– Forskere i Norge har et formidlingsansvar inn mot en norsk kultur

Et arktisk universitet rommer så mangt. Her er økonomer, fysikere, samfunnsmedisinere, matematikere, nordlyseksperter, Ukraina-eksperter, statistikere, virusforskere, havforskere, arktiske forskere, arkeologer, klimaforskere, religionsforskere og mer til.
Og én mann på latin.
Historiker, forfatter og oversetter Per Pippin Aspaas falt i latingryta som ung student, nærmest tilfeldig.
– Jeg skulle bare ta et lite semesteremne på universitetet og hadde vel egentlig ikke noen planer om å bli akademiker i det hele tatt. Og da jeg så en halvårlig studie i latin, tenkte jeg det var litt mystisk og spennende å lære noe rart som ingen andre kunne.
– Og så ballet det bare på seg. Fordi det tok mer tid å lære seg latin, viste det seg, sier Aspaas.

Sivilisasjonens vugge

Et semester ble til et grunnfag, og så måtte han lære seg gammelgresk for å komme i førstespråkkontakt med de gamle filosofene, og så ble det en hovedoppgave, som handlet om den romerske biografen Cornelius Nepos.
– Hva var din dypere motivasjonen for å bli værende i faget?
– Jeg tror det ligger for alle sakprosaforfattere en lyst til å finne fram til ting som er litt glemt, eller som ikke har fått nok oppmerksomhet. Nå var ikke jeg en sakprosaforfatter på det tidspunktet, da jeg kom inn i dette i begynnelsen av 1990-årene. Men jeg tenkte nå i de baner, jeg ville finne ut av hva som lå bak et uttrykk som «antikken er vår sivilisasjons vugge». For selv om det er en klisjé, er det jo noe i det, da. Jeg ville finne ut av hvor vi kommer fra, og det selv om jeg identitetsmessig stod i spagaten. Jeg er vokst opp så langt unna Middelhavet som du kan komme – i alle fall i Norge.
Latin er ikke lenger hva det en gang var. Det vil si, det er det jo – men utbredelsen av latin har skrumpet inn, lik en gammel tante man besøker altfor sjelden – som man likevel finner ut er full av liv, når besøket omsider inntreffer.
Men for å forstå hva det en gang var, må vi ta inn over oss litt kulturhistorie.

Latin ble skriftliggjort noen hundre år før vår tidsregning og etter hvert innført som administrasjonsspråk i bystaten Roma. Som kjent ble «bystaten» til et stort imperium, og latin ble et internasjonalt kommunikasjonsspråk i landene romerne tok over. Og særlig for de som var i kontakt med militæret, statsapparat eller kirken, så var latin det felles skriftspråket.
– Men noe folkespråk har det aldri vært, eller?
– Jo. Når du kom til den store smeltedigelen Roma, var språket latin på gater og streder. Den dag i dag kan du finne graffiti fra den gangen rundt hele middelhavsregionen, som tyder på at språket ble brukt av kreti og pleti, ved siden av gammelgresk, som var et annet stort språk på den tida.
Latin ble det utbredte språket både innenfor diplomati og vitenskap over store deler av Europa, og selv om diplomatiet søkte andre språkstier fra 1600-tallet og utover, forble latin den språklige bærebjelken innenfor akademia i lang tid. Skulle du gå i skole og bli en «lærd», måtte du kunne latin. Veldig lenge fantes det ikke noe alternativ.
– Når skjedde skiftet?
– Gradvis, og av flere grunner. Innenfor diplomatiet ble det utfordret som fellesspråk på 1600-tallet, og ut over 1700-tallet begynte flere av de store vitenskapsakademiene i Europa å publisere på sine folkespråk. Først ble fransk et språk det ble forventet at du kunne. Deretter ble tysk et stadig viktigere felles-
språk i ulike deler av Europa. Og så kom utbredelsen av engelsk. Så det begynte å bli vanskelig etter hvert. Skulle du være helt i takt med faglitteraturen, så måtte du kanskje regne med å lese fem ulike språk.
(Saken fortsetter under bildet)

Utdøende?

