Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening

Rosettaprisen til Hege Mehren!

Årets Rosettapris for beste oversatte sakprosabok i 2021 går til Hege Mehren.
– Det er fint med anerkjennelse. Men også litt pinlig, sier Hege Mehren.

20220928 nffo hege mehren lite
Hege Mehren, årets vinner av Rosettaprisen.

Torsdag 29. september ble Rosettaprisen delt ut for fjerde gang, under oversetternes årlige festdag, Hieronymus-feiringen i Oslo. Årets vinner er altså Hege Mehren fra Oslo, i sitt 24. år som oversetter.
– Det er jo liksom boken som skal hedres da. Ikke meg, sier den ferske, men beskjedne prisvinneren.
Og boken, det er Livet på landet. Vår felles arv, skrevet av britiske James Rebanks og utgitt på forlaget Press. Originaltittelen er English Pastoral.

Sniker seg inn

Juryen som har bestått av Ole Jan Borgund, Ika Kaminka og Geir Uvsløkk skriver om Hege Mehrens oversettelse, i sin begrunnelse for å gi henne prisen:

Om oversettelsen er det å si at den får det til å se så enkelt ut, fordi språket flyter så lett og er så elegant. Samtidig er det en bok – og en oversettelse – det lukter saueull og nyslått høy av, og en føler at oversetteren har blitt møkkete på fingrene mens hun holdt på. Landbruksmaskiner og prosesser blir overbevisende oversatt, og poetiske skildringer beveger seg like lett som fuglene i boka, enten de «stiger opp og daler ned i grådige, tumlende bølger», «tverrvender etter insekter» eller «sprader rundt … med styltelange bein og elegant krummet nebb.

– Jeg er glad for at boka blir løftet fram igjen på denne måten, for den er virkelig fin. James Rebanks er en slik forfatter som kommer litt under huden på deg, sier Hege Mehren.
– Den første boka hans, Livet på landet, var en mer naiv, godslig fortelling fra den engelske landsbygda. På en god måte. Du føler han er nedpå. Men så går det opp for deg at han både er Oxford-utdannet og er en Unesco-ambassadør, og du merker i teksten at han mer å by på – der han knytter sin egen livs- og slektshistorie sammen med de store sammenhengene med verden for øvrig.

Anskueliggjøring

– Nå har du holdt på noen år i bransjen. Finnes det noen en arketypisk oversetter?
– Det er mange ulike typer, men noen fellestrekk er det nok. Vi liker helst å sitte for oss selv, og gå inn i et eget univers. Det liker jo enhver bokleser, men vi gjør det i ekstrem grad, med å gå helt i dybden og holder oss i der inne i en tekst i måneder av gangen.
Når så Hege Mehren går inn i Google Earth for å sjekke ut forholdene Rebanks skriver om, enten det er for å se på hekkeløse jorder på den engelske landsbygda, eller golde, sterile jorder på den amerikanske prærien, er det for å anskueliggjøre teksten for leseren, forteller hun.
– Å oversette dreier seg naturligvis å oversette fra et språk til et annet, men i det ligger det også en formidling av teksten. Vi tror vi er så gode i engelsk i Norge, men det er nok mange nyanser som det er lett å gå glipp av. Som kanskje ikke en gang en vanlig, engelsk leser heller får med seg, med mindre det er en veldig opplyst en.
– En slags tilgjengeliggjøring?
– Ja. Men det finnes grader av tilgjengeliggjøring innenfor oversettelser også, også. Hvis du for eksempel Google-oversetter en tekst, hvor tilgjengelig blir den da, egentlig?
Du ser hva den betyr, men du ser ikke hva forfatteren har lagt ned av arbeid for å få det til å bli kunst, ved å komponere setninger og skape en stemning. Google velger jo alltid bare den primære betydningen. Oversetterprogrammene er blitt bedre til å finne konteksten og finne de riktige ordene, men derfra til å gjøre til kunst er vanskeligere.

