Til havs med Mariann

Vi må ut. Vi må ha luft – mye luft! Hvor er dette nordnorske havet alle snakker om?
Og akkurat her i teksten stod vi litt fast, for hvor begynner man når man skal snakke om havet?
Så vi søkte oss inn på en av disse chatbotene (openai.com) og tastet:
«Skriv en engasjerende tekst om havet i Nord-Norge.»
Og ut kom det:
«Havet i Nord-Norge er en storslått skjønnhet med sine blå toner og vidstrakte vannflater. Dette er et sted der roen og stillheten dominerer, og der man kan koble av fra hverdagens mas og jag.»

Ha! Spør en yrkesfisker i nord om roen og stillheten som dominerer havet.
Dusinvis av år med datautvikling og dette er det de kommer opp med? Nei, sier vi:

Gi oss i dag den faglitterære forfatter
og tilgi maskinenes manglende skills,
slik også vi tilgir vår IT-support.
Og la oss komme inn i arkivene,
men frels oss fra det automatiske,
for ordet er ditt og jakten og setningene i evighet.
Vederlag.

Ryggskade

Men nå snakker vi oss helt bort. Hvor var vi? Hvor er vi? Jo, her midt oppe på Sandnessundbrua mellom Kvaløya og Tromsø, Nord-Norges lengste veibru inntil Hålogalandsbrua kom i 2018.
På veien igjen, altså, men ikke spesielt langt denne gangen heller: Vi skal ut på sjøen. Vi har invitert oss selv med om bord i båten «Lilly» til Mariann Mathisen, som hun eier sammen med samboeren Arne-Terje Sæther.
Seilbåten «Lilly», en gammel Vindø, er riktig fin den, men det er en helt annen vi skal snakke om: selve båtinkarnasjonen av Nord-Norge – nordlandsbåten.
Tross sitt navn er den ikke bare begrenset til fylket sørom her, men har gjennom flere hundre år vært nærmest enerådende som fiskebåt både i Troms, Finnmark og Nordland. De historiske sporene til båttypen går helt tilbake til vikingtida. Og dette var mer enn nok grunnlag for en bok om temaet, Nordlandsbåt og draug. En felles kulturarv, en faghistorisk bok for barn og ungdom (basert på kilder fra 1800–1900-tallet) som Mariann utga på Kasavi forlag i 2018.

Hun selv måtte ta en kraftig geografisk omvei før hun fant fram til båten og sjølivet. Selv om hun aldri så mye er født og oppvokst ved sjøkanten i Melbu i Vesterålen, kom hennes første seilopplevelse mens hun gikk på folkehøgskole i Nummedal i Viken fylke.
– Og da syntes jeg det var veldig kjedelig.
Det var langs en annen omvei at tenningen kom, via friluftslivsstudier ved Høgskolen i Bø.
– Vi fikk prøve oss på et seilkurs, og da var det gjort, etter en skikkelig frisk seilas.
Lang historie kort: Det ble båtliv, ja, masse båtliv, som lærer på reiselivsskole i Lofoten og folkehøgskole i Kabelvåg: full fart, seiling, ski og friluftsliv. Og så plutselig, en lei ryggskade etter en bretur i Lyngen som satte henne ut av spill. Da åpnet det seg helt nye muligheter.
– Jeg hadde kjent på en skrivelyst helt siden jeg begynte på friluftslivstudier i Bø. Men jeg fikk det ikke helt til, og jeg var opptatt med å gjøre masse andre ting. Men da jeg skadet ryggen, ble jeg veldig i ro og måtte finne et annet fokus.
Da var det tilbake på studiebenken igjen, nærmere bestemt historiefaget: grunnfag, mellomfag og hovedfag i rask rekkefølge, med fordypning i nordnorsk kystkultur.
– I studietida var det jo masse skrivetrening. Så der fant jeg etter hvert en form på det. Men jeg kom inn der med masse erfaring fra feltet fra den andre, mer praktiske sida, så da jeg sa til historieprofessorene at «jeg vet noe som dere ikke vet», så ble det ikke nødvendigvis god stemning, nei.
– Kanskje ikke så lurt?
– Nei, kanskje ikke før du har prestert noe skriftlig, sier Mariann og ler.
– Men da fikk jeg noe å bevise.
Og beviset kom i form av en hovedfagsoppgave om nordlandsbåten som passet inn i det akademiske formatet.
– Da følte jeg at jeg hadde skrevet en bok, da jeg stod der med oppgaven i hånda. Det var helt fantastisk, en ny måte å få kick på.
(Saken fortsetter under bildet).

Hjemover

– Hva lærte du av språklig utvikling mens du var på UiT?
– Det var ganske disiplinkrevende, og de ville ikke ha noe av et blomstrende språk eller språklig fargelegging og slike ting. Jeg måtte lære meg den gjeldende akademiske sjargongen. Mange historikere er likevel ganske gode forfattere og skribenter, så det er mange å se til og lære av. Det å øve og øve og terpe og terpe for å bli bedre på noe er jo noe jeg kjente igjen fra livet med båt og ski. Jeg var dermed forberedt på at jeg måtte øve lenge før jeg mestret det, så jeg holdt på.
– Men så ville du altså faktisk ha dette ut i bokform, ikke bare ha en følelse av det?
– Ja, jeg hadde jo kontakt med et forlag og fikk stipend fra NFFO. Så leverte jeg inn et dokument – og så fikk jeg bare slakt tilbake.
– Hva skjedde?
– Nei, jeg fikk klar beskjed om at dette var altfor akademisk og tungt skrevet. Det var vel en ren slakt, egentlig. Så da begynte den lange veien å skrive seg ut av det akademiske språket igjen. Og det ble en lang reise – det tok 18 år – med god hjelp i sluttfasen fra fagkonsulent og historiker Åsa Elstad.
– Men boka kom – og fikk god mottakelse: Den ble innkjøpt av bibliotekene. Det ble jeg enormt glad for.
– Og da tok forfatterkarrieren helt av?
– Det kan man ikke akkurat si, sier Mariann og ler.
– Men å få til et andreopplag var veldig artig, da. Videre har jeg blitt fast skribent i Forbundet Kystens medlemsblad, noe som hjelper på både økonomi og skrivetrening. Kortere artikler trimmer skrivemusklene. Og nå er jeg i gang med nytt prosjekt.
– Fortell!
– Melbu ligger på Hadseløya, som er 4,2 mil i omkrets stor, og på den øya ligger det ikke mindre enn to nasjonale museer, Norsk Fiskeindustrimuseum og Hurtigrutemuseet. Det ene er tuftet på et gammelt industrianlegg fra 1910, en sildoljefabrikk, det andre er en hel hurtigrute satt på land på Hurtigrutens fødested, Stokmarknes. Begge prosjektene er tuftet på gamle industrianlegg, og begge tok veldig lang tid å realisere. I prosessen var det ikke nødvendigvis så veldig stor tro blant alle i lokalsamfunnet på at dette skulle være gjennomførbart. Jeg var nok en av skeptikerne der.
– Men så er det likevel noen krefter der som står på og får dratt disse prosjektene i land. Så min utforskning blir å lete blant disse forfallsscenarioene, som det så lenge var, og finne ut hvilke krefter som er i disse prosessene. Det er en motkraft der, som er veldig fascinerende.
– Så det er rett og slett en utforskning av ditt eget hjemsted?
– Ja, og både om identitetsminner og hva en slik motkraft består av, om hva endringer kan bety. Da jeg gikk på videregående, følte jeg at jeg befant meg i et sånt Fucking Åmål-landskap, og at dette ikke var noe blivende sted. Men så fikk vi denne festivalen, Sommer-Melbu, og vi befant oss plutselig midt i verden.
– Ja, det er jo en festival vi hørte mye om sørpå også.
– Det ble en veldig viktig festival, også nasjonalt. De etablerte blant annet en institusjon som heter Nordland Akademi for Kunst og Vitenskap, som organiserte internasjonale filosofi- og musikkseminarer. Masse folk og masse liv.

Lokalkunnskap

Vi lunter ut i fjorden med «Lilly». Dagen som omgir oss, er lettskyet og fin, men det er ingen behov fra noen av de tilstedeværende om å kaste klærne for et ettermiddagsbad.
– Men det er kanskje ikke bare lett å skrive om stedet du er født og oppvokst på, heller?
– Det er helt klart lettest å skrive om de gode opplevelsene, fra 1980-årene, for mitt vedkommende, fordi Melbu fikk denne enorme identitetsutviklingen, som også preget oss som bodde der. Både jeg og søstera mi, som også er utflytter, sa det når vi ble spurt: «Æ e ifra Melbu!» Med stor bravur. Dette er jo et sted med bare to og et halvt tusen innbyggere, så det er klart at vi fikk med oss sterke identitetsmarkører.
– Så er det håndverksmessig mer utfordrende å skrive om områdets historie uten å måtte ta med altfor mye, om Risøyrenna, for eksempel.
– Hva er det for noe?
– Der ser du. Det er også mange av mine venner som ikke vet hva det er. Risøyrenna er sammen med Tjeldsundet de viktigste farleder langs kysten her.
– Og en farled er …?
– Ferdselsvei langs kysten. Da Hurtigruten begynte å gå i 1893 med hovedsete i Stokmarknes, kunne den faktisk ikke gå gjennom Vesterålen. Sundet mellom Andøya og Hinnøya var for grunt. Å grave opp Risøyrenna var en enorm jobb, som grå, forstandige menn jobbet systematisk med i 30 år for å få til. En enorm lobbyvirksomhet måtte til for å få realisert millionprosjektet. Og det ble en farled som fikk veldig store ringvirkninger da den ble tatt i bruk – hele hurtigruteleia ble lagt om.
– Det er mange slike store historier på disse små stedene. Vesterålen står nok fortsatt litt i skyggen av Lofoten. Vi har liksom ikke hatt den samme markedsføringa i 1000 år.
– Har du noen skriveidealer du skuler til når du bedriver historiefortelling?
– Ja, historikeren Erling Sandmos tekster står i en særstilling. Han er et superideal. Et annet ideal er Morten Strøksnes. Han skrev en bok som het Hva skjer i Nord-Norge? der han også sier mye negativt om Nord-Norge. Så han er på en måte litt motstanderen min også, sier Mariann, med et aldri så lite glimt i øyet.
– Ja – hva skjer egentlig i Nord-Norge?
– Da må jeg snakke litt om den motkraften igjen. Det er masse av den her oppe. Alt er ikke en suksesshistorie, det går mye opp og ned. Det har det alltid gjort. Men det som imponerer og fascinerer meg, er at folk gir ikke opp, selv om det oppstår vanskeligheter. Som når det går dukken ellers i fiskeindustrien i på Vesterålen, så er det noen som starter på nytt. Nå på Hovden, med 14 faste innbyggere. Der er det nytt fiskebruk med ny båt, og millionene renner inn. Slik kan det være her nordpå. De gir seg faen ikke, sier Mariann Mathisen.