Under arbeidet med hovedoppgaven fant han ut at særlig tyske kilder var avgjørende viktig. – Jeg hadde aldri tysk på skolen, så da måtte jeg gjennom et selvstudium på tysk. Det endte med at rundt 75 prosent av referansene mine i hovedoppgaven kom fra tyske forskere.
– Latin er kanskje et ensomt språk for deg som forsker?
– Det er veldig få i min generasjon som har valgt latin frivillig. Det tar jo tid å lære et nytt språk, og med den stadig dalende konsentrasjonsevnen vi nå alle utvikler, så er det bare å erkjenne at moderne fremmedspråk, utenom engelsk og kanskje spansk, sliter i Norge. Og det synes jeg er et kjempeproblem. Kildene blir veldig ensidige. Under krigen i Ukraina har jeg vært omtrent daglig inne på Der Spiegel sine sider og leser en helt annen dekning der enn den vi får i Norge – eller i USA og England. Det er veldig berikende, på samme måte som både tysk og fransk sakprosa har mye interessant å by på. Men det pushes jo ikke eller får noen plass i media eller hos forlag.
– Hvor stort er det latinske akademiske miljøet i Norge?
– Det er i praksis nedlagt her ved UiT, eller det store Norges arktiske universitet, som vi er pålagt å kalle det. Men ut over det finnes det noen få stillinger i Trondheim, Bergen og Stavanger. I Oslo er det et større miljø. Samtidig er det utfordringer med at langt de fleste nyrekrutteringene i den senere tid har vært folk som ikke har norsk bakgrunn. Og da er vi nok litt inne på tellekantsystemet.
– Hvordan da?
– De som på papiret er fremragende forskere fordi de har publisert mye, skal gå foran, det er jo en logikk i det. Men det blir et problem når det er få stillinger, og de som kommer, ikke har norsk bakgrunn.
– Problem fordi …?
– Forskere i Norge har et formidlingsansvar inn mot en norsk kultur. Det vil kanskje ta noen år før man kan være veldig hjemme i en sånn formidlerrolle. For faget sin overlevelse på lang sikt tror jeg at vi er avhengige av å ha en god del ambassadører for faget. For all del, det finnes selvfølgelig også utlendinger som gjør en fantastisk jobb som ambassadører for sine fag, men det kommer bare ikke sånn fra dag én så lett. Så jeg tror at der er det en utfordring. Hvis man ikke kjenner den norske kulturen så godt, så blir det en barriere. Vi trenger en god miks av utenlandske fagpersoner med deres «utenfraperspektiv» og hjemmevante fagpersoner.
– Men hva er svaret da? La latinfaget dø en stille død fordi ingen nordmenn er interessert i å forske eller undervise i det – eller la utenlandsfødte fagkrefter ta seg av oppgaven for å hindre dette?
– Der er du framme ved kjernen. Jeg har ikke svaret.

– Forskere i Norge har et formidlingsansvar inn mot en norsk kultur.

