hatet, utgitt på Existenz forlag.

– Hvorfor bør folk lese denne boken?
– Lurer du på hva nasjonalsosialismen har med den europeiske filosofien å gjøre? Har du en anelse om at det er naivt å tro at vi kan holde nasjonalsosialismen på avstand ved ikke å gå inn i hva den faktisk inneholder? Da er denne boka for deg.

– Hvilken sakprosabok, fritt fra litteraturhistorien, ville du gjerne ha oversatt?
– Jeg får nesten svare det samme som sist jeg ble nominert og spurt: Otto Weiningers Geschlecht und Charakter. Ingen har meldt seg med dette prosjektet siden den gangen, så jeg slenger det ut igjen. En idéfest, et dokument over fin-de-siècle-tenkningen, men også over hvor galt det kan gå når man er 21 år gammel, genial og tror man har svaret på alt.

– Hvordan jobber du når du oversetter?
– Oversettelse av sakprosa ser jeg på som et håndverk. Originalen er arbeidstegningen. Den skal følges. Men i et stort prosjekt som en bokoversettelse er, dukker det alltid opp hindringer som gjør at man må improvisere. Da får man bruk for det man måtte ha av kreativitet og erfaring.

– Hva er ditt neste prosjekt?
– Hvordan spiser man en mammut? Menneskehetens historie sett gjennom 50 matretter, av Uta Seeburg. Det er en kulinarisk vandring gjennom historien, fra grillet mammut 11 000 år f.Kr. til pandemimiddag i 2020/21. Gleder meg veldig til denne tyske sakprosaboka med en «spiss» inngang til verdenshistorien. Den skal komme ut på Frisk forlag til neste år.

Juryen, som består av Kristina Solum, Ole Jan Borgund og Geir Uvsløkk, skriver om Lilleskjærets oversettelse:

Lilleskjæret har suveren kontroll over stoffet og maktar å omsetje på eit overordna nivå.

Peter Trawnys utgangspunkt i Hitler, filosofien og hatet er ei tidlegare utsegn frå Jacques Derrida om at filosofar ikkje har «tenkt nazismen». I dette langessayet prøver Trawny derfor å underkaste nasjonalsosialismens «viktigste selvframstilling», Adolf Hitlers Min kamp, ei filosofisk gransking. Min kamp er ei «hatets og voldens bok», men det verdssynet ho representerer, må takast på alvor og analyserast. Trawny dreg lange linjer bakover til romantikken for å forklare nasjonalsosialismen, og trekkjer etter kvart også inn våre dagars identitetspolitikk og «empowerment» i analysen. Han viser til og siterer både tunge tyske tenkjarar som Kant, Nietzsche og Heidegger og verk frå populærkulturen i nyare tid.

Eivind Lilleskjæret har omsett boka til eit presist og lettlese norsk som gjer det enkelt å følgje Trawnys tankerekkjer. Tyske setningskonstruksjonar kan vere nokså krunglete og framande for vår norske måte å uttrykkje oss på, men Lilleskjæret har suveren kontroll over stoffet og maktar å omsetje på eit overordna nivå, slik at innhaldet verkar «naturleg» for ein norsk lesar. Vi ser aldri at den tyske originalen skin gjennom i den norske versjonen. I nokre setningar har Trawny fletta inn fleire sitat frå andre filosofar, noko som kan skape eit vanskeleg puslespel for ein omsetjar, men Lilleskjæret har tilpassa setningane godt og fått til fin flyt også i desse avsnitta. Det må ha kravd ein del forskingsarbeid å sjekke terminologien og finne fram til korrekte sitat på norsk, og ikkje minst er det gjort eit godt arbeid med norske titlar og sidetilvisingar i fotnotane. Dette er elles eit tema som må handterast varsamt, og både forfattaren og omsetjaren må ha arbeidd omhugsamt med ordval og formuleringar for å gå inn i eit skremmande stoff som eigentleg verkar utilgjengeleg, for hatet «er det kanskje mulig å tenke men ikke forstå.