– Det finnes mye introvert sinne blant samer. Og det er ikke alltid offentlige myndigheter makter å komme disse følelsene i møte

Tanaelva følger oss nedover E6. Det er nesten ingen bebyggelse nedover, men etter noen kilometer dukker Finland opp på andre sida av elva og slår følge. Vi ruller ned vinduet og roper: «Hyvää huomenta!» Men ingen sjeler eller «god dag» tilbake å få øye eller øre på der borte i EU heller.
Vi vender tilbake til Elin Anna Labbas bok, Herrene sendte oss hit:
«Vår fortelling er skiltet som ingen satte opp, kapitlet som aldri fikk plass i historieboka.»

Det var herrefolket som satt med styringsretten. Myndighetene. Det ble vedtatt lovtekster som endret og fortsatt endrer livet til tusenvis av mennesker. Mange ble rykket opp med roten fra hjemmeområdene.
Hvor mye betyr språk i en slik sammenheng? Hva betyr det å forstå en tekst? Elin Anna Labba skriver om opprettelsen av reinbeitekonvensjonen i 1919: «Hvor mye forstår de (samene, red. anm.) av konvensjonen? Det er en lovtekst skrevet på norsk og svensk, først senere oversettes den til finsk. Den oversettes aldri til samisk, det språket som har blitt snakket her i tusenvis av år.»
Språk er naturligvis nøkkelen til all kunnskap, og det er derfor vi nå ikke stopper opp i det veikrysset som er Guovdageaidnu/Kautokeino, men kjører videre på en mindre grusvei og så videre på en enda smalere grusvei til Fárpenjárga og stopper først for å banke på et hus uten å få svar, men så på det neste: Bank, bank, og ut kommer et eneste stort smil av et menneske:
Asta Mitkijá Balto.

La oss bare gjøre unna de praktiske opplysningene først:
Asta er forfatter av boka Samisk barneoppdragelse i endring, forskning gjennom mange år om samisk oppdragelse, som brukes som basis i skoler, barnehager og høyere utdanning. Asta fikk selv sin høyere utdanning i Alta, Tromsø, Lappeenranta og Oslo, har vært høgskolelærer i Alta, forsker ved Nordisk Samisk institutt og direktør ved Samisk utdanningsråd. Etter det jobbet hun i 20 år på Samisk høgskole, som førsteamanuensis, prorektor, rektor og dosent i pedagogikk. Kunnskapsproduksjon, forskning og undervisning på samisk og fra et samisk ståsted er viktig for samisk selvforståelse og ikke minst for anerkjennelse også fra akademiske miljøer. Tallrike verv innenfor samisk og norsk utdanning og forskning har hun også hatt.
Og la oss legge til: Asta er ifølge magasinet Altså en av de 100 mest inspirerende kvinnene i det norske kongeriket.
(Saken fortsetter under bildet).

Også navnet hennes vitner om hva samene politisk har vært utsatt for her oppe. Asta Mildrid Balto var navnet hun fikk i dåp.
– Da jeg ble døpt, var det en utbredt tradisjon å gi barna flere navn. Med mange navn sikret man barnet flere relasjoner til slekt og venner. Det ble forsterket ved oppkalling – gáibmisystemet – slik at barna ble navnesøstre eller -brødre til noen i slekta. Da sikret man kontinuitet mellom generasjoner, og man vedlikeholdt slektstilhørighet.
Over tid førte det imidlertid til at de samme samiske navnene ble gjentatt, og det oppstod tvil om hvem navnet gjaldt, sier Asta.
– Noen foreldre begynte å bruke norske navn. Sammen med påbud om å ha norske navn for å få lov til å kjøpe og eie et jordstykke i Kárášjohka, var det med på å forsterke fornorskningen av både fornavn og slektsnavn. Mine fornavn ble norske, også fordi mine foreldre, som var flyktninger i Sverige under krigen, hadde skaffet seg nye venner, og de kalte meg opp etter en av dem, som het Asta. Så slengte de på Mildrid. Mil-drid. Den konsonanten der på slutten blir veldig spiss og sær på samisk, og mine besteforeldre og mange andre klarte aldri å si navnet riktig. Min far løste det ved å «samifisere» navnet, og da ble det Mitkijá.
– Det var litt av en prosess å få byttet bort Mildrid med Mitkijá, men søknaden ga meg en anledning til å påminne offentlige organer om retten til å bruke og også ta tilbake våre egne navn. I likhet med andre urfolk har vi gjennom tidene blitt påtvunget andre navn slik tilfellet var med dette stedet her – Fárpenjárga, mitt fødested. Men for å kjøpe jord her som mine foreldre gjorde på begynnelsen av 1950-årene, måtte man ha et norsk navn på stedet, og derfor ble eiendommen hetende Randberg på papiret – et fremmed navn uten historie og uten tilknytning til det folket som hadde gitt stedet navn for generasjoner siden. Det var så vidt vi barna og familien unngikk å erstatte etternavnet Balto med Randberg. Tenk hvis jeg hadde blitt hetende Asta Randberg!
– Dette var jo en del av den norske koloniseringen, og mange andre familier fikk skiftet ut sine særegne samiske slektsnavn med navn som Nystad, Soleng, Svineng, Fagerli, Fagernes, Fagerheim og lignende. Vi søsknene skrev alltid adressen vår som Fárpenjárga på trass, selv om det tok flere tiår før vi rettmessig fikk lov til å bruke Fárpenjárga.

