– Vi trenger lesende rollemodeller

Tidligere i høst kom boka Like muligheter til god leseforståelse? 20 år med lesing i PISA, på Universitetsforlaget. En antologi med Frønes og Fredrik Jensen bestående av primær- og sekundæranalyser av norske resultater i lesing siden PISA 2000.
Les mer om PISA her
År om annet går PISA-alarmen i den norske offentligheten. Med omtrent samme konklusjon hver gang: gutter leser for lite og for dårlig.

– Kategorien «Elevenes holdning til lesing» er noe av det mest nedslående dere skriver om. For 60 prosent av de spurte er lesing «bortkastet tid», noe «bare hvis jeg må» eller «leser kun for å få informasjonen jeg trenger». Og det har forverret seg. Tidlig på 2000-tallet var tallet på 45 prosent på samme spørsmål. Dette er ikke akkurat oppløftende tall?
– Nei, det er ikke det. Dette med at det leses mindre ser ut til å være samme trend over hele Europa. Likevel finner medforfatter Astrid Roe ut at bare elever i noen få land har gjennomsnittlig like lavt engasjement for lesing. Vi må nok forstå både det at det leses lite og de labre holdningene til lesing i lys av at hverdagen vår sakte, men sikkert har blitt digitalisert på 2000-tallet.
– Og det kreves sannsynligvis en del for å komme gjennom den digitale lydmuren hos barn og unge?
– Ja, alle vi som er opptatt av bøker og lesing må vise elevene at litteraturen kan angå dem. Som Kari Spjeldnæs sa på boklanseringen: «Lesing er jo noe av det mest kreative du kan gjøre! Det er hardt skapende arbeid! Men lesing er usynlig – og vi må vise barn og unge at det er fint selv om det er usynlig!» Vi har jo mange gode aktører i «lesebransjen» som jobber med dette idag, men det kan se ut til at vi trenger mer målrettet og felles innsats, både i og utenfor skolen.

– Dere refererer til to norske studier blant norske ungdomsskole-elever at venner og familie, er de som motiverer til lesing, og bare i liten grad lærerne deres. Hvorfor er det slik? Vi ønsker jo alle at barna våre skal få en slik inspirerende lærer som Robin Williams karakter i Dead Poets Society.
– Jeg tror da mange har inspirerende lærere, heldigvis! Vi har ikke spurt lærere om hva de faktisk gjør, men at det foregår mye god leseundervisning, det er det ingen tvil om. Vi trakk fram de to studiene fordi vi finner ut at elever er lite motiverte for lesing, og det er få studier der elevene har kommet til orde om dette. Og som Jonas Bakken var inne på under boklanseringen tidligere i høst så må vi alle være enige om at dette prioriteres: «Alle fine norsklærere som leser og leser og leser, dere må stå fram og la elevene ta dere på fersken mens dere gjør det!»
– Jonas har både skrevet et kommentarkapittel i boka vår og satt i et panel som diskuterte funnene. Også Silje Tretvoll fra Foreningen Les! og Helene Voldner fra Deichman var innom både dette med lesende rollemodeller – og ikke minst at vi trenger tid og ro og rom til å lese bare for lesingens egen skyld.

– Tittelen på boka er Like muligheter til god leseforståelse? Her er det vel et sammensatt svar, men et trekk er den stadige nedprioriteringene av skolebibliotekene over hele landet. Hvor viktige er disse for norske barns leseferdigheter?
– Det er veldig lett å bekrefte at både skolebibliotek og andre arenaer der barn får lik tilgang til bøker og ikke minst, tilgang til ny og oppdatert litteratur av alle slag, er helt avgjørende for at vi skal komme noen vei med utjevning. Det er en veldig nær sammenheng mellom det å ha positive holdninger til lesing, lese mye og variert, og å være omgitt av bøker – og det å lese godt.
– Men selv om skolefolk ønsker at ressursene i hjemmet ikke skal ha avgjørende betydning for hvor godt du leser, så er det fortsatt sånn at barn med foreldre med høy utdanning og mange bøker i bokhylla – for si det enkelt – har enorme fordeler, også som 15-åringer. Lesing er for viktig til at det kan overlates til tilfeldigheter. Skolens, skolebibliotekenes og folkebibliotekenes rolle blir enda viktigere når alle leser mindre på fritida. Vi finner jo at det å ha positive holdninger og leseengasjement faktisk veier opp for manglende ressurser hjemme – og det bør være en god beveggrunn for å jobbe med motivasjonen til barn og unge.

– Og så det evige spørsmål: hvorfor leser jenter mer enn gutter?
– Det lurer jeg på også! Og jeg tror ikke det finnes noen gode svar som ikke generaliserer på en uklok måte. Gutter leser også ganske mye, hvis vi regner alt de tar inn av tegn og bokstaver i løpet av en dag – men vi er spesielt oppmerksom på at det ser ut til å bli mindre av langlesingen, også blant guttene.
– Vi forskere sier ofte at skjønnlitteratur står i en særstilling på grunn av opplevelsene den gir, men sakprosa fostrer selvsagt også leseutholdenhet og gir mulighet til lengre og mer komplekse resonnement og narrativer som vi trenger for å utvikle oss. I denne boka skriver vi både et kapittel om å lese mellom linjene og å lese kritisk – og jeg tror i stor grad at det handler om å gi gutter litteraturopplevelser som angår dem – så kommer de etter.

– Rett før jul i fjor gikk organisasjonene for norske forfattere, oversettere, forlag, bokhandlere og leseorganisasjonene sammen om et notat til kultur- og likestillingsministeren, kunnskaps- og integreringsminister og forsknings- og høyere utdanningsminister om nødvendigheten av ny lesepolitikk. Lite eller ingenting av dette er reflektert i statsbudsjettet som i høst. Hva skal til for å få politiske beslutningstakere på banen? Hva er dine beste argumenter for å nå fram? Eller spurt på en annen måte: hva er det vi gjør feil som ikke når fram med våre gode intensjoner?
– Vi får håpe det skjer noe snart! Jeg som forsker kan vanskelig si akkurat hva det er vi trenger i en ny lesepolitikk – det kan organisasjonene mye bedre – men jeg mener at alle de 280 sidene i boka vår viser at vi trenger kompenserende tiltak både i skolen og utenfor, for å demme opp utviklingen.
– Jonas Bakken skriver at den nye læreplanen gir massevis av rom til leseglede, leseutholdenhet og kritisk lesing, men vi trenger bøker i skolebibliotekene for å kunne gjøre dette. I boka viser vi også at de fleste 15-åringer oppgir at den lengste teksten de har lest som skolearbeid i 10.klasse er inntil 50 sider, mens bare 25 prosent av norske elever har blitt bedt om å lese noe som ligner lengden på en bok, altså over 100 sider.

– Men dette er ganske annerledes i resten av Norden? Hva er det de gjør?
– Ja, det er overraskende at både svenske og finske elever ser ut til å få ro nok til å lese hele, lengre verk. Det tror jeg er en god investering i tid, for å si det forsiktig.