– Sakprosaen er nødvendig for dannelsen i Norge

Dette intervjuet ble publisert i NFFOs medlemsmagasin Bulletin, 15. oktober:

– La oss ta det det aller viktigste først: hva vil kulturministeren gjøre med alle smilefjesene og emotikonene som når brer seg som stillehavsøsters i det norske språk?
– Jeg vet ikke om jeg synes det er så krise i dagligkommunikasjonen. Vi skal selvfølgelig ikke la emojiene og smilefjesene ta over litteraturen og det gode språket, men jeg tror bare de er en følge at vi er blitt mer skriftlig av oss. Og det synes jeg er bra! En ungdom i dag skriver utrolig mye mer enn i min generasjon gjorde. Vi skrev stil, vi. Maks en gang i måneden. Og det var det, ellers skrev ingenting.
– Det sier mye om et menneske hvilke stiloppgave hun gjorde. Hvilke valgte du? Diktanalysen eller Det var en fin dag.
– Veldig ofte tok jeg drøftingsoppgavene.
– Aha! Det gjorde du selvfølgelig, ja.

Da er høflighetspraten unna gjort på statsrådens kontor, 7 etasjer over bakkenivå i Grubbegata, et par dager etter regjeringsforlik om bompenger og et par uker før valget. Venstre-leder Trine Skei Grande overtok kulturministerposten 17. januar 2018, og fikk tittelen endret til kultur- og likestillingsminister et år senere.
Vi er her for å snakke faglitteraturens vekstvilkår i Norge, og forhåpentligvis lure henne utpå en forpliktelse eller to. Det siste skal vise seg vanskelig.
– I Kulturmeldingen som kom i fjor blir det snakket om kultur som den samfunnsbyggende kraft og som et instrument for den allmenne dannelsen. I hvilken rolle ser du sakprosaen og faglitteraturen inn i dette?
– All litteratur, både skjønn- og faglitteratur mener jeg utgjør mye av de fellesskapene jeg snakker om i meldingen. Det er det felles referansepunktet og kunnskapsgrunnlaget vi har, vårt felles utgangspunkt for debatt.
– Med dannelsesbegrepet handler det om et ønske om å bygge borgere som skal stå opp for seg selv, og som skal kunne argumentere for sine standpunkt. Og da er det å spre fagkunnskap selve nøkkelen inn i den dannelsesprosessen. Og den tar aldri slutt. I et samfunn i stadig utvikling er faglitteraturens rolle å stadig pushe dannelsesprosessen, med et ønske om både å strekke seg etter mer kunnskap, men også strekke seg etter nye grupper av mennesker
– Mener du å se tegn på at allmennkunnskapen har forfalt, siden dannelse er et begrep i meldingen?
– Nei, det mener jeg virkelig ikke. På 70-tallet i Namdalen hvor jeg kommer fra gikk det 36 elever i hvert kull på gymnaset. Disse skulle da være de flinkeste i Namdalen. Nå går det vel 1800 på videregående i Namdalen, og hvis du tar de 36 flinkeste enn de kan de betraktelig mye mer enn de flinkeste i Namdalen på 60- og 70-tallet.
– Hva kommer det av?
– Vi har fått bedre skoler. Ungdom i dag kan utrolig mye mer enn hva generasjonene før kunne. Det er litt vanskelig for oss voksne å ta det innover oss – men slik er det det. At kunnskapen skal være i forfall tror jeg ikke noe på. Da er jeg heller mer politisk bekymret for de populistiske bølgene, hvor vi ser en tydelig forakt for kunnskap. Der de enkle løsningene og lettvinte resonnementene vinner fram, som en trussel mot den pågående dannelsesprosessen. Det vi prøver på i meldingen, løfte troen på kultur som felleskaps- og demokratibygger, og ytringsfrihetsarena.
(Saken fortsetter under bildet).

På rekke og rad framover skal det komme en rekke meldinger som skal meisle ut framtidas kulturpolitikk. I alle fall slik Skei Grande og hennes flokk ser den. Spesielt interessant for den norske forfatterstanden blir kunstnermeldingen som kommer på nyåret.
– Hva kommer til å stå der om forfatterøkonomien?
– Det kan vi ikke røpe ennå. De ulike kunstnerfeltene i Norge har utviklet modeller i veldig ulik retning. Forfatter-Norge har kommet mye lengre enn mange andre felt, med gode standardavtaler og modeller. Nå holder vi på å evaluere hele innkjøpsordningen, sier Skei Grande, og vi rykker fram på stolen av forventing.
– Ingen er uenig i at ordningen bør finnes. Jeg tror at kunsten framover trenger flere sånne typer standardavtaler, og se mer til litteraturområdet for å lære noe om strukturer.

– Og her har vi da en forfattergruppe, du kan jo gjette hvilken, som har dårlige kår innkjøpsordningen sammenlignet med en annen forfattergruppe og som også har lavere royaltyhonorarer enn disse. Med andre ord, en forfattergruppe som blir regnet for å være av lavere verdi. Hva kan du gjøre for disse?
– Men da kan jeg og du fordele jobben. Det å jobbe med kontraktene opp mot forlagene, det må dere som fagforening gjøre. Så skal jeg ta jobben med å evaluere innkjøpsordningen og se hvordan vi skal klare å få den til å få den til å fungere bedre på sakprosa. Og det er her jeg mener at vi har et treparti-samarbeid i Norge mellom stat, forlegger og forfatter, som gjør at Norge er en suksess på litteraturfeltet.
– Så du mener altså at innkjøpsordningen ikke er bra nok, siden du sier at «vi skal få den til å fungere bedre»?
– Vi har fått forståelse av at det er noen problemstillinger knyttet til innkjøpsordningene for sakprosa. Det er Kulturrådet som må vurdere både innretting og volum for innkjøpsordningene, og de gjennomgår nå en grundig evaluering av disse, så får vi se hva resultatet blir.

Skei Grande følger med på den digitale utviklingen og tror som mange andre at store endringer er i vente for litteraturfeltet.
– Jeg tror faglitteraturen er det feltet som blir mest påvirket av digitaliseringen. Det vil nok finnes mange, store flotte coffetablebøker i framtida. Men mye av det andre innen faglitteraturen kommer digitaliseringen til å påvirke. Det er en unik mulighet nå til å utvikle modeller med ulike tekniske kombinasjoner inne i fagboka, med filmer inn i læreverket, og med kontinuerlige oppdateringer. Ei historiebok varer bare i fem-seks år nå. Da jeg studerte leste vi Holmsens historiebok som om det var bibelen. Det er ganske mye der som nå er utdatert.
– Som min historieprofessor sa en gang: det er framtida som er stabil, det er fortida som hele tida endrer seg.
– Må forfattere lære seg at økonomien er annerledes om noen år, mener du?
– Ja, i hvert fall vil inntjeningen være annerledes. Utfordringen blir å gå offensivt inn i det. Enhver som stritter imot denne utviklingen vil til slutt tape. Det å lage nye forretningsmodeller og inntjeningsmodeller inn i den nye digitale verden – det er de som vil klare å henge med. Hvis ikke vil det komme store amerikanske konsern og lager forretningsmodeller på våre åndsverk.
– Forretningsmodellene i framtida kommer ikke til å ligne dagens forretningsmodeller. Men uansett må de ta opp i seg de gamle vederlagsordningene.
– Men Venstre heiet jo på Pirate Bay og der var det jo ingen vederlag til opphaver?
– Det vi sa var at å ta Pirate Bay ikke var den beste måten å angripe problemstillingen på. Vi fikk aldri stoppet Pirate Bay, men vi fikk bevist at folk er villig til å betale, bare du lager buisnessmodeller. I dag kan du mange steder laste ned hvilken som helst gratis. Likevel betaler folk hver eneste måned for å ha gode tjenester. Det er ikke slik at folk vil stjele, men hvis det er veldig mye enklere å stjele, så kommer de til å gjøre det. Du må lage et tilbud til folk som gjør det praktisk å betale. Og det var poenget den gangen. Vi ha fått rett på alt det vi sa. Vi hadde en kjempekampanje mot oss i kunstner-Norge, men vi fikk rett på alt.

