På barrikadene for den afrikanske faglitteraturen

408 delegater hilste Trond Andreassen og Elisabet W. Middelthon med stående applaus lørdag kveld 7. april, under NFFOs årskonferanse da de ble utnevnt til foreningens fjerde og femte æresmedlem. Nå står de trygt plassert på æresgalleriet sammen med Bjørn Bjørnsen, Egil Børre Johnsen og Erik Rudeng.
Trond Andreassen som er internasjonal sekretær i NFFO inviterte fredag 6. april til rundebordskonferansen Culture, development and aid – med undertittelen What is good development policy and cooperation in the field of culture? – i Uranienborgveien 2.
Sammen med leder i NFFOs internasjonale utvalg, Asbjørn Eidhammer, inviterte han til konferansen som tok for seg arbeidet med å etablere faglitterære miljøer og organisasjoner i Afrika. Blant de tilstedeværende var også Dora Makwinja, direktør i Copyright Society of Malawi and styremedlem i International Federation of Reproduction Rights Organisations, Samuel Makore, president i Zimbabwe Academic and Non-Fiction Authors Association og Sihawukele Ngubane, president i Academic and Non-Fiction Authors’ Association of South Africa.

– I innledningen til invitasjonen til konferansen heter det at “The situation for the book sector and written word in Southern and Eastern Africa is precarious.” Kan du utdype hva vanskelighetene går i?
– De fleste afrikanske land mangler en bokpolitikk og de mangler også en skikkelig språkpolitikk, sier Trond Andreassen.
Staten er så å si fraværende som premissleverandør og støttespiller for litteraturen. Mens vi i Norge har en rekke ordninger som støtter opp om forfattere, oversettere og litterær produksjon og distribusjon, er dette så godt som fraværende i afrikanske land. Flere land sliter med politisk vanstyre og svært dårlig økonomi, slik at bevilgninger til for eksempel biblioteker blir bortimot null. Bokmarkedene er svake, og fremdeles er de gamle forlagene fra kolonitiden dominerende, slike som MacMillan, Longman, Heinemann og Oxford. Vanskelig å få igang en uavhengig lokale forlagsindustri.

– Du har jo vært i regionen en rekke ganger, og gjort et møysommelig arbeid for etablering av faglitterære miljøer. Hvordan gjør man slikt?
– På en beskjeden måte inntar vi den rolle som staten skulle ha spilt. Vi kan ikke finansiere bibliotekvederlagsordninger og innkjøpsordninger, men vi kan støtte organisering av forfattere og oversettere og bidra til å få igang små stipendordninger som setter forfatterne i stand til å skrive. I Malawi har Kopinor, sammen med lokale institusjoner og det malawiske utdanningsdepartementet, satt igang et prosjekt for å få skrevet skolebøker for secondary school.
– NFFs bidrag har vært å gi økonomiske bidrag til en stipendordning som stimulerer forfatterne til å skrive disse bøkene, som skal utgis på små nasjonale forlag. Slik støtter vi forlagene, forfatterne og skolenes tilbud om bedre undervisning. Som en svært viktig effekt av dette prosjektet har den faglitterære forfatterforeningen (som støttes av NFFO) og den malawiske forleggerforeningen inngått en standardavtale som binder forlagene til gi like publiseringsvilkår til forfatterne.

– Det frie ord er ikke like fritt overalt. Hvordan står det til med ytringsfriheten for eksempel i Malawi, et land du har besøkt mange ganger?
– Flere afrikanske land har meget begrenset ytringsfrihet. I Malawi opplever vi at det fremdeles er en statlig styrt produksjon av skolebøker for grunnskolen. Malawi Institute of Education initierer skolebokprosjektene, veileder forfatterne i skriving som skal skje i streng forståelse med læreplanene. Instituttet står også for produksjon og distribusjon av bøkene. Hele ordningen er på mange måter en etterlevning av det gamle diktaturregimet til Hastings Banda som styrte landet fra uavhengigheten i 1963 til 1994. Han ønsket kontroll med alle ytringer i samfunnet. Det er i dag igang en diskusjon om å avskaffe dette systemet, men det tar tid. I flere land er det også tema som ikke lar seg ta opp i skole- og lærebøker, som for eksempel homofili.
Det er viktig å anlegge en ganske lang tidshorisont på de prosjekter NFFO er inne i. Vi brukte lang tid på å utvikle vårt litterære system, og vi kan ikke vente at det vil gå hurtigere i de landene vi samarbeider med, sier Trond Andreassen.