Politisk bekymring for læremiddelutviklingen
– Utviklingen for læremidler i skole-Norge har altfor lenge bare fått skure og gå, sier Hege Bae Nyholt, leder i Stortingets utdannings- og forskningskomité.
Mandag 12. august inviterte NFFO og Utdanningsforbundet til et debattmøte om læremidler under Arendalsuka, der temaet dreide seg om styrkeforholdet mellom digitale og fysiske læremidler. Den fullsatte salen fikk høre politikerne Hege Bae Nyholt (Rødt) og Øystein Mathisen (Arbeiderpartiet), 2. nestleder i Utdanningsforbundet Thom Jambak, Madelen Kloster, påtroppende leder i Elevorganisasjonen og NFFOs generalsekretær Arne Vestbø.
Er 300 millioner nok?
Etterpå huket vi tak i Hege Bae Nyholt, som foruten å representere Rødt på Stortinget, også er leder i utdannings-og forskningskomiteen der.
Hun mener i likhet med resten av panelet at en god balanse mellom digitale og fysiske læremidler er noe å jobbe opp mot for framtidas skolehverdag.
– Det bør selvfølgelig ikke være snakk om noe enten eller her. Selv om jeg jo hører litt forskjellig fra de ulike aktører innenfor skolefeltet at det er mye kopieringspedagogikk, at man ikke har en valgfrihet og at det er fortvilende å ha skjermer, men ikke programvarer som gjør de til et læringsmiddel. Men jeg vet også at det gjøres ekstremt mye godt arbeid rundt omkring i landets klasserom, og at det er mange elever som opplever gode hverdager.
– Men det er vel liten tvil om at vi har en læremiddelsituasjon som ikke er god nok? I revidert statsbudsjett i mai ble det satt av 300 millioner kroner til fysiske lærebøker. Ikke spesielt mye, egentlig, når det skal smøres tynt utover?
– Nei. Det er en start, men det monner egentlig ikke. For to år siden underviste vi fortsatt 7. klassinger i samfunnsfag, med lærebøker som opplyste om at Rød valgallianse var det partiet som var lengst til venstre i Norge. Det sier noe om at vi ikke har spesielt oppdaterte klassesett.
Kunsten å slå opp i en bok
– Er vi i ferd med å få en “lost generation” av elever som lever i en tid der nettbrett-teknologi som ikke er godt nok utviklet, men med skolebøker som har forsvunnet?
– Jeg tror vi står i en generasjonskløft akkurat nå. Selv kommer jeg fra bøkenes verden. Computeren var noe som stod på datarommet. Nå synes jeg det er ekstremt vanskelig som foresatt både å følge opp, sjekke opp og hjelpe til i forhold til å øve til prøver, og sjekke hvor det faglige nivået ligger, når alt ligger på en pc eller et nettbrett. Jeg føler det er ganske mye forsvinner også, av det ungene holder på med. Det er som om oppgaver de gjør ikke blir lagret.
– De lærer heller ikke så mye om hvordan det skal jobbes med fysiske hjelpemidler. Med en ordbok, for eksempel. De googler i stedet, og så tar de funnet gjennom Google translate. Hva har du egentlig lært av det? Det er ikke sikkert at løsningen på alt er å slå opp i ordbøker, men vi har masse forskning som slår fast at man lærer best av å skrive for hånd og lese i en bok. Jeg tror vi må finne en bedre balanse enn det vi har i dag.
– Ble vi for sjarmert for fort da de digitale mulighetene i skolen komme for 10-15 år siden?
– For mange foreldre kom den digitale skoleskjermen inn i livene samtidig med pandemien, og det var utrolig lettelse over at skolen kunne sende med hjem barna med ipad. Da var det demokratiserende, med alle elevene som tilgang til en skjerm. Som ikke nødvendigvis var tilfelle for alle elever. Så da var det jo kjempebra. Og denne løsningen kom veldig beleilig for alle kommuner og skoleledere med røde tall. Skjermbrett ble en quick fix og en løsning på alt. Og det viste seg jo at det var det ikke.
– Men vi må ikke gå i den andre enden heller, og tenke at alt er feil. Digitale løsninger gir også mange muligheter.
Opphaverens rettigheter
– Vi i NFFO er naturligvis opptatt av at det er opphavere som produserer kunnskapen i bøkene. Og vi har noen bekymringer knyttet til forfatternes rettigheter i digitale utgivelser, hvor det for eksempel ikke finnes normalkontrakter, i motsetning til hva tilfellet er for fysiske bøker. Dette er vel ikke ditt bord, men hvordan ser du på dette med kunnskapen som skapes og rettigheter til dette som skal ivaretas?
– Jeg er opptatt av at det elevene finner på nett er faktisk produsert av noen. Ikke minst i forhold til å lære kritisk tenkning, og at det de skal lære om hvilke kilder man skal søke blant, i en verden full av fake news.
– Så er det selvfølgelig også et arbeid som er utført, som skal lønnes på lik linje med annet arbeid. Det du har skapt skal vernes og honoreres. Og hvis ikke vil vi ikke få de faglige flinke folka vi trenger til å skape digitalt innhold, sier hun.
– Du nevnte i debatten at vi har latt dårlig økonomi styre valgene på skolen altfor lenge. Hva er det som skal til?
– Den sannheten har ikke jeg. Der må vi lytte til det utvidede fagfeltet. Vi trenger å innhente informasjon fra lærerstanden, fra forleggerne, fra foresatte og naturligvis fra elevene. I den miksen ligger grunnlaget for å finne de viktige retningslinjene for hva som trengs for å utvikle gode læremidler.
Så kommer hun med et lite hjertesukk:
– Man har jo i altfor stor grad latt skole-Norge bare skure og gå. Vi bruker masse penger på skole – men ikke nok – og vi sikrer ikke at kvaliteten er god nok. Men hva som er god nok kvalitet og hvordan vi kommer dit, skal ikke jeg som politiker kan definere. Det er det fagfolkene som bør gjøre. Sammen med foreldre og elever.
Hvem har ansvaret?
– Hvem har ballen i dette arbeidet nå?
Akkurat nå tror jeg den er i fritt svev. Men det er viktig at den blir tatt ned flere steder.
– Men da skjer det gjerne ingenting, hvis ikke ansvaret eller initiativet får en konkret plassering?
– Det kan du si. Langpasninger kan gå i alle retninger. Men vi har fått enn wake up-call nå, med nye tall om vold i skolen, stigende mobbetall og rekrutteringsproblemer i læreryrket. Det er mye det må gjøres noe med i skole-Norge. Det er et politisk ansvar, men det er et samfunnsansvar også.
– Sier du da at dette med læremidler må vente, fordi skolen har må mange andre store utfordringer?
– Jeg sier det fordi dette henger sammen med nettopp læremiddelsituasjonen. Det nytter ikke å ha verdens beste bok, hvis du ikke har nok ansatte som har tid til å bruke den på elevene.
– Hvis du er verdens beste lærer, men må bruke tida di på å google og kopiere, trykke opp, planlegge og evaluerere, så bruker du opp tida di på det. Dette henger sammen. Vi kan ikke si at læremidler ikke er viktige, fordi vi må gjøre noe med