Trivelig time med bøddelens tipp-tipp-tipp-tipp-oldebarn

Det er jo ikke et vell av veier å kjøre seg vill på. Nord-Norge er ikke et oppbud av spagettikryss, der hodet spinner av gårde i møte med alle alternativene.
Vi skulle i relativt rak linje fra Kvaløya og ned til Meistervik, knappe sju mil.
Men vi klarer altså å surre det til. Var det trolldomspulver under skosålene fra besøket hos Rune Blix Hagen? Var det russerne som klusset med GPS-en vår?
Ikke all skyld skal lesses over på kartleser Ilja. Vi er to som danser tango. Men da vi etter drøye seks mil oppdager at vi har kjørt i en slags ring, klarer vi ikke å holde oss lenger. Det som lå an til vår første krangel på denne tredje fylkesturen sammen, løser seg opp i et forløsende latteranfall som ikke stopper på et par kilometer.
Det går litt pingpong i hodet iblant. På få dager: spionasje, overvåking, internatbarn, blodstoppere, samisk historie, samisk barneoppdragelse, tvangsevakuering, nedbrenning, hekseprosesser, latin, nordlandsbåter.

Og hva nå?
«Birte knelte med ansiktet mot nord, mot kirken og kirkestedet, der hun hadde møtt ordet så mangen en gang. Da lysnet det med ett der framme. Hun så tydelig for seg kirken og prestegården, kirkestuen, den lyse vollen. Det falt en sol over det hele, og alt rykket henne så nær. Da kjente hun noen av sine egne på kirkebakken. Der var far hennes og Gammelbesta. Der var Jens og den største gutten deres. Der var også de andre barna. Og der kom Benjamin. Hun var ikke bundet mer. Hendene hennes var fri, og hun rakte dem frem mot synet. Fjernt, fjernt, lød ordene inn til henne: Komme ditt rike! Skje din vilje, som i himmelen—! Så bøyde hun hodet mot blokken.» (4)

Nei, vi har ikke havnet på bygdefest i Malangen. Det er slik det lyder fra en av de mest dramatiske hendelsene i distriktets historie. Hentet fra romanen Timeglasset fra 1952, skrevet av lokalhistoriker Nils A. Ytreberg, om øyeblikket da Birte Olsdatters hode ble skilt fra resten av kroppen etter å ha blitt dømt til døden for mordet av ektemannen Jens Olsen. Broren Benjamin ble dømt for medvirkning, henrettet, han også.
Kjervikmordet går fortsatt igjen i kulturhistorien her oppe og er blitt fortalt en rekke ganger i bøker, blitt satt opp som teaterstykke og ble til en dramaserie som ble sendt på NRK TV i 1991. Birte ble dømt for drapet allerede i 1733 og broren noen år senere. Men saken gikk treigt gjennom rettssystemet, og søskenparet rømte flere ganger. Først i juni 1741 ble de innhentet av overmakta og sendt inn i evigheten.
Og hvor skal vi nå med alt dette?
Jo, fordi nå kjører vi inn på tunet til tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-oldebarnet til Ole Johnsen, skarpretter – bøddel – Ole Johnsen, mannen som sørget for at dommen mot søskenparet ble fullbyrdet. Han ble omtalt som Mestermannen og er navneopphavet til stedet vi befinner oss nå, Meistervik i Balsfjord kommune. Mestervik ble til Meistervik etter en tvangsendring fra høyere hold for noen år siden i forbindelse med endring av postadresser.
Bødleri er ikke arvelig og er heldigvis blitt avskaffet, så det er med senkede skuldre og hodet på plass vi går Lill-Karin Elvestad i møte.

– Det å vokse opp med fortellingen om en slik hendelse, gjorde at jeg ble interessert i historie. Det er en historie som har alt: Hvordan mordet skjedde – han ble jo dumpet i fjorden og huset tent på, og så var det hele prosessen etterpå med mange år før det ble en dom. Men også hennes historie, selvfølgelig. Ho Birte ble jo mer eller mindre tvangsgiftet og levde med Jens Olsen og hans psykiske overgrep. Hennes forklaring har vi ordrett fra rettsdokumentene fra den gangen. Og flukten sammen med broren, til Sverige, blant annet.
– Og alt dette skjedde rett i nærheten her. Vi vet at mine forfedre så mye av det som skjedde, at huset brant – de var med på slukkingen – og de så liket til Jens Olsen komme opp i fjæresteinene. Alt dette har lært meg at virkeligheten kan overgå fiksjonen mange ganger.

– Det å vokse opp med fortellingen om en slik hendelse, gjorde at jeg ble interessert i historie.

