– Krigshistorien i Norge er i stor grad definert ut fra hva gutta på skauen gjorde og sa

Dette har ikke vært Nord-Norge veldig lenge, leser vi i boka Arktisk litteratur. Fra Fridtjof Nansen til Anne B. Ragde (2), skrevet av NFFO-medlem Henning Howlid Wærp. I senmiddelalderen var dagens Finnmark og Troms kjent under navnet Vardøhus, etter Vardøhus festning fra 1300. Så ble den nordlige landsdel utskilt fra Nidaros bispedømme, og vi fikk navnet Tromsø stift i 1804, før det skiftet navn til Hålogaland.
Ikke før i 1884 ble begrepet Nord-Norge født. Og det skjedde i Oslo. Men det tok tid før navnet satte seg.
Men den konfekten skal vi spare på helt til slutten av vår reise.
For nå reiser fjellene seg mot nordøst. Vi er på vei til Lakselv. Der oppe er Ávjovárri, tvers over vannet ved Porsangmoen og 710 meter til værs. Og lenger der framme på venstre side rager Čohkarášša, Finnmarks fjerde største fjell med sin 1139 meter. Čohka betyr «topp/fjelltopp», og rášša betyr «høyfjellsområde». Samiske navn er stedsbeskrivende og stammer fra tider det var lenge før noen kart kom til området. Overalt er sporene levende og retningsvisende. Ávzi – «trang dal». Copma – «haug». Cielge várri – «rygg». Gohpi – «grop, søkk».
I det som i dag er Porsanger kommune, har det vært mennesker i 8000 år. Fram til 1750 var dette å regne som et rent samisk område. Da ankom de første kvenene. Nordmenn var i et sterkt mindretall i mange år. I en folketelling i 1919 var bare 261 av totalt 1926 innbyggere telt som norske.(3)

Militært område

For 80 år siden var dette et tett befolket område. Under annen verdenskrig var det nesten 70 000 mann her på det meste – tyske soldater og russiske krigsfanger, der det på den tida var 3000 fastboende i området. Det var naturligvis svært tøffe tider – også for lokalbefolkningen som måtte gjennom en av norges-
historiens mest traumatiske hendelser: tvangsevakueringen og nedbrenningen av Finnmark.
Vi er på vei til historiker og forfatter Arvid Petterson, som var drøye fire år gammel da han og foreldrene måtte rømme fra hjemmet.
– Der stod huset vårt, sier Arvid og peker ut et lite, gresskledt felt tvers over veien fra der han bor i dag.
Vi er rett øst for Lakselv sentrum, men ikke et militærfly er å høre i mils omkrets. Banak flyplass og Forsvarets anlegg er dominerende faktorer i lokalmiljøet. Per i dag er det 400 soldater, og dessuten militært og sivilt ansatte, i Forsvaret her oppe. Men om kort tid vil antallet stige til 800. Den militære utbyggingen er stor, lokale entreprenører har tegnet avtaler for 1,5 milliarder kroner. Det er optimisme i regionen, der det skal investeres for fire milliarder kroner i 2023.
(Saken fortsetter under bildet).

Intervjuer

Tilstedeværelsen av tyske soldater og russiske krigsfanger gjorde selvfølgelig et massivt inntrykk på lokalbefolkningen. Og selv om det var spor av menneskelighet, så var påminnelsen om det store alvoret aldri langt unna. Fra våren 1942 kom det stadig bombeflyangrep.
– Mange her ble møtt med vennlighet av tyskerne. Vi ungene ble vant til å gå bort til dem og bomme drops og godteri. Men jeg husker én gang, det var kommet en liten skvadron som slo seg ned i myra rett bortenfor huset vårt. Jeg var snar til å gå ut til den nærmeste, og idet førstemann hoppet ned på bakken, spurte jeg slik jeg alltid gjorde: «Hast du bon-bon?» Idet han snudde seg, så jeg inn i et aldeles grusomt blikk. Et helt ødelagt menneske. Han hadde vært østpå, ved fronten. Jeg løp det forteste jeg kunne hjem igjen. Det synet glemmer jeg aldri.
I slutten av oktober 1944 var tyskernes tilværelse kraftig formørket også i øst, og på Hitlers ordre den 28. oktober skulle Hitlers hær bestående av 200 000 soldater bli forflyttet til en sikrere frontlinje ved Lyngen i Troms, og de skulle bruke den brente jords taktikk ved tilbaketrekkingen, som Petterson selv skriver på norgeshistorie.no.
Det betydde at alle bolighus og alle andre bygninger som kunne være til nytte for mennesker, skulle brennes ned. I tillegg skulle de 70 000 som bodde i de berørte områdene, tvangsevakueres sørover.
– Vi fikk éi uke på oss og flyttet fra vårt hus 7. november.
– Hvordan gikk ferden sørover?
– Vi var så heldige å ha en bil. Far hadde hatt drosje fra 1924 og var i besittelse av en Plymouth 38-modell og fikk lov å kjøre selv, etter at den hadde vært beslaglagt i første del av krigen. Det var mine foreldre om bord, jeg og mine to søsken, og så fikk min mor med seg ei god venninne, som akkurat hadde født. Så vi var sju i den bilen. Det var ikke plass til mannen hennes, han måtte sykle til Lyngen, og det er jo 40–50 mil.