– Å bruke samiske stedsnavn er for meg en stadig feiring av de rettighetene vi har tilkjempet oss.

Hun legger til:
– Å bruke samiske stedsnavn er for meg en stadig feiring av de rettighetene vi har tilkjempet oss. Derfor gjør det vondt å høre at vi, mange av oss samer, stadig fortsetter å si Karasjok og Kautokeino, på den norske måten. Jeg, som i mange tiår har undervist om betydningen av å dekolonisere, opplever lyden av de koloniserte navnene som skudd avfyrt av en mitraljøse. Det er da jeg virkelig erkjenner fornorskningspresset, hvor massivt og dypt det stikker, så dypt at vi stadig glemmer verdien av vårt eget.

Tøff start

Asta er en av disse internatbarna som Ingjerd Tjelle i Vadsø skriver om. Når vi spør henne om pedagogikken på skolen hun gikk på, Karasjok internatskole, begynner hun å le.
– Ja, hva skal jeg si om det. Jeg vil helst ikke klage på mine lærere. De var nok dyktige og gode mennesker, som ville det beste. Men jeg forstod dem jo ikke.
– Fordi …?
– Jeg kunne ikke norsk da jeg begynte på skolen. Og det tok i alle fall tre år før jeg skjønte særlig mye. Det jeg egentlig lærte de årene, var at jeg var dum. Den gang fikk vi karakterer i småskolen som mor og far skulle underskrive. Jeg kom hjem med «lite godt» i alle fag og skjemtes. Men de sa: «Vet du hva, det der gjør ingenting. Vi vet du er flink! Alle våre barn er flinke. Ikke tale om at noen skal komme å si noe annet.» De ga meg troen på at jeg kan, en lærdom i hva positive forventninger kan bety for mestring senere i livet. Den lærdommen la jeg i ryggekken som jeg fikk med meg hjemmefra.
– I fjerdeklassen skjedde det store.
– Du vant i Pengelotteriet?
– Nei! Jeg knekte lesekoden, og derfra var det bare full fart. Jeg forstod stadig mer norsk og oppdaget etter hvert med begeistring hvor spennende det var å høre på en av lærerne våre, som var utrolig god til å fortelle historier og lese høyt for oss. Han avsluttet ofte på det mest spennende så vi hadde noe å se fram til neste dag. Jeg elsket de stundene og ble forelsket i den læreren. Det var en ny verden som åpnet seg, så jeg begynte å sluke alt som var inne på biblioteket. Og derfra fant jeg vel ut at det var veldig lurt å studere, noe foreldrene mine, som knapt nok hadde sju års skolegang, støttet meg i.
– Da var grunnlaget lagt?
– Ha-ha, sier Asta med sin herlige, trillende latter.
– Ja, det var jo det.
Hun gikk fire år på lærerutdanning i Tromsø og begynte å jobbe som lærer i begynnelsen av 1970-årene og fortsatte med det neste tiåret ut. Det var under disse årene hun oppdaget hvor lite litteratur og bøker det var for lærere om samiske forhold og samisk historie. Bibliotekene var fulle av bøker, men ingen handlet om hvordan man skulle ivareta samiske barns språk og kultur i skolen. Ei heller fant hun noe om hvordan samiske foreldre hadde lært opp generasjoner av barn og unge til å berges og mestre livet sitt i våre områder i nord.
– Så jeg tenkte at denne mangelen på litteratur snakket til meg, at det er bare å hive seg ut i det. Jeg sa til meg selv: «… Så av sted til Oslo med deg, og der tar du hovedfag og gjør det du må … Du kan ikke forvente at andre skal gjøre dette for dere.»
– Det var «kallet», for å si det slik. Å være lydhør overfor forfedrene våre, om at vår egen kunnskap er like verdifull som all annen kunnskap, at den er verdt å forske i og formidle videre. Hvordan har våre foreldre og besteforeldre og de før dem klart å lære opp generasjoner med barn uten skole? Hva er det som ligger i kulturen av kunnskap, væremåter, strategier og tenkning i det de gjorde i oppdragelse av barn og videreføring av en kultur? Hva slags verdier lå til grunn for det de gjorde? Det var disse tingene jeg ville til bunns i.
(Saken fortsetter under bildet).