Malangseidetulykken

Vi står på et bureisingsbruk fra 1941. Besteforeldrene til Lill-Karin grunnla gården og måtte gjøre som alle andre bureisere: bygge hus og dyrke opp mark fra grunnen av.
900 mål jord og skog i Elvestad-familiens eie omgir oss, her vi står med utsikt mot bunnen av Malangsfjorden.
Hun har fyrt opp i det minste av husene, ei lita tømmerstue som bare skulle være et midlertidig bosted, et sommerhus med en isolasjonsevne som ville gitt mye vann i tennene til Glava-selgere om de hadde visst om stedet. Men besteforeldrene ble boende i huset i 15 år fordi det under og etter krigen var elendig tilgang på byggematerialer.
– Så her har fire unger vokst opp. Du kjenner det er varmt her nå, men det er bare i dette kjøkkenrommet og fordi jeg har fyrt et par timer.

Lill-Karin har en nese for katastrofer. Vi kan nesten ikke si det annerledes. Debutboka kom i 2012, Malangseidetulykka, 5. oktober 1938. Hendelsen som rystet hele Norge.
En fryktelig ulykke der tolv mennesker fra Malangseidet omkom da robåtene de satt i, kantret på vei ut til en melkebåt som skulle ta dem til Tromsø. Kun to overlevde katastrofen, som er den største enkeltulykken i Balsfjords historie.
– Bestemora mi fortalte meg historien da jeg var ti år, og den gjorde et voldsomt inntrykk, og jeg glemte den aldri. Så var jeg på jobb som journalist i lokalavisa mange år senere og dekket en befaring på kirkegården her om en helt annen sak. Men da jeg gikk bort til gravene til alle de omkomne fra ulykka, så jeg at det var trær veltet over, støttene holdt på å ramle over, og jeg tenkte: «Hvordan går det an at det ser ut slik her?» Det var ingen verdighet i det.
– Så begynte jeg å nøste i historien.
Lill-Karin hadde da jobbet i mange år som avisjournalist, men var gått lei av faste mønstre og etablerte seg som frilanser. Befaringen på kirkegården var det som skulle sparke henne i gang med det nye livet for alvor. Og det var virkelig i siste liten. De siste tidsvitnene holdt på å gå bort.

– Det var jo ikke slik at jeg absolutt måtte bli forfatter, selv om jeg hadde hatt en drøm om det i mange år. Men plutselig følte jeg dette som et kall, å få fram denne historien igjen.

Forfatteren in spe gjorde intervjuer med bygdefolket og gravde i arkiver i lang tid, og i november 2012 var boka ute og klar for lansering på bygdehuset.
Hun var ikke forberedt på det som skulle treffe henne.
– Jeg tror ikke mange debutanter har vært så heldige å få oppleve det jeg fikk. Jeg kom altså kjørende mot bygdehuset i god tid, men så det var fullt av biler ikke bare på parkeringsplassen, men også parkert langs veikanten bortover. Det var altså så tjåka fullt i det huset, de måtte til nabobygdehuset for å hente flere stoler. Det var jo tolv stykker som omkom, og han som førte melkebåten, fikk aldri så mye som en reprimande. Til tross for at han hadde redningsutstyr om bord, og til tross for at han fikk vite om at det lå folk i sjøen, gjorde han ingenting. Boka er likevel ikke et forsøk på å fordele skyld, men på å fortelle det som faktisk hendte. Det var ingen veier i bygdene den gang, og skulle folket noe sted, var det å ro ut i små, åpne spissbåter– en livsfarlig ferd i utgangspunktet.
– Småfolket tapte mot øvrigheten – saken ble henlagt. Så ulykka ble et traume, som det ikke skulle snakkes om. Men alt det vonde som hadde ligget der, kom ut i de timene på bygdehuset. Det var mange som gråt den kvelden.

– Og det som var så spesielt sterkt, var at her fikk vi virkelig fram i lyset ikke bare tidsvitnene som var igjen, men også hele historien og det traumet som har fulgt med denne hendelsen. For dette har vært et åpent sår i bygda.