(Teksten fortsetter under bildet)

20220928 nffo hege mehren lite2

Håndverk

– Bruker du selv noen hjelpemidler når du arbeider?
– Det har endret seg. Nå kan du søke deg mye fram på nettet etter svar. Men for 20 år siden var du avhengig av en Filofax med et ustrakt telefonregister, med kontaktinformasjon til skreddere, gjerdesmeder, politifolk eller hva det skulle være.
– Det hørtes mye morsommere ut enn å lete seg fram på nett.
– Morsommere, men mye mer tidkrevende. Før ventet egen etterforskning og research etter at jeg hadde jobbet meg gjennom boka. Nå kan du gjøre den researchen med en gang og bli ferdig med det.
Hege Mehren oversetter både skjønnlitteratur og sakprosa, men hovedvekt på førstnevnte. Hun har blant annet oversatt Man Booker-prisvinnerne Aravind Adiga og nylig avdøde Hilary Mantel , i tillegg til en lang rekke prisvinnende og anerkjente forfattere som Tom Wolfe, Irvine Welsh, Magnus Mills, Douglas Coupland, Dave Eggers, og bestselgende barne- og ungdomsbokserier som En pingles dagbok og Gutta i trehuset. Hun har også oversatt en del generell sakprosa om temaer som internasjonal politikk og samfunnskritikk, blant andre Naomi Klein og Barbara Ehrenreich, og historie, biografier og naturskildringer.
– Jeg blir sur på folk når noen sier om en bok at «jeg leser den heller på engelsk, fordi det koster så mye å kjøpe den på norsk». Det er en grunn til at ting koster, og det er at det ligger et kunsthåndverk bak. Du betaler jo en håndverker som reparerer vasken din, fordi han vet hva han holder på med. Ellers kunne du gjort det selv, og resultatet ville kanskje ikke blitt så bra.

Den engelske innflytelsen

Selv om det er innenfor den allmenne sakprosaen hun har oversatt mest, slår Hege Mehrens hjerte også for en god språkpolitikk innenfor forsknings- og vitenskapslitteratur. Hun ser en fare i at språket hun selv oversetter fra, engelsk, kan bli altfor dominerende i feltet.
– Vi kan ikke skrive på norsk all den sakprosaen som skal til for å være en oppegående kunnskapsnasjon. Vi er nødt til å hente den fra utlandet. Men det er ganske mye sakprosa som kommer fra England og USA. Kanskje burde vi hatt færre bøker derfra, og sett mer på hva som foregikk i andre markeder? Tysk- og franskspråklige eller kinesiske, for den saks skyld. Det er god vitenskapspolitikk å få inn andre impulser, sier hun.
Mehren er ikke særlig begeistret for hvordan engelsk får en stadig større plass i norsk akademia.
– Norske forskere skriver i økende grad på engelsk, og det er ikke noe godt tegn. For det første kan de fleste umulig skrive like godt på en fremmedsrpåk som en forfatter med engelsk som morsmål.
– For det andre får man med utstrakt bruk av engelsk i hvert fall ikke utviklet et norsk begrepsapparat, og terminologi for det man holder på med. Denne utviklingen blir forringende for det norske forskerspråket. Det som går tapt, er et språklig presisjonsnivå der du ikke får uttrykt deg slik du bør.
– Jeg hører det blir sagt at engelsk er et så rikt språk og norsk er så fattig. Men til de som mener det, vil jeg si: Det er ikke norsk som er fattig, det er din norsk som er fattig. Vi må passe på så vi ikke mister hele den der redskapsbua av virkemidler som norsk har. Hvis vi ikke praktiserer språket, mister vi rikdommen i det.
– Men forskere vil da kunne si at «jo, men vi er nødt til å skrive på engelsk, fordi det er det internasjonale, utbredte forskningsspråket – og Norge er et lite land.»
– Jo, men da må du også være klar over at du bidrar til en ny «latinisering» av verden.
– Til en hva?
– Det er ikke nytt i verden at vi har hatt et vitenskapelig språk som ikke er ens morsmål. Latin var i veldig langt tid språket som all vitenskapelig tenkning foregikk på. Men en slik utvikling blir norsk bare et kjøkkenspråk. Da får det bare bli slik, men da er jeg ikke sikker på at engelsk ville vært det mest riktige å velge. Latin hadde en presisjon som var uovertruffen. Skulle vi hatt ett internasjonalt vitenskapsspråk i dag ville jeg heller hatt tysk, som har de samme mulighetene for presisjon.
– Og la oss få det helt til slutt, hvorfor bør vi ha vårt eget språk best mulig rustet, igjen?
– Språk er viktig, og mister vi språklige virkemidler for å få fram nyanser, eller skjelne mellom nyanser, vil det lettere oppstå misforståelser. Og tap av et rikt språk er alltid en stor sorg, sier Hege Mehren.

Motta vårt nyhetsbrev

Våre adresselister er strengt konfidensielle og deles ikke med uvedkommende. Alle nyhetsbrev vi sender ut inneholder en avmeldings-link og du kan når som helst melde deg av.