– Vi heier på normalkontrakten og Unni Lindell!

Klassekampen har gjennom flere artikler skrevet om forskjellsbehandling med normalkontraktene for bokutgivelser, og i særlig grad knyttet til nyheten om at Unni Lindell har fått bedre vilkår enn det som normalt er. Saken ble fulgt opp med et intervju med NFFOs generalsekretær Arne Vestbø, der han også får kritikk for å gå god for avvik fra normalkontrakten.
For å oppklare eventuelle misforståelser, utdyper Vestbø sitt syn i et leserinnlegg i Klassekampen i dag.
Du kan lese innlegget i sin helhet her:

Flere oppslag i Klassekampen etterlater et inntrykk av at Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO) ikke står bak den kollektive avtalen – normalkontrakten – som gjelder for faglitterære utgivelser. Dette er en misforståelse. Bokmagasinets redaktør mener jeg fremstår uklar, og at NFFO ikke kan være både for og imot individuelle avtaler på samme tid. La meg derfor forsøke å være tydeligere.
I NFFO heier vi på Unni Lindell, og mener flere sakprosaforfattere burde tilbys samme betingelser som det ser ut til at hun har fått for boken om katten Knut. At Lindell har fått bedre vilkår enn det som er vanlig for en sakprosautgivelse, betyr ikke at normalkontrakten er brutt. Det er tvert imot slik at dagens normalkontrakt for faglitterære utgivelser gir rom for slike individuelle forskjeller.

I denne kontrakten slås det fast at «normalroyalty» er 15 prosent. Likevel vil de aller fleste forfatterne få tilbud om 13 prosent royalty fra første solgte bok. I neste punkt i avtalen står det nemlig at royaltyen «kan» avkortes med to prosent i en rekke tilfeller, som for eksempel for de første 3000 solgte eksemplarer. Det er sjelden at en bok selger mer enn dette. Avkortning kan også brukes for en utgivelse med mange illustrasjoner og hvis «forlaget har hatt et vesentlig forarbeid», for å nevne noen punkter forfatteren må diskutere med forlaget før endelig avtale undertegnes.

NFFO har registrert at forlagene i større grad enn tidligere sier at normalkontrakten inneholder en absolutt sats for hva en sakprosaforfatter skal ha i royalty, og at denne satsen er 13 prosent. Men vi mener at normalkontrakten gir rom for å forhandle om høyere royaltysatser. I lys av de vide muligheter for avkortning som finnes i gjeldende normalkontrakt, må det også være anledning til å avtale bedre betingelser for enkelte utgivelser. Vi kjenner ikke til mange, men vi vet at Lindell ikke er den eneste forfatteren som har inngått en slik avtale med sitt forlag. At en sakprosabok honoreres på lignende måte som en roman, er med andre ord innenfor rammen av dagens normalkontrakt. Men formuleringene kan nok gjøres klarere enn de er i dag.

Også i normalkontrakten for oversatt litteratur åpnes det for individuelle forhandlinger på enkelte punkter. Dersom en bok skal oversettes fra et særlig utfordrende språk, vil oversetteren ofte få mer betalt enn normalsatsen tilsier. Dette har vi inntrykk av er uproblematisk for forlagene.
Viktigst med siste ukes oppslag er at de viser hvordan forfattere blir forskjellsbehandlet av forlagene. Begrunnelsene for forskjellsbehandlingen som Aschehoug ga Klassekampen onsdag 19. juni, var ikke veldig opplysende. NFFO blir gjerne med på å modernisere dagens normalkontrakt for faglitteratur. Slik kan vi sammen med Forleggerforeningen legge til rette for at norske lesere også i fremtiden får mange gode sakprosabøker å velge blant.