– Kulturministeren sitter på løsningen på sakprosaproblemet

Leserinnlegg i Aftenposten 6. mai 2019. Denne versjonen er noe lengre enn teksten som står på trykk:

Aftenposten har i flere oppslag fulgt opp Simen Sætre essay i siste utgave av tidsskriftet Prosa, der han blant annet skriver at det er vanskelig å forstå hvilke kriterier som ligger til grunn for avgjørelsene i Kulturrådets sakprosautvalg. Dette gjør at innkjøpsordningen er uforutsigbar og ikke virker etter hensikten, mener flere som har uttalt seg i saken. Debatten om kriterier er interessant, men må ikke skygge over for det som er den mest åpenbare løsningen på sakprosafeltets felles utfordring: et større innkjøpsbudsjett.

Sakprosaordningen er et viktig litteraturpolitisk virkemiddel, men er fremdeles for lite utviklet til å fortjene betegnelsen «vellykket». Siden bare litt over 25-30 prosent av påmeldte bøker kjøpes inn, får ordningen mindre betydning enn for eksempel den skjønnlitterære ordningen har, der mellom 80 og 90 prosent av bøkene ender opp med å bli betalt for av Kulturrådet. Den lave innkjøpsprosenten under sakprosaordningen får også flere «følgefeil»: normalkontrakten for faglitteratur har lavere royaltysats enn kontrakten for skjønnlitteratur har, det er vanskeligere å få antatt manus på forlag, og distribusjonen og formidlingen i bokhandel og bibliotek er dårligere utviklet.

Begrunnelsen for hvorfor samfunnet bør gi hele sakprosafeltet større forutsigbarhet, finner kulturministeren i kulturmeldingen hun selv la fram før jul. I «Kulturens kraft – Kulturpolitikk for framtida» (Meld. St. 8 (2018–2019)), som skal behandles i Stortinget om få uker, foreslås en rekke overordnede kulturpolitiske mål for det frie og uavhengige kulturlivet. Kulturpolitikken skal for eksempel legge til rette for dannelse og kritisk refleksjon, styrke norsk språk som en grunnleggende kulturbærer og fremme demokratiet.
Meldingen konstaterer at ulike kulturuttrykk «kan demme opp mot ekstreme tankar, motverke utanforskap og fremje toleranse og forståing for andre menneske» (s. 18). Det er som å høre en beskrivelse av bredden av bøker som kan komme inn under innkjøpsordningen for sakprosa. Norske sakprosaforfattere sørget i løpet av 2018 for at Kulturrådet kunne kjøpe inn bøker om Tyrkia, Saudi-Arabia og Japan, om insekter, skog og stein, og om de første kvinnelige legene, hvordan leve med funksjonshemminger og havene som skapte Norge. Hvis innkjøpsordningen hadde vært større, ville variasjonen i temaer vært enda bredere.
Kulturrådets sakprosaordning er til dels uforutsigbar, men grunnen er ikke manglende kriterier eller innkjøp av feil titler. For at norske sakprosaforfattere skal kunne leve av sin næring og fortsette å bidra til demokratiutvikling, må fellesskapet øke finanseringen gjennom innkjøpsordningen for sakprosa, slik at disse forfatterne kan utvikle sine kunstneriske virksomheter videre.

Arne Vestbø, generalsekretær i Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO)