Ingjerd med de sterke historiene

Vi er framme ved en fredet plett. En liten tarm av en vei idet vi svinger av E75 et kvarter øst for Vadsø, med nydelige strender på hver side av veien – før vi entrer bebyggelsen i denne metropolis, bestående av 20 000 krykkjepar i sommerhalvåret og 17 fastboende året rundt av typen menneske.
Fylket er vel kjent med fraflyttinger – på grunn av krig, av konjunkturer i fiskemarkedet og av andre, kanskje mer personlige grunner. Livet her oppe har ikke alltid vært lett.
I 1910 bodde det 270 mennesker på Ekkerøy, som kunne tilby sine innbyggere tre butikker, post, telegraf og dampskipsekspedisjon. Inntil 1800 var det også en øy. Men der det før var grunt mellom øya og fastlandet, sørget sand og steinavfall og de sterke strømmene rundt Varangerhalvøya for at øya ble landfast. Det vakre landskapet er en magnet for både lokalbefolkningen og for tilreisende turister, for turer ut i det flotte landskapet.
(Saken fortsetter under bildet).

I disse sene augustdagene er de siste krykkjeparene i ferd med å forlate fuglefjellet på øya. Det er en enorm stillhet de har etterlatt seg. Det er en slik dag under den høye himmelen her ved fjordens utløp i dette utrolig vakre landskapet som kan utløse de store spørsmålene. For eksempel: «Hvorfor bor jeg egentlig i en by?»
– Jeg har jo sittet her mye når det ikke har vært turister her. Heller ikke fugler, sauer eller rein. Jeg ser ingen, snakker ikke med noen. Da er det bare naturen og meg her. Da er det klart … å komme inn til Vadsø da, det er jo som å komme til en storby. Rundkjøringer, folk, biler. Lys i husene!
Ingjerd Tjelle ler hjertelig over forsøket på å selge seg inn til Der ingen skulle tru at nokon kunne bu.

For sannheten er at hun bor faktisk fast i Vadsø, men har lav terskel for å komme seg ut hit til øya si. Her driver hun ikke bare Ekkerøy feriehus sammen med sin mann. Her er også en perfekt skrivero når turistene er ute av syne og sinn.
Tjelle er forfatter, må vite – forfatter, journalist, guide og formidler i 35 år. Hun debuterte med den sterke sakprosaboka Bortsendt og internert i 2000 og har siden jevnlig levert bøker om øya si, fattigdom i Vadsø, om barnehjemsbarn, om blodstoppere, lesere og hjelpere og biografien Doktor Skogsholm om den karismatiske Vadsø-legen Bjarne Skogsholm og hans 50 år blant Vadsøs innbyggere.

– Da ble jeg kristen. Akkurat som planlagt. Og kristen var jeg i fem år – helt til jeg traff mannen i mitt liv.

En jobb med mening

Hun har som så mange andre nordfra også forsøkt et liv sørpå.
– Jeg flyttet fra Finnmark da jeg var 16. Da skulle jeg bli kristen.
– Du skulle hva, sa du?
– Bli kristen. Det var et veldig klart mål, sier hun og ler.
– Min far kommer fra en kristen familie på Vestlandet. Men han flyttet til Finnmark og ble med det familiens sorte får. Men jeg ble fascinert over miljøet han kom fra, spesielt den delen med sang og musikk og det fellesskapet de hadde. Dette ønsket jeg å bli en del av. Så etter et første år på videregående her oppe flyttet jeg til Vestlandet for å gå på en kristen folkehøgskole.

– Og da ble du kristen?
– Da ble jeg kristen. Akkurat som planlagt. Og kristen var jeg i fem år – helt til jeg traff mannen i mitt liv. Han kom på en fest, med en pose øl. Da ble jeg en frafalt.
(Saken fortsetter under bildet).

Det gikk med Ingjerd som det ofte går med frafalne – det ble journalistikken. Tilbake i Finnmark og Hammerfest og i jobb for Finnmark Dagblad og etter hvert også i NRK, her likte hun å gå i dybden på de alvorlige historiene.
– Det høres kanskje litt feil ut, men jeg synes det ga meg mye å jobbe med de sakene som handlet om overgrep og andre sterke historier. Jeg er ikke så glad i det som bare berører på overflata. Jeg ville fortelle historier om folk som har opplevd utfordringer i livet, og hva det har gjort med dem. Som 18-åring drømte jeg om å bli sosionom, og der har du nok en sammenheng med hvordan jeg ønsket å jobbe som journalist.
– Men etter hvert i NRK fikk jeg følelsen av at det viktigste var å fylle sendingene og ikke å lage innhold med mening. Så da sa jeg opp i 2002 og begynte som frilanser, sier hun.