Møteplasser

Relasjonstanken ligger som en motor under panseret i Asta Baltos arbeid: ideen om at vi hører til et sted, og at vi står på skuldrene av vår historie, når vi foretar valg i livet.
– Den siste vitenskapelige artikkelen, som jeg skrev sammen med professor Rauna Kuokkanen ved universitetet i Rovaniemi, handler nettopp om betydningen av våre tradisjonelle samværsformer eller seremonier. Om hvordan disse bærer i seg det som urfolksforskningen har som bærebjelke, prinsippet om relationality. Temaet står veldig sentralt i urfolksforskning, hvor man går ut fra at all kunnskap oppstår i relasjoner. Ingen kunnskap oppstår sånn uten videre, individuelt eller isolert. Det innebærer at kunnskap baserer seg på relasjoner – mellom mennesker, mellom mennesket og naturen og området, mennesket og kosmos og mennesket og ideene. Dessuten handler det ikke bare om relasjoner, men om ansvaret for å forvalte relasjonaliteten på en god måte. Det å ivareta relasjoner – som jo er en forlengelse av det jeg har holdt på med.
– Og hva konkret snakker du om når du snakker om relasjoner?
– I urfolkssammenhenger handler ikke dette bare om relasjoner mellom mennesker, men også om våre relasjoner til dem som ikke er blant oss lenger, og til land, jord, rein, dyr og det som har liv, ja hele universet. At vi er knyttet sammen også med det og dem vi ikke ser med det blotte øyet. Related. En bevissthet om at vi ikke er alene her, og at vi som mennesker har et ansvar for omgivelsene våre. Og det må barna våre få lære. For mye av det helhetlige, denne tenkemåten, har fra myndighetenes side vært fortrengt og også forbudt i likhet med joiken, runebomma og noaidetradisjonen. Også vi samer lærte at det var tabu. Den samiske verdensanskuelsen var i konkurranse med kristendommen og også med vestlig tenkemåte.
– Det høres jo fint ut i en verden som kanskje trenger mer dialog. Det er ganske mye menneskeverd i dette også. Det synes å være en viktig drivkraft hos deg?
– Ja. Og jeg blir veldig rørt når jeg snakker om dette, fordi det gjøres så mange overgrep mot menneskeverdet, sier Asta, når stemmen brister litt.

– Dette er lærdommen jeg har fått med meg hjemmefra – at det ikke skal være hierarki mellom folk.

– Dette er lærdommen jeg har fått med meg hjemmefra – at det ikke skal være hierarki mellom folk. Som min far sa: «Enten det er kongen eller vaskehjelpen, så bukker jeg til vedkommende.» Det er noe som ligger dypt, og som handler ikke bare om et menneskeverd som vi som samer har holdt på å miste, men også det menneskeverdet nordmenn har mistet, med sin politikk overfor det samiske. Jeg synes flere nordmenn burde få øynene opp for den ideelle måten vi fører vår kamp på. Den er jo både ikke-voldelig og med fredelige og demokratiske midler. Vår kamp hjelper også deres menneskeverd. Det løfter dem også. Når vi løftes opp, så løftes også de. Sammen. Ikke sant?

