Hedret og utsolgt – men ikke innkjøpt

I fjor vår utkom VG-journalisten Shazia Majid med sin første bok, Ut av skyggene, utgitt på Aschehoug forlag, om de første ikke-vestlige innvandrerkvinnene som kom til Norge. Det ble nominasjoner til de to gjeveste litteraturprisene i Norge, anmelderros og anbefalt som en av årets beste bøker både av Aftenposten, Dagbladet, VG og Stavanger Aftenblad.
Men like fullt, IKKE kjøpt inn i ordningen som sikrer at boka blir tilgjengelig i alle landets bibliotek. Mens 82 prosent av all skjønnlitteratur ble innkjøpt i 2019, var det tilsvarende 28 prosent for sakprosa.

– Underlig

– Kulturrådet står selvsagt fritt til å ta sine avgjørelser, og jeg har full forståelse for de trange budsjettrammene, sier Shazia Majid.
– Jeg må dog ærlig innrømme at jeg finner det underlig at en bok som Ut av skyggene ikke ble kjøpt inn. For meg handler det først og fremst om at folk med innvandrerbakgrunn, som ikke nødvendigvis prioriterer, eller har råd til å kjøpe bøker, heller ikke får tak i den på biblioteket. Innvandrerkvinnenes historie er nedtegnet mellom to permer for første gang, men mange av dem får ikke lest den, fordi de ikke har råd.
– Ønsket og kravet om at innkjøpsordningen for sakprosa må utvides er jo blitt framført noen ganger til Kulturrådet og bevilgende myndigheter, men har så langt ikke ført fram. Hva er det som skal til?
– Det er viktig at sakprosa får samme status som skjønnlitteratur, i vår egen bransje. Sakprosa blir behandlet nærmest stemoderlig. For eksempel har sakprosaforfattere dårligere kontrakter enn skjønnlitterære forfattere. En sakprosadebutant er usynlig, mens en skjønnlitterær debutant ofte er en begivenhet. Se bare på litterære utmerkelser, det kryr av skjønnlitterære priser og kategorier, mens sakprosa blir avspist med smuler. Løfter vi statusen selv, vil også presset mot myndighetene være mer potent.

Beriker samfunnsdebatten

Merete Røsvik, kritiker og redaktør i tidsskriftet Prosa mener det er en skandale at Majids bok ikke er blitt innkjøpt. Hun satt også i juryen som nominerte Ut av skyggene til Kritikerprisen.
– Det virker for meg som at vurderingsutvalget for sakprosa legger for stor vekt på formelle kvalitetskriterium, de som Arnhild Skre gjør godt greie for sitt essay i Prosa nr. 4/2019. Boka til Majid har noen små skjønnhetsfeil, som blant andre Guri Hjeltnes i VG påpekte. Men det blir mer enn veid opp av at hun tar for seg et underbelyst tema, forteller på en medrivende måte og diskuterer emner som har stått sentralt i samfunnsdebatten de siste åra.
– Som Skre også skrev i Prosa, skal vurderingsutvalet nå legge vekt på om boka vil «berike samfunnsdebatten», som kom inn i retningslinene i 2015, og om det finnes lignende bøker frå før. Jeg vet at trange budsjettrammer gjør jobben vanskelig for vurderingsutvalget, men for meg er det i lys av dette ganske uforståeleg at Majid ikke ble prioritert.

(Red. anm. Skres innlegg i Prosa var et tilsvar til Simen Sætres essay om innkjøpsordningen i Prosa i mars 2019).

Generalsekretær Arne Vestbø i NFFO mener det er et gjennomgående trekk at anerkjente bøker ikke blir kjøpt inn.
– Vi har foretatt en liten undersøkelse i administrasjonen som viser at hele 25 prosent av de nominerte sakprosabøkene til Kritikerprisen og Brageprisen siden 2012 ikke er kjøpt inn av Kulturrådet. Dette sier naturligvis noe om ulike kvalitetsvurderinger som kan virke oppsiktsvekkende, men er først og fremst et svært godt argument overfor myndighetene med tanke på at sakprosaordningen bør utvides kraftig, sier Arne Vestbø.

Det seige patriarket

Tross avslaget fra Kulturrådet har Ut av skyggene hatt et godt liv allerede. Majid forteller at temaet ga seg selv når hun skulle debutere som forfatter.
– Ingen har fortalt denne historien tidligere. Jeg har vært opptatt av kvinnespørsmål over lang tid, og savnet å lese en slik bok, så jeg skrev den like så godt selv. Så var det det rent journalistiske instinktet som slo inn. Her var det upløyd mark, jeg hadde muligheten til å grave, og her kunne det ligge oppsiktsvekkende funn.
– I et nettintervju som ukas NFFO-er tidligere i vinter svarte du at du ønsket å bryte hemmelighetskremmeriet rundt helt normale livshendelser. I patriarkalske systemer er familier besatt av å holde fasaden intakt.» Hvorfor er det fortsatt slik blant pakistanske familier i Norge fortsatt, over 50 år etter at de første innvandrerne fra Pakistan kom hit?
– Patriarkatet er seigt, det tar tiår å bryte det ned, om det i det hele tatt blir brutt ned. Vi har patriarkalske strukturer selv i Norge, se bare på MeToo-kampanjen. Det er blytungt arbeid å snu sosiale normer. For innvandrernes del tror jeg det har handlet om at man har hentet ektefeller i opprinnelseslandet og slik holdt liv i normer som undertrykker kvinner. Dette er dog i ferd med å snu, henteekteskap har stupt kraftig. Dessuten har kvinnene over tiår kjempet en stille kamp, og er i ferd med å uthule det mannsdominerende systemet fra innsiden. Jeg er håpefull, sier Majid.

Viktige rollemodeller

– Nå har Norge også en markant kulturminister med pakistansk bakgrunn, Abid Q. Raja. Faktisk vår andre som kulturminister, Hadia Tajik var den første. Hva betyr slike rollemodeller? Og er de rollemodeller?
– Representasjon betyr alt! Abid Raja Og Hadia Tajik har vist oss, barn av innvandrere, hvor langt det er mulig å nå i Norge. I kampen mot fattigdom, klassesamfunn, de lave forventningers rasisme og ikke minst patriarkatet er det helt avgjørende å se at andre mennesker har klart å kjempe og overvinne odds. Det er det som gir håp, og det er det som gir kamplyst. Raja og Tajik er noen av de viktigste forbildene vi har.

Dette intervjuet ble publisert i NFFOs medlemsmagasin Bulletin i mai 2020.
Les hele medlemsmagasinet her