Det var en henvendelse til NRK-redaksjonen som skulle bli utløsende for Ingjerd Tjelle som forfatter, i 1999. Skoledirektøren i Finnmark spurte om det var noen journalister som kunne tenke seg å lage en reportasje i forbindelse med at fylkets siste skoleinternat skulle legges ned.
– Jeg visste nesten ingenting om dette, og det var heller ikke skrevet stort om temaet. Så vi endte opp med å lage en stor radioserie. Men selv om den var omfattende, følte jeg at vi bare hadde skrapt litt i overflata. Da var det jeg begynte å tenke på bok.

– Etter hvert i NRK fikk jeg følelsen av at det viktigste var å fylle sendingene og ikke å lage innhold med mening.

Livet på internatet

– Og for oss som ikke har hørt så mye om internatlivet i Finnmark, hva dreier det seg om?
– Finnmark er et svært fylke med få mennesker. Folk har bodd på fjerne øyer, vik og nes. For at ungene som bodde på disse plassene, skulle få skolegang, valgte myndighetene å samle disse i større bygninger, med skole og internat. Så da kunne du som sjuåring bli sendt til dette internatet. Noen ble henta i båt, andre gikk alene over fjellet, eller du ble sendt med beltevogn eller traktor.
– Og der levde du livet ditt, sammen med mange andre unger, i alt fra fire uker til mange måneder. Der overnatta du, der gikk du på skole, der hadde du tvungen lekselesing, og du hadde plikter.

– Alle som har barn– eller har vært barn selv, kan vel tenke seg at dette var nokså beintøft.
– Det er klart. Så fikk du en tilleggsdimensjon for de ungene som ikke kunne snakke norsk, de samiske og de finske, som det var en hel del av.

– Og fraskilt fra familien og stedet du kom fra, i lange perioder av gangen?
– Ja. Noen var heldige og hadde internatsøsken som kunne passe på deg. Men ofte var du skilt fra dem også i internatverden, for du var plassert i bygningene etter alder. Og det gjaldt også rundt matbordene, på soverommene og i det hele tatt. Så det var ganske nådeløst, dette. Det var ei som jeg intervjuet en gang, som sa at de var som en gjeng med ulver. Og ulver kjemper for å overleve. Og for mange var dette en kamp. Mye mobbing var det jo også. Da kunne du heller ikke slippe unna. Du var jo på det internatet døgnet rundt.

– Hvor omfattende var bruken av internatskoler?
– Dette var altså en statlig ordning som varte fra 1905 til 1999. Men også før dette var det provisoriske internatløsninger. Dessverre finnes det ingen tall på hvor mange barn som har gått på disse skolene. Men vi vet at en tredjedel av alle barn i Finnmark gikk på internatskole rundt 1939–1940.

– Det er et ganske ekstremt fylke du bor i, egentlig?
– Det er det. Det er et rått fylke. Folket er jo mer rå og ubehøvlet her og er nok preget av både historien, men ikke minst av det vi lever i, altså vær og vind og stengte veier og alt naturen bringer med seg. Vi er mer i kamp med elementene her.

– Men vi hørte et innslag med deg på NRK P2 før vi reiste nordover, der du ble intervjuet om internatskolene. Heldigvis var det ikke bare svartmaling. For livet på internatskole kunne være en positiv opplevelse også?
– Det er også viktig å få fram. Norge har jo vært et fattig land, og Finnmark var gjerne det fattigste fylket. Det var dårlig stelt her med mye, disse barna kom ofte fra svært enkle kår. På skoleinternatet var det rene senger, mat på bordet til regelmessige tider og varme i husene. Så jeg har opplevd flere ganger å snakke med folk som har bodd på samme internat, hatt de samme lærerne, samme husmor og med-
elever, og som har to vidt forskjellige historier om hvordan de har hatt det.