– Våre forfattere og oversettere jobber innenfor et bredt spekter av tema og sektorer. Hvordan skal de litterærpolitiske virkemidlene nå også de utgivelsene som ikke faller inn under Kulturdepartementets dekningsområde? Jeg tenker da spesielt på utgivelser for skole- og universitets – og høgskolesektoren (UH).
– Det første trinnet på dette kom med bibliotekstrategien vi la fram i september. Det er første gang det presenteres en bibliotekstrategi på vegne av tre departement; Kulturdepartementet, Kunnskapsdepartementet og Forskning- og høyere utdanning og departementet. Vi ønsker å bryte ned barrierene mellom de ulike aktørene her, vi har alle noe godt av å lære av hverandre. Jeg ønsker at UH-sektoren skal formidle på alle nivå. Det er veldig sjelden jeg henter inspirasjon fra gamle sovjetstater. Men i Ungarn var det slik at var du professor på høyeste nivå, så måtte du undervise minst en time på hvert nivå. Fordi du hele tida skulle huske faget du skulle formidle. Jeg skjønner at jeg ikke får gjennomført dette, men jeg har veldig sans for det. Det understreker veldig tydelig hva som er jobben din, som formidler av et fag.
(Saken fortsetter under bildet).

– Og nå skal du snart til Frankfurt, sammen med resten av bransjen. Utover at en del forfattere får internasjonal profilering – hvilken betydning har det for norsk litteratur at vi er hovedland under den store bokmessen i år?
Skei Grande tar sats:
– Jeg er så lei av at kultur i Norge skal sees på som «norgesfremming». Dette er eksport av kultur! Vi produserer så utrolig mye bra i Norge, og Norge er et altfor lite land for det vi lager av bøker, kunst og kultur. Vi er det språket i verden på denne størrelsen som har flest fulltidsforfattere, og vi har en litteraturpolitikk som løfter fram unge talenter. Derfor er det underlig hvis vi bare skal begrense dette til de som kun snakker norsk.
– Hvis en norsk fiskeriminister snakker om norsk laks i Japan eller en industriminister fremmer norsk teknologi i Tyskland blir det heiet på og applaudert. Når jeg står i Berlinalen og snakker om norsk film så sies det «ja, hvor mye koster dette, da». Dette må norsk kulturliv slutte med! Vi har produkter som er solide nok. En satsing som Frankfurt er å slå sammen pjaltene og gi mer effekt.

Kanskje får hun også anledning til et par bokinnkjøp i Tyskland. Skei Grande er en av de mest litteraturinteresserte kulturministre vi har hatt. Hjemme ruver et rikholdig bibliotek, som om hun har stålkontroll på. Hver eneste innkomne bok registrerer hun med ISBN-nummeret i sitt private data-arkiv.
– Hvor mange bøker har du nå?
– Ska vi sjå, sier Skei Grande og går bort til datamaskinen.
– No har æ 4369 titler.
– Ojoj. Bare vær så snill si at du ikke sorterer etter farger.
Skei Grande gløtter opp med et «hva tenker du egentlig om meg»-blikk?
– Neida. De er plassert i kategorier; barnebøker, biografier, drama, filosofi, guider, historie, jakt og fiske og mye annet, leser Skei Grande nedover dataskjermen.
– Jeg har 44 bøker om katter. Kunstbøker har jeg mange av, ser jeg. 77 musikkbøker. Men det jeg leser mest av er historie. Jeg leser heller en biografi av Olav den hellige enn en biografi om en eller annen gammel statsminister. Fra Arbeiderpartiet, sier hun med et lurt smil.
– Og nå er du kanskje snart i den alderen hvor interessen for 2. verdenskrig begynner å melde seg?
– Jeg vokste opp med en far som var fanatisk opptatt av 2. verdenskrig. Som tok opp alle program på radioen om krigen, som så alle filmene og kjøpte alle bøkene. Jeg ble litt herdet, kan du si.
– Du er kulturminister. Men har du egentlig helst lyst til å være bibliotekar?
– Hehe, jeg har jo mitt eget bibliotek hjemme, så ja takk begge deler kanskje?