Fotballsparkende sakprosakvinner søkes til nytt landslag

I ti år har herreutgaven av forfatterlandslaget fått herje grunnen alene i Norge. Nå får de selskap.
– På høy tid at forfatterne også får et lag for kvinnene, og vi i Forfattersentrum er meget stolte med som fødselshjelpere!, sier Ingvild Herzog, daglig leder i Norsk Forfattersentrum, som ønsker også fotballspillende sakprosakvinner velkommen på laget.

– Hvordan har responsen vært så langt, fra skjønnlitterære forfattere?
– STOR, begeistret respons fra både de som vil være med og spille skikkelig – til de som er mer på støtte i ånden, eller fysisk, med for eksempel vannflaskebæring. Vi fikk overraskende mange tilbud om det siste.
– Det beste svaret kom fra Aud Korbøl på 79 som skrev: «Jeg pleide å være cornerstolpe i barndommen, eneste tillatte for jenter. Det er over 70 år siden, men kan jeg fremdeles kunsten, med eller uten krykker. Lykke til med damefotballen!» Hun skriver at hun gjerne stiller som cornerstolpe igjen.

En som gjerne skulle ha stilt, men som ikke kan, er lærebokforfatteren Heidi Kristine Grønlien.
– Jeg var med å starte jentefotballen på Lisleby rutenfor Fredrikstad da jeg var 11 år. Jeg hadde spilt mye løkkefotball før det. Jeg spilte fotball på Lisleby til jeg var 16 år, da måtte jeg gi meg pga gjentatte overtråkk. Men løkka lokket i studietiden, så det ble endel spilling med både gutter og jenter, sier Grønlien.
– Hva er ditt inntrykk av fotballinteressen blant kollegene i sakprosamiljøet?
– Fotballprat er en gjenganger når vi i NFFO er samlet, og mange er interesserte, uavhengig av kjønn og faglitterært felt. et forfatterlandslag med både faglitterære og skjønnlitterære kvinnelige forfattere må jo bli bra!

– Hva slags ambisjoner har dere med laget, Ingvild? Snakker vi verdensherredømme?
– Siden dette er verdens første og største forfatterlandslag for kvinner, er verdensherredømmet allerede oppnådd. Men det vi også ønsker for dette laget, er glade forfattere som møtes og spiller fotball, eller som heier fra sidelinjen og lar seg begeistre. Det er en strålende fin møteplass. Lavterskel skal det være, og det skal være rom for de fleste. Plass til alle fra dem som spiller med blodsmak i munnen i 90 minutter, til dee som snubler litt i egne og andres føtter. Og så håper vi veldig at vi skal få et lag på bena som kan spille kamper mot andre lag, og vinne. Både i inn- og utland, sier Ingvild Herzog.