Er de digitale læremidlene frelsen?

Hvordan skal skolen skape gagns mennesker? Gjør overgangen fra analoge boktekster til digitale klasserom dagens elever bedre skikket til å møte verden?
Vi lot tre skarpskodde lesere se på noen av de nye verkene i skolen.

Knut Hoem (f.v.) Marte Blikstad-Balas og Erik Bolstad har på NFFOs oppfordring gjort seg opp en første mening om fagfornyelsen - norsk skoles nye kunnskapsløft.

I sin tid var det nok å ha katekismen innabords. Flere generasjoner gjorde seg god nytte av Nordahl Rolfsens lesebok.
Noen av 1970-årenes ungdomsskoleelever forlot gammeldagse likninger til fordel for matematisk teori om mengdelære og totallsystemet: Nuller og ettall er det språket datamaskiner forstår. Det språket er selve basisen i det som har gjort at kunnskapen i klasserommet anno 2021 kan samles i en
sky. I alle fall er dét metaforen.
Men noen sky er det knapt, og kanskje er ikke undervisning ved hjelp av digitale læremidler noe himmelrike heller.
Hva er nytt i fagfornyelsen? Hvilke gevinster gir en digital lærebok? Øker den lærelysten? Opplever lærer og elev en bedre verden? Og hvordan kommuniserer læremidlet på skjerm eventuelt med lærebok og perm?

Tre flogvit

Vi satte tre kompetente lesere stevne. De er flogvit på hvert sitt felt. Dersom Bulletin hadde hatt en klikkbar lenke på ordet, ville det der ha stått at flogvit er et ord først brukt av Aasmund Olavsson Vinje, med betydningen «usedvanlig rask forstand, intelligens og/eller store åndsevner».
Marte Blikstad-Balas er professor ved Universitetet i Oslo, i norskdidaktikk. Det er et vanskelig ordsom først og fremst forteller at hun vet mye mer om elevers lesing og skriving enn de fleste andre i dette land. Hun har sett både på naturfag og de overordnede målene for fagfornyelsen.
Knut Hoem er litteraturkritiker i NRK. Flere vil kjenne ham som lærebokdødaren etter at han i 2016 ga Gyldendal det glatte lag for pompøsiteten og uforståeligheten i læreverket «Kontekst». Innledningssetningen i Hoems mye diskuterte kronikk lød: «Da jeg leste min sønns pensumbok, forstod jeg hvorfor han ikke likte norskfaget.» Denne gangen tar han for seg tre norskverk og er en smule mildere stemt.
Erik Bolstad er skarpingen som i egenskap av å være sjefredaktør regjerer over Norges fremste allmennkunnskapsverk, det en gang
30 kilo tunge ( jeg har kontrollveid de i alt 12 innbundne bøkene), men nå heldigitale og lett tilgjengelige Store norske leksikon. Bolstad har stor innsikt i hvilke muligheter digitale løsninger gir – og han ser at forlagene i fagfornyelsen ikke utnytter alle like godt.

Hva du skal se etter

Samtalene våre om fagfornyelsen trengte en retning. Derfor fikk vi lederen av NFFOs læremiddelutvalg,norsklærer Christoffer Beyer-Olsen,
til å formulere noen spørsmål som panelet kunne tenke rundt. Her er de:

Hvordan behandler læreverket kravet til økt dybdelæring?
Hvordan har verket løst problemet rundt stofftrengsel i faget?
Hvordan forholder verket seg til de nye kompetansemålene og grunnleggende ferdigheter?
Hvordan legger det opp til å jobbe med de tverrfaglige temaene?
Hva med overordnet del?
Kommer opplæringens verdier og prinsipper tydelig fram?