Det er ikke så godt å hete Ågot og bli forbigått

Det ene tok det andre etter debuten, og den såkalt vanskelige andreboka kom nærmest i samme rennet som den enda vanskeligere tredjeboka. De var to bind av Kirkene i Troms, som hun skrev sammen med NFFO-medlem Ronny Trælvik. Hei, Ronny.
Deretter ventet enda mer spennende nytt fra fortida; i 2019 kom biografien om Ågot Gjems Selmer.
livene som ellers ligger nedstøvet eller glemt. Og Ågot Gjems Selmer hadde jeg overhodet ikke hørt om før hun ble nevnt i et TV-program jeg hadde på i bakgrunnen. Jeg hørte bare ordene «Balsfjord» og «forfatterinne», og ble jo kjempeinteressert. Så viste det seg altså at dette ikke bare var en lokal historie, men en stor nasjonal historie.
Lang historie kort: Ågot Gjems Selmer (1857–1926) var Kongsvinger-jente fra en velstående familie. Etter at familien hadde flyttet til Kristiania, slo hun seg inn på teaterveien og ble skuespiller, tilknyttet Christiania Teater. Hun måtte oppgi karrieren da hun flyttet til Balsfjord, med ektemann som var utnevnt til distriktslege. Men der det er vilje, er det vei. I tillegg til å føde åtte barn ble hun en kjent forfatter av ti bøker – flere av dem oversatt til en rekke språk. Hun markerte seg også som foredragsholder og aktiv samfunnsdebattant.
– Hele hennes brevsamling ligger i Nasjonalbiblioteket og viser dramaet det var da hun måtte oppgi sitt kall for å bli med mannen nordover. Så hun brøt forlovelsen først. Men så kom de sammen igjen, og hun ble med mannen til det som sikkert føltes som en annen verden.
– Det var spesielt for innbyggerne her i Balsfjord med ei Oslo-dame. Da hun ble rodd i land fra dampskipet, stod hun i fjæresteinene og spurte hvor veien var. Da flirte de bare rått. Det var jo ikke noen vei der. Hun fikk trøst av prestefrua, som sa at «du kan bare ta det med ro, det er ikke så verst her». Og Ågot på sin side tok det pent, hun tenkte de ikke skulle bli så lenge. Men de ble nå her i nesten tjue år. I løpet av den tida tok hun pennen fatt. Det var hennes måte å vende tilbake til kunsten på.
Nå sitter Lill-Karin med et helt nytt prosjekt, boka Til livet skiller oss ad, kommer ut våren 2023. Den tar utgangspunkt i hennes egne tippoldeforeldre, som skilte seg i 1904.
– Det var meget uvanlig på den tida, og jeg ble nysgjerrig på hva som lå bak. Og hvor uvanlig det faktisk var, skjønte jeg etter at jeg leste Hanne Marie Johnsen ved UiB (Universitetet i Bergen) sin doktorgrad, Separasjon og skilsmisse i Norge 1536–1909. En familie- og rettshistorisk studie. Hun har påpekt at til tross for forholdstall til innbyggertall og slike utregninger var skilsmisseraten veldig lav i Nord-Norge i forhold til resten av landet.
– På tida dine tippoldeforeldre skilte seg?
– Ja. Så det var jo nesten sensasjonelt. Det pirret min nysgjerrighet. Hvordan var det å være dem? For når du levde i et landskap som dette rundt århundreskiftet, var du totalt avhengig av den andre parten i heimen. Du kunne nesten ikke overleve uten. Kona var avhengig av at mannen var ute på fiske og gjorde tungarbeidet, og han var avhengig av hun tok seg av unger, hus og heim. Det ene gikk ikke uten det andre.
– Hvordan jobber du med dette?
– Jeg har blant annet sittet mye i arkivene og lett fram alle skilsmissene mellom 1879 og 1909 i Nordland, Troms og Finnmark. Utfordringa i Nordland er at mye arkivmateriale gikk tapt under bombinga av Bodø. Men til boka har jeg funnet unikt stoff som ikke tidligere har vært brukt. Og hvorfor tror du jeg startet i 1879?
– Njaaa, vet ikke.
– Et dukkehjem av Henrik Ibsen. Det satte fart i saker og ting. Fram til da ble ei kvinne umyndiggjort hvis hun giftet seg – selv om hun hadde rettigheter før hun giftet seg. Men etter 1879 ser vi et tydelig skifte, med krav om kvinners egne rettigheter og en større vilje til å ta ut skilsmisser.

Varmen begynner å få et godt tak inne i den gamle stua. Dette er også skrivestua til Lill-Karin Elvestad, og et par ganger i året inviterer hun også andre skrivende mennesker inn. Hun har arrangert skrivekurs siden 2017 og med god oppslutning.
Det er mange som har en drøm om å skrive, og jeg vil senke terskelen for at de skal kunne gjøre det. Jeg vil at flere skal kjenne på den der gnisten, hvordan det er å være i flyten og skrive. Så de lærer om virkemidler, metode, skrive scener og alle aspekter ved skriving.
– Det er en del potensielle skriveglade der ute som synes det er skummelt å kaste seg utpå med en tekst. Men jeg pleier å si til kursdeltakerne at hvis noen merker at det står en gammel lærer og kikker over skuldra, så skal de du bare be ham om å gå ut, for han er ikke velkommen her. For det er mange som bare stopper seg selv. Det blir aldri noen skriving, selv om de aldri så mye har lyst. Men jeg tenker at det er ikke sikkert at de som har vært på skrivekurs, nødvendigvis skal bli store forfattere. Jeg er mer opptatt av denne gleden ved å skrive.
– Hva betyr skrivingen for deg?
– Jeg kan bare snakke for min egen del, men for meg er skrivingen en måte å overleve på. Jeg tror på verdien å skrive når man er i krise i livet sitt. Og det har jeg vært en par ganger. Skrivingen er ikke bare terapi, den hjelper meg til å forstå verden.