Bård Wormdal og hemmelighetene i nord

Å ankomme Kirkenes for første gang i livet er som å få møte i voksen alder en bror du ikke visste om: noe veldig kjent og veldig fremmed på en gang. Her er naturligvis ingenting av sørnorske skoger, dramatiske vestlandske fjell eller flate østlandsdialekter. Det er sitt eget Finnmark, her på toppen av riket – et granatkast unna Russland. Men selv med Lindesnes på bilvei 2232 kilometer unna er det kjente parametere i gatene: Vinmonopol der, et Scandic-hotell der og de sedvanlige livløse sentrumsgatene, slik det er i norske småbyer utenom butikkenes åpningstider.

Vår faglitterære dannelsesreise fortsetter. Innlandet og Agder er tilbakelagt, nå er det Finnmark og Troms som gjelder. Vi har forskanset oss med malariatabletter, hepatitt B…, nei da, kjære lesere. Vi bara skojar lite – som et oppspark:
Hva vet vi egentlig, vi som ikke bor der eller er derfra, om Nord-Norge? Om Nord-Norges indre liv? Stereotypene er mange, der de står og henger på de imaginære gatehjørnene i våre sørlige sinn.
(Saken fortsetter under bildet).

Vi setter oss i bilen og kjører fra Kirkenes, forbi Neiden og Vagge og til Varangerfjorden. Der ute til høyre ligger Bugøynes, det lille bygdesamfunnet på 300 mennesker som i 1989 oppnådde verdensberømmelse etter at de gikk sammen om en annonse i Dagbladet. «Vil noen ha oss?» lød overskriften på en kollektiv henvendelse om det var noen sør i Norge som ville ta imot en befolkningsøkning på 300 mennesker. Men naturligvis var det først og fremst en kollektiv bønn om hjelp og det med et kritisk blikk på norsk fiskeri- og distriktspolitikk etter at bygdas fiskemottak ble tvangssolgt.

Hvor mye har den historien bidratt til det moderne synet på Nord-Norge?
Men i Bugøynes bor det uansett ingen NFFO-medlemmer, så vi kjører videre innover fjorden, inn til Varangerbotn og utover igjen, til de østligste delene av kongedømmet: langs fjorden, seks mil i den lettskyede dagen, før vi kjører inn til en arkitektur vi barn av annenverdenskrigsbombede eller -brente byer gjenkjenner som vår egen:
Vadsø.

Globus 2

Ut fra en middelaldrende kontorbygning bare refuserte arkitekturstudenters mødre kan bli glade i, kommer dagens første reisemål. Bård Wormdal heter han og ser seg godt både til venstre og høyre – Russland noen mil til høyre fra vår posisjon, den norske Etterretningstjenestens (E-tjenesten) overvåkingsstasjon et par kilometer til venstre. Som trønder med over 30 år i Vadsø har han forfattet dokumentarbøkene Satellittkrigen. Norsk militarisering av polområdene og verdensrommet og Spionbasen. Den ukjente historien om CIA og NSA i Norge, begge utgitt på Pax forlag.

Det er mye rundt oss vi ikke vet noe om, og dette er blitt Wormdals hovedanliggende som forfatter – satellitter, overvåking, radarer, nordområdene, Russland, USA – i et forsøk på å forstå og forklare oss andre hvordan den hemmelige militær- og etterretningsverdenen er satt sammen og fungerer.
For det er mange der ute som ikke snakker om disse tingene.
– Skal du jobbe med å finne ut av hva som skjer i kulissene i norsk etterretning og samarbeid med USA og Nato, må du tåle å stange hodet i veggen. Det er veldig mye «nei» å få. Du må være en stayer og tenke langsiktig. Heldigvis er jeg sta av natur. Arvelig belastet, sier Wormdal og smiler.
(Saken fortsetter under bildet).

Fram til våren 2023 jobbet han i mange år som NRK-journalist i Vadsø, og det var gjennom jobben han for alvor fattet interesse for hva som foregikk i byen og området der han bodde og fortsatt bor. I 1999 fikk han en henvendelse fra Inge Sellevåg i Bergens Tidende, som ønsket nasjonal oppmerksomhet om gravejournalistikken han hadde gjort rundt etableringen av Globus II-radaren i Vardø, som han året etter fikk Den store journalistprisen for – et prosjekt der amerikansk militærmakt var tungt inne, men der alt av informasjon var lagt et tungt lokk på.