– Vi spurte Steinar Pedersen som vi traff før deg, om hvorfor samer ikke er sintere. Tvangsflytting, fornorskningen. Det er et par ting å ta tak i?
– Ja, det er det. Men det er noen som er sinte. Jeg har en barndomsvenn som også har skrevet bøker og jobber innenfor utdanning. På et møte om samisk utdanning hadde vi også representanter fra Utdanningsdepartementet til stede. Etter at møtet var ferdig, tok vi oss en øl. Og det er da min venninne slår ølet over hodet hans og stikker av gårde.
– Hvorfor gjorde hun det?
– Jeg måtte forklare til ham, det her er smerten, den viser seg noen ganger. Historien, ikke deg personlig. Han, den velmenende byråkraten, satt lagelig til og fikk det rett i fjeset, det som den norske staten skulle hatt.
– Jøss.
– Og så var det en annen episode også, som jeg synes er veldig symbolsk. Det var under en samekonferanse på finsk side av Sápmi, der det også deltok en byråkrat, samevennlig riktignok, fra Helsinki. Han hadde tatt på seg kofta vår. Han mente det vel godt, men det ble helt feil. Da rant det over for to samekvinner som dro kniven og skar den av ham.
– Oi.
– Ja, så det finnes sinne. Men her er det også mye introvert sinne. Det ligger gjemt, lag på lag. Og det er ikke alltid offentlige myndigheter makter å komme disse følelsene i møte. I Norge har vi fått Sannhets- og forsoningskommisjonen (1), som altså har knyttet til seg psykiatrikere for å møte denne smerten. Men vi trenger mer enn individuell terapi. Svarene til denne smerten burde komme som politiske tiltak. Vi vil heller ha svar på spørsmål om hva som har skjedd i våre områder, og hva som kan gjøres av konkrete politiske tiltak framover, tiltak som kan løfte oss sammen, som et kollektiv. Vi trenger ikke å reduseres til ofre som trenger psykiatri.
– Som forfatter er det barneoppdragelse du har skrevet mest om. Hvilke relevante erfaringer fra din bakgrunn bringer du med deg inn i det arbeidet?
– Noe av det viktigste i samisk barneoppdragelse har vært at barn skal bli selvstendige og selvhjulpne. Den intensjonen deler vi nok med mange, og den er sikkert formulert i læreplaner over hele verden. Men det som er greia …, sier Asta og går bort til hylla.
– Se her, sier hun og trekker opp en gigantisk kniv.
– I samiske miljøer gir vi altså kniver til barn. Det kan nok noen utenforstående synes er helt uforsvarlig. «Hvor er barnevernet?» liksom. Nå handler samisk barneoppdragelse om mye mer enn om kniver, men det er et godt eksempel for å vise hva som er særegent for vår måte å tenke på. I selvstendighetstreningen inngår det at barna lærer hva en kniv er. At den er kvass, at den er farlig, og de må lære seg hvordan den skal brukes. En samisk forelder vil tenke at «hvis jeg gjemmer den her og alle knivene vi har i huset, fordi barna skal være alene hjemme – og så finner de knivene likevel, da vil det skje en katastrofe».
– Prøving og feiling, altså?
– Riktig. Et helt sentralt læringsprinsipp. Du må lære barn å mestre ting som trengs i våre omgivelser, for at de skal kunne klare seg. Foreldre og voksne kan ikke alltid være der 100 prosent av tiden. Så i de øyeblikkene de ikke kan passe barna sine, så må barna kunne vite hva de skal gjøre. Og slik læres de opp. Vi kan ikke overbeskytte barna våre ved å nekte at de skal klatre i trær eller utfolde seg på andre, litt risikable måter. Overbeskyttelse fratar barn mulighet til å utvikle ansvarsfølelse og mestring.
– Betyr dette også at du også har en ganske annen skrivestil eller skrivemetode enn dine ikke-samiske læremiddelkollegaer?
– Skrivestilen min henger sammen med den sterke muntlige tradisjonen i det samiske. Det er en stor kulturarv som jeg er vokst opp med, og som gir meg
stor glede. Min skrivestil er en forlengelse av den. Den bærer preg av at jeg fletter inn fortellinger og baker disse også inn i teoriene jeg formidler.

– Skrivestilen min henger sammen med den sterke muntlige tradisjonen i det samiske. Det er en stor kulturarv som jeg er vokst opp med, og som gir meg stor glede.

Vi går de få meterne ned fra huset til Kárášjohka, som flyter tungt og rolig nedover.
– Hva er det du får her, som du ikke får noen andre steder?
– Dette er jo hjemme, da. Her kjenner jeg at mine forfedre er sterkt til stede og med det beste de har gitt oss. De har forvaltet dette området på en måte som vi kan ha glede av, og som vi nå har ansvaret for å føre videre. Når jeg kommer tilbake hit, kjenner jeg at hele meg bare lander på et vis. Jeg kjenner at den jorda jeg trør, er levende. Den er en nær venn, en del av meg, som jeg, og forhåpentligvis de som kommer etter meg, ønsker å ta vare på.