Legg merke til ordene «dybde» og «tverrfaglig». De rommer de mest uttalte målene bak hele den nye given for læremidlene i norsk skole, som altså kalles fagfornyelsen.
Hvert av Beyer-Olsens spørsmål er så omfattende at de kunne ha vært tittelen på like mange mastergradsoppgaver. Legg så til mengden
av læremidler. Da skjønner alle at verken forlagene selv eller et NFFO-oppnevnt leserpanel er i stand til å presentere en fasit for hva
som er god kvalitet.
Beyer-Olsen sier det selv:
– Jeg vil tro at ingen av verkene klarer å levere på alle punkter. Der er vel noe av kjernen av det med læreverk og reformer: Kan de noen gang
treffe slik det er ment?

Tusenvis av verk

Rådgiver Lan Phuong Le i NFFO har samlet noen tall som forteller om mengden av nye læremidler. Den er enorm: Fagfornyelsen ble innført
for de laveste trinnene i skoleåret 2020–2021. I bokbransjens eget Mentor-system fant hun alle lærebøkene som kom ut i 2020–2021.
Til sammen var det 1612 ulike læremiddelprodukter til salgs. 509 digitale ressurser var i handelen. En «ressurs» kan deles opp videre
i lisenser. En elevlisens og en lærerlisens kan for eksempel selges som separate digitale ressurser selv om verket er det samme. Mye blir det lell.
Grunnlaget er fagfornyelsen, læremiddelreformen som avløser Kunnskapsløftet fra 2006.
Kunnskapsløftet kunne til slutt akilte med 1791 ulike læremiddelprodukter. Av dem var 186 produkter digitale, først og fremst lyd-CD-er. Fagfornyelsen hadde i fjor 1180 ulike læremiddelprodukter. 437 produkter var digitale, med 7 produkter som er blitt klassifisert som e-bøker.

Tendensen er klar: Det digitale tilbudet vokser og vokser. Det er det ingen andre enn innsiderne som ser så mye til, utover at vi alle legger merke til hvor mange færre lærebøker bokhandlerne har i reolene sine.
Deres storhetstid er kanskje over.
Forlagene og deres markedsavdelinger tilbyr nye verk som de vil at enkeltlærerne – eller helst hele skolen og aller helst hele kommunen – skal velge. Konkurransen er heftig. Mye av innsalget skjer digitalt, godt hjulpet av koronaen.

Mer skjerm, mindre bok

Eleven møter de valgte verkene via sin egen konto, i det felles innloggingssystemet Feide. Dersom det ikke følger en bok med til det digitale
læremidlet, har foreldre i dag litt mindre mulighet for å bla og tenke sammen med barna sine enn i forrige generasjon hadde. De må i tilfelle sitte og skrolle på skjermen sammen med avkommet. Det kan være en helt naturlig aktivitet. Instagram, Facebook og alle de andre sosiale mediene har sørget for at bla-i-bok-vanene er i ferd med å forsvinne fra norske hjem. Vi slutter ikke å lese for det.
Digitale hjelpemidler var også nødvendige for å få snakket nok sammen til å lage denne artikkelen. Tankene og bedømmelsene til Marte Blikstad-Balas, Knut Hoem og Erik Bolstad er blitt til gjennom to timelange samtaler på Teams, et kjapt fysisk møte og ganske mange
e-poster. Selvfølgelig har de tre i panelet vårt også fått hjemmelekser. De har lest. De har tenkt. De har gjort seg opp noen klare meninger.

Blikk, ikke anmeldelse

Trass i opplag som de fleste andre forfattere bare kan drømme om, og betydningen de har, er det ingen stor tradisjon for å anmelde lærebøker.
Det samme gjelder digitale læremidler. En ny norsk roman kan som regel regne med langt mer kritisk oppmerksomhet enn helt sentrale verk i norsk skole.
Alle i panelet sier seg likevel enigei Knut Hoems reservasjon:
– Kall ikke dette anmeldelser. Vi har hatt for lite tid og kapasitet til å gå så grundig inn i verkene. Vi vet at mange mennesker har brukt dager og år på å gi dem innhold og form. Derfor er dette et uhøytidelig blikk, der vurderingene våre av læreverkene er gjort i god stemning og med smil om munn.