Helt siden 1950-årene har den norske E-tjenesten hatt et radaranlegg i Vardø, men etableringen av Globus II i operativ drift fra 2000 var en betydelig utvidelse, en ny standard i norsk-amerikansk geopolitikk.
– Det var en storstilt oppgradering og med en global betydning, selv om det ikke er skiltet fra hovedveien engang. Før oppgraderingen til Globus II drev stasjonen i Vardø radarovervåking. Nå er Globus II – for å si det på overvåkingstjenestens eget språk – en sensor som brukes til å oppdage fiendtlige rakettangrep. Og så er det en diskusjon om denne informasjonen skal brukes i nedskyting av rakettene.

– Så har E-tjenesten et anlegg også her i Vadsø. Hva driver de med der?
– Stasjonen i Vadsø er i dag en arbeidsplass med vel 100 ansatte, der hovedoppgaven er avlytting. Siden 1950-årene har det blitt lyttet på alle mulige frekvenser på russisk side. Også denne stasjonen er blitt kraftig modernisert de siste par årene. Fram til 1970-årene var den faktisk ikke kjent for den norske offentligheten. Da utkom det ei bok med et bilde av anlegget på forsida, Onkel Sams kaniner av Owen Wilkes og Nils Petter Gleditsch. Og for det bildet ble forfatterne dømt i Oslo byrett.

– Den strategiske beliggenhet for stasjonene har ikke akkurat svekket seg det siste året?
– Det er jo veldig interessant som Jonas Gahr Støre sa etter at Ukrania-krigen hadde vart en stund, at han brukte veldig mye tid sammen med E-tjenesten. Men vi får jo aldri høre hva de samtalene går ut på. Men tilsvarende var det interessant å høre Jens Stoltenberg i forbindelse med et besøk i Canada skryte av radaranleggene der borte og snakke om viktigheten av å ha slike anlegg som et viktig redskap for å hindre angrep.
Men det er ikke alt av radarvirksomheten som blir brukt til militær overvåking, forteller Wormdal.
– Radarene her oppe brukes også til overvåking av romsøppel. Det er nå så mange objekter i verdensrommet at det begynner å bli uframkommelig. Så det er jo en entydig nyttig funksjon.
(Saken fortsetter under bildet).

Viktig jobb

Etter at han kom i kontakt med Sellevåg, jobbet Wormdal iherdig videre med stoffet om de hemmelige tjenestene. Det resulterte i den mye omtalte Brennpunkt-dokumentaren Pentagons øyne? på NRK i 2005. Hans første bok Satellittkrigen er en videre oppfølging av den, etter at han forgjeves forsøkte å få til en TV-dokumentar til. For her var stoff nok å ta av, og betydningen av radarstasjoner i nord har bare økt i omfang.

– Ja, og det er litt av fortvilelsen, egentlig. Folk i Sør-Norge og på Østlandet, de skjønner ikke hva som foregår her. De skjønner ikke sitt eget land. Men det gjør det viktigere, for da blir jeg blant de få som gjør det.

– Radaranleggene i Vardø er til daglig betjent av nordmenn, men det er også en av de fremste redskapene som amerikanerne har for å ha kontroll over nordområdene og i andre deler av verden. Russerne ruster opp i nord. Og Nato svarer. Det som også er viktig å huske på, er at vi har Russlands største militærkapasitet bare sju mil unna her. Det er cirka samme avstand som inn til Varangerbotn, det. Den korteste veien mellom USA og Russland går over Nordpolen, så det er klart at dette er uhyre viktig militært område.

– Du kommer altså så veldig mye tettere innpå dette temaet enn noe annet sted i Norge?
– Ja, og det er litt av fortvilelsen, egentlig. Folk i Sør-Norge og på Østlandet, de skjønner ikke hva som foregår her. De skjønner ikke sitt eget land. Men det gjør det viktigere, for da blir jeg blant de få som gjør det.
Jobben blir viktigere. Men likevel er jeg fortsatt den eneste forfatteren som på selvstendig grunnlag har gjort noe om E-tjenestens utvikling i Norge, fra starten av annen verdenskrig og fram til i dag.

– Hvem er det som burde kunne mer om dette? Det er vel politikere?
– Nei, jeg mener først og fremst det bør være allmennheten.

