Ti års stipend til Tore Skeie

Denne uka ble i alt 861 stipender delt ut til “den frie og uavhenige kunsten”, som det heter når Statens kunstnerstipend deler ut sine penger.

Les mer om tildelingene på Norsk kulturråds hjemmesider her: https://www.kulturradet.no/stotteordning/-/vis/stipend-for-etablerte-kunstnere/tildelinger/2019/2019

I tillegg til Skeie mottar Marta Breen og Alf van der Hagen henholdsvis to og tre måneders støtte i kategorien Arbeidsstipend. Og faglitterære forfattere og oversettere mottar også Geir Stian Orsten Ulstein, Leif Jacob Bull, Line Solheim Renslebråten, Linn Stalsberg og Torgeir Ekerholt Sæveraas støtte fra det såkalte Diversestipendet.
Og den ene sakprosatildelingen i kategorien Stipend for etablerte kunstnere gikk altså til Tore Skeie. I de neste ti årene vil han motta et årlig beløp for å få kunne konsentrert seg om sitt faglitterære arbeid. Årsbeløpet er for tiden er kr 268 222.
Skeie har prosjektene klar på løpende bånd. Boka Hvitekrist som utkom i høst er første bind i serien Kongenes tid, der historien om og rundt Olav Haraldsson (ca. 995–1030) er første bok i en fembindsserie om Norges store viking- og middelalderkonger. Les intervju med Skeie om prosjektet her.

Men for et ti års stipend måtte vi ringe ham opp en gang til:

– Et ti-års stipend er i særklasse en av sjeldenhetene i norsk kulturoffentlighet. Kanskje da feil mottaker å spørre i denne sammenheng, med vi tar sjansen: hvordan opplever du den økonomiske virkeligheten for norske sakprosaforfattere på generell basis? Hvordan var den for deg før dette aller største stipendet?
– Jeg har jo livnært meg som forfatter en god stund, og det har vært mye opp og ned. Under arbeidet med min første bok var jeg lutfattig og måtte jobbe mye med andre ting ved siden av skrivingen for å kunne betale regninger. Siden har jeg nytt godt av at vi i Norge har gode støtteordninger. Alle mine bøker har solgt relativt godt, men med royaltysatsene som gjelder, tjener man jo bare inn en liten brøkdel av arbeidsinnsatsen som er lagt i en slik bok, og man er helt avhengig av stipender. Uten NFFO hadde jeg ikke kunnet skrive.
– Men tross stipendordninger som er bedre enn i de fleste andre land, har jeg har jo måttet vende meg til en grunnleggende økonomisk usikkerhet som har preget måten jeg har levd på. Det tror jeg gjelder de aller fleste som har skriving som sin hovedbeskjeftigelse. Jeg har aldri visst hvordan økonomien vil se ut litt fram i tid. Et ja eller et nei på en enkelt søknad kan bety at man får et stipulert årsbudsjett doblet eller halvert på kort varsel, og det blir helt umulig å planlegge noenlunde langsiktig.

Skeie sier at han har vært misunnelig på de som har forutsigbarheten i en fast lønn og ikke minst gode trygdeordninger.
– For noen år siden ble jeg alvorlig syk og var sykemeldt i lang tid. Da fikk jeg merke på kroppen konsekvensen av å være selvstendig næringsdrivende og ikke ha rett til sykepenger på lik linje med lønnsmottakere. Hadde jeg ikke hatt et godt nettverk rundt meg da, hadde jeg gått under.

– Hvis du skal omsette trygg, økonomisk grunn til skrivehverdagen – hvordan blir den påvirket? Det er jo de som mener at man skriver aller best om at ikke har et sikkerhetsnett rundt seg.
– At man arbeider bedre uten et økonomisk sikkerhetsnett tror jeg er en myte. For meg er det iallfall helt motsatt. Det er gleden i arbeidet i seg selv – det å finne ut av sammenhenger, lete etter gull i gamle kilder og finne måter å skrive om det på – som er motivasjonen for å holde på med dette. Hadde det ikke vært slik, hadde jeg funnet meg noe annet å gjøre. Økonomisk trygghet er utelukkende positivt. Det gir ro til å konsentrere seg om arbeidet.