Innsirklinger

Arvids familie kom seg etter hvert ned til Halden, hvor de bodde resten av krigen, og hvor de fikk livsvarige vennskap. Men rundt 20 000 av befolkningen i Finnmark og Troms nektet å etterkomme Hitlers ordre og gjemte seg i huler, gammer, under båter og andre steder gjennom vinteren og våren.
Inntrykkene under krigen var så massive at Arvid tidlig i voksen alder begynte å interessere seg for den nære historien. Han utdannet seg til lærer og begynte først å gå inn i bøkene og så nærmere innpå menneskene.
– Mot slutten av 1960-årene begynte jeg for alvor å lese om hendelsene under krigen. Og jeg var såpass interessert at jeg også begynte å intervjue folk. Det første intervjuet jeg har på bånd, er vel fra 1969.
Den gang var det først og fremst med tanke på å bruke det i undervisningen, men jeg skjønte jo raskt at dette også hadde historisk verdi ut over det. Så jeg fortsatte opptakene og sirklet inn hendelsene og menneskene.
Og innsirklingen endte i Arvid Petterssons første bok, Altafjordens hulefolk 1944–1945, som utkom i 1981.
– Historielaget ga den ut med et opplag på 2000 bøker. Det forsvant på 14 dager. Så turte de ikke mer enn 1000 nye, men det forsvant det også.
– Og når jeg sier at jeg sirklet folk inn for å snakke om det de hadde opplevd under krigen, så var det nettopp det jeg gjorde. Her var det store traumer som folk ikke snakket om i utrengsmål. Det var ikke bare å gå rett på. Dette hadde de gått og båret på i mange tiår.
Fordi det tok tid før folk åpnet seg, og fordi Finnmark og Troms ligger langt fra Oslo, fikk ikke tvangsevakueringen og nedbrenningen noen særlig plass i den offisielle norgeshistorien om krigen, mener han.
– I 1984 var jeg på Hjemmefrontmuseet og påpekte til en hyggelig vakt at her henger det opplysninger om krigen i Nord-Norge som ikke stemmer. Hun hentet direktøren, Arnfinn Moland. Til mine opplysninger svarte han bare: «Ja, men det er da bagateller.»
Arvid Petterson rykker fram på stolen.
– Kong Olav har uttalt at tvangsevakueringen og nedbrenningen i Nord-Troms og Finnmark er landets største tragedie etter svartedauden. Men krigshistorien i Norge er i stor grad definert ut fra hva gutta på skauen gjorde og sa.
– Altså, hjemmefronten?
– Ja. Det er ikke noe nytt i det jeg sier her. Det er folk fra Bergen, Trondheim og andre steder i Norge som også har klaget på at gutta på skauen – Milorg – skulle ha eneretten på historien. Det er ikke bare meg her oppe. For all del, hjemmefronten gjorde en fenomenal innsats. Men vi må jo se krigshistorien under ett og få fram alle deler av motstanden.
I 2006 utkom Arvid Pettersons hovedverk, Fortiet fortid. Tragedien Norge aldri forsto: tvangsevakuering og overvintring i Nord-Troms og Finnmark 1944–1945. Her påviser historikeren blant annet at antallet døde som var oppgitt i den offisielle beretningen, ikke stemte
med virkeligheten. Etter undersøkelser i historisk kildemateriale har han kommet fram til at det minst var 330 mennesker som døde under evakueringen.

– Kong Olav har uttalt at tvangsevakueringen og nedbrenningen i Nord-Troms og Finnmark er landets største tragedie etter svartedauden. Men krigshistorien i Norge er i stor grad definert ut fra hva gutta på skauen gjorde og sa.

Krigsmedaljen

I 2012 ble Arvid Petterson, som en av tre historikere, oppnevnt til en referansegruppe til et utvalg nedsatt av Forsvarsdepartementet som skulle granske samtlige krigshandlinger i Norge fra annen verdenskrig for å vurdere om det var flere som fortjente krigsmedalje. Prosjektet ble kalt «Ble noen glemt?». De to andre i referansegruppa var Synne Corell og Lars Borgersrud.
Utvalget fikk inn i alt 1300 forslag fra hele Norge. Et stort flertall av forslagene var naturlig nok tildelinger post mortem.
Det vakte stor oppsikt og utløste mye debatt i 2017 da forsvarsminister Ine Eriksen Søreide konkluderte med at det ikke ville bli noen medaljer utdelt etter utvalgets arbeid, til tross for mange konkrete forslag.
– Det var skuffende å oppleve at resultatet av et femårig prosjekt, til 15 millioner kroner, endte med en bokutgivelse med lansering i Tromsø. Da referansegruppa viste til feil bruk av en historisk kilde fra 1946, fikk referansegruppa vite, via et TV-sendt intervju med forsvarsministeren, at den hadde en politisk bakgrunn. Det var en hard dom å få som historiker i min egen stue. Men jeg er ikke bitter, jeg skriver fortsatt, helst for folk flest.
– For de som hadde levert inn forslag til dekorering, måtte det være svært skuffende, Én av dem var for øvrig Kåre Willoch, som gjerne ville at onkelen, Odd Isaachen Willoch, skulle dekoreres post mortem. Han var skipssjef om bord på det gamle panserskipet «Eidsvold», senket på Narvik havn den 9. april 1940.