– Hvorfor?
– Fordi det er ganske viktige ting det er snakk om. Og politikerne går først skikkelig inn i slike temaer med en opplyst allmennhet. Du ser jo hvor fort verden forandrer seg. Når det er krig i Europa, som vi har nå, skader det ikke med litt grunnleggende informasjon om hvordan ting henger sammen. Jeg tenker ikke så mye på om det blir ragnarok eller ikke. Men jeg synes det er viktig å belyse denne delen av samfunnet – forsvarsteknologien og forsvarspolitikken – som den er, og at det er en viktig oppgave for meg som journalist og forfatter å jobbe videre med når jeg som en av få har fått litt innsikt. Det er et av områdene i samfunnet som enkeltmennesket bare i liten grad bryr seg noe særlig mye om. Og det synes jeg er trasig.

Avlytting

Gjennom årene har den erfarne journalisten og forfatteren opparbeidet seg gode rutiner og god oversikt over det gravende feltet. Men noe spesielt enkelt arbeid er det ikke.
– Det kan være svært vanskelig å få ut relevant informasjon. Så du kan ikke sette umulige mål fordi du kommer aldri til å få det totale bildet.

– Hvordan jobber du?
– Mesteparten av gravingen skjer på nett. Det starter gjerne med googling, faktisk, men så bygger du deg opp med kunnskap, der du kan gå dypere. Det er mange amerikanske nettkilder, ikke så mange norske. Men det er veldig arbeidskrevende. Mange, mange, mange timer med research ligger bak disse bøkene, inkludert den som kommer nå i mai, den andre boka om den norske E-tjenesten.
– Men, sier han og slipper ut et lite, uhørlig sukk.
– Jeg håper jeg slipper mer bokskriving etter denne som kommer nå. Det er veldig slitsomt arbeid, dette.

– Hva består det slitsomme i?
– Jeg har brukt over fem år på denne boka. Det er lenge! Og hvorfor så lang tid? Det er tre hovedgrunner til det: omfattende research, krevende arbeid mot forlag og også krevende finansieringsarbeid for research og skriving. Det kreves disiplin og stayerevne for å komme i mål. Det har vært et langt svangerskap.

– Du skriver om ganske forbudte ting, og i forordet til Satellittkrigen skrev du også at du kommer til å få problemer med å gi ut den boka her. Hvordan har det gått, har det vært ubehageligheter?
– Det har det vært. Men jeg kan ikke gå inn på det, sier Wormdal.
Jeg prøver å tause ham ut med å holde helt munn i 15 sekunder for å få ham til å si mer. Klassisk avhørs-teknikk. Han avslører meg raskt.
– Nytter ikke å ta den på meg, sier han og ler.
– Men jeg kan jo nevne at jeg ble antastet en gang, borte i Vardø. Jeg ble slått til mens jeg drev og filmet. NRK anmeldte forholdet i etterkant, men det kom ikke noe ut av det.

– Oi! Hva skjedde?
– Nei, det var en sivil nordmann i transporttjenesten som slo. Men jeg har vært borti verre ting enn som så. Men det kan jeg dessverre ikke gå inn på, sier han og ser ned på telefonen min, som gjør opptak av samtalen vår.
– Det er jo ikke umulig at det er noen som sitter og hører på denne praten her.

– Mener du …?
– Ja, samtalen kan naturligvis lett avlyttes.
Jeg pleier alltid å legge telefonen helt bort når jeg snakker med folk om sensitive ting. Det samme skjer på ambassader, offentlige kontorer og andre steder der graderte saker er involvert. Ingen som tar med seg telefonen inn på møter der. Ikke jeg heller, når jeg har møter med forlaget, for eksempel.

– Jøsses, så dette er også Norge.
– Ja, velkommen til Finnmark. Det er jo interessant at du kommer til Vadsø og det ser kanskje for deg ut som det mest perifere området du kan tenke deg. Og så har du altså disse hightechgreiene som står på en bergnabb i Vardø, til ti milliarder kroner og med nærmest en hel verden som kommer inn på radaren. Øst-Finnmark er i global sammenheng en sikkerhetspolitisk hotspot. Hvor ellers opererer amerikanerne på dørstokken til Russland? Ikke bare det – med det svært tett på russernes viktigste militære kapasiteter. Ingen andre deler av Norge er i nærheten av å være i samme sikkerhetspolitiske divisjon som Øst-Finnmark, sier Bård Wormdal.