– Norge har jo vært et fattig land, og Finnmark var gjerne det fattigste fylket.

– Hva slags historiens dom skal vi felle over dette internatprosjektet, da?
– Jeg vil si det var et nødvendig onde. Det var prisverdig at de norske myndighetene brukte enormt mye penger og innsats på å bygge disse internatene. Og det var helt nødvendig å gjøre det for at barn skulle få en skolegang. Men de hadde for få ansatte, disse internatene, og undervisningen og det sosiale ble ikke fulgt opp i den grad det burde. Og jeg tror nok at denne internathistorien er med på å prege mange finnmarkingers liv den dag i dag. Selv om det nå begynner å bli noen år siden den siste skolen ble lagt ned. Det har noe å gjøre med hvordan så sterke opplevelser også kan sette sitt preg videre ned i de kommende generasjonene, der det er snakk om sterke sår for en del mennesker.
(Saken fortsetter under bildet).

Få leger og stort område

Et annet lokalt fenomen utforsket Ingjerd Tjelle med boka Sterke krefter. Om blodstoppere, lesere og hjelpere, utgitt i 2015. Da er vi straks over i kategorien snåsamenn, Anna Elisabeth Westerlund-er, fjerdeplasser til den norske tronen og andre mystiske vesener. Men som Tjelle selv skriver i forordet til boka: «Å la ulike parter i en sak komme til orde er sentralt i den kritiske journalistikken.» Dessuten er det mye kulturhistorie å lese i den fascinerende boka.
– Det var en liten artikkel om Ivar Unsgaard fra Vardø som satte meg sporet av dette. Han virket i 1930-årene og hjalp mange mennesker. Men det var ikke mulig å finne mer informasjon om ham, og ikke om så mange andre heller, omkring dette temaet. Og jeg så jo at dette er godt stoff, som folk virkelig bryr seg om – spesielt i Finnmark.
– Hvorfor spesielt her?
– Historisk sett har vi har hatt store områder her oppe hvor folk har levd uten leger og ikke hatt tilgang på skolemedisin. Få leger i en tynt befolket område med dårlig infrastruktur har gitt rom for folkelige løsninger på innbyggernes vondter og plager. Man hjalp hverandre, rett og slett. Det har vært generelt utbredt, både i det samiske miljøet, men også i det øvrige norske.

– Internatprosjektet var et nødvendig onde.

Og før vi rekker å legge ferdig spørsmålet klart på tunga:
– Men jeg har ingen sånn erfaring med dette, jeg er ikke en hjelper selv. Det er mange som har spurt meg, ettersom jeg har skrevet om disse tingene. Men, nei. Jeg vokste opp med en rasjonell mor og en far som ikke … Ja, han var kanskje litt sånn opptatt av dette, men det er i alle fall ikke noe som har gått i arv.

Både i arbeidet med denne og med andre bøker har Ingjerd Tjelle hatt stor glede og nytte av å grave i arkiver.
– Det begynte med et NFFO-kurs med Espen Søbye, forfatteren av Kathe. Alltid vært i Norge. Det var veldig lærerikt og inspirerende å høre hvordan han arbeidet med arkivstudier. Og nå har jeg virkelig fått sansen for å gå i arkiver! Den første boka hadde ingen fotnoter, jeg visste jo ingenting om det å skrive en bok. Den siste jeg ga ut nå, om internatlivet, har over 700 fotnoter.
– Det er mye nytte i slikt arkivarbeid. Det var gjennom dokumenter i Riksarkivet jeg for eksempel fant ut at en internatlærer som var dømt for landssvik etter krigen, fikk seg jobb som lærer et helt annet sted tre–fire år etter – til tross for at han hadde yrkesforbud, sier Ingjerd Tjelle.

Vi går ned til den praktfulle rullesteinsstranda på Ekkerøy. Der borte, bak den lette regndisen, ligger Russland. På skyfrie dager ser man landskapet tydelig.
– Frykter du Russland? Er det ubehagelig å ha den store bjørnen så tett på seg?
– Nei. Vi lever i et fredfylt område av Norge og har alltid vært venner med naboen i øst. Det vil vi fortsette med. Vi blir dessuten godt passet på av etterretningsstasjonene i både Vardø og Vadsø som bruker store ressurser på å ta vare på freden.