Åpen publisering

I det øvrige universitetsliv er Per Pippin Aspaas en talsmann for det åpne og det frie – en varm tilhenger av Open Access. Han skriver jevnlig om temaet på khrono.no.
– Her ved UiT har tenkningen rundt åpen vitenskap og Open Access stått sterkt i mange år. Selv er jeg også blitt personlig overbevist om at all forskning må legges åpent ut. Det er ikke noen grunner til at den skal være bak en betalingsmur hos store internasjonale konserner som ikke er drevet av vitenskapelige interesser, men av eiernes jag etter profitt. Det går dessverre ikke an å lage lover og regler i Norge som tilsier at dette kun skal gjelde internasjonale publikasjoner på engelsk, og så skal det være helt andre regler som gjelder i Norge. At den norske faglitteraturen fordi den er på et lite og marginalt språk, skal vernes mot Open Access, er ikke veien å gå.
– Så all forskning i Norge bør være åpent tilgjengelig for alle?
– Jeg klarer ikke å finne noen gode argumenter for at jeg også skal få royalty for det jeg publiserer, derfor blir Creative Commons-lisenser helt logisk å bruke.
– Så vet jeg jo at Norge også er et fantastisk annerledesland. Mye takket være NFFO har vi gode systemer for dem som skriver og ikke har en fast grunnlønn fra en arbeidsgiver. Og dem må vi holde fast ved. Men det jeg skriver innenfor jobben min, det blir Open Access, og sånn er det. Det er noe jeg kjenner som en personlig plikt, og som jeg jobber aktivt for å få andre forskere til å utøve.
– Men hva med den formidlingen innenfor forskningen som går ut til allmennheten? Populærvitenskapelige bøker, for eksempel. Skal ikke disse og andre tiltak for en opplyst allmennhet få en plass i tellekantsystemet på lik linje med Open Access?
– Foreløpig ser det ut til å leve fint med en velfungerende forlagsbransje, med alt det bærer med seg av Kopinor-penger og forvaltningen av disse som NFFO og Det faglitterære fond står for. Men hvis vi maser lenge nok om at nå må også formidling telles og gi «publiseringspoeng», kan det være at myndighetene til slutt lytter. Hvis de da bestemmer seg for at formidlingsaktivitet også skal utstyres med Creative Commons-lisens, ryker Kopinor-pengene. I så fall må det virkelig tenkes nytt og det fort.
(Saken fortsetter under bildet)

– At den norske faglitteraturen fordi den er på et lite og marginalt språk, skal vernes mot Open Access, er ikke veien å gå.

NFFOs rolle

– Jeg har i det hele tatt problemer med å stille meg bak den politiske kampen mot Open Access. Jeg har merket meg noen utspill fra NFFO-hold – at man ut fra solidaritet ikke skal publisere i Open Access-tidsskrifter, for da undergraver man stipendmulighetene, og så videre. Det tror jeg er en dårlig strategi fra NFFO. Det blir som å komme fra oljebransjen og si at “nei da, her finnes det ikke klimaendringer”. Open Access kommer, og det ruller inn over oss. Dypest sett er målet til foreningen og forkjemperne for Open Access det samme: Kunnskap skal demokratiseres. Jeg synes foreningen heller burde ta en annen strategi mot myndighetene og si: “Dette kommer nå rett mot oss, og det truer med å ødelegge hele grunnlaget for sakprosaforfatterskap i Norge. Vi trenger nye støtteordninger som har en helt annen modell enn den som er basert på en kopimaskin.”
– Tidene har endret seg, det er helt andre parametere som gjelder. Hadde jeg startet skrivekarrieren for fem–ti år siden, ville ikke jeg klart å kvalifisere som medlem av NFFO. Stort sett alt det jeg har skrevet i senere år, har vært Open Access.
– Hva tenker du da NFFO må gjøre og si? Må vi ta en control alt pluss delete?
– Det jeg tror bør gjøres i dette arbeidet, er absolutt tuftet på NFFOs verdier og grunntanker. Det må fortsatt finnes stipendmidler til sakprosaforfattere som ikke er så heldige å ha en forskerstilling i akademia. Spørsmålet er hvordan disse midlene skal regnes ut. Bibliotekutlån, klikk i Nasjonalbibliotekets digitale «bokhylle», estimat over privatkopiering på kopimaskin – kan vi la all den tellemanien fare? Og så heller få en slags statsstipender som minner om kunstnerstipendene, utdelt av bransjens egne eksperter, men ikke basert på salg, klikk, lån, «likes» og «tapte inntekter som følge av kopimaskiner»? Jeg vet ikke.
– Men jeg er klar over at jeg sitter i et glasshus her, for jeg har ikke engasjert meg mye i foreningens arbeid.
– Du er alltid velkommen til det.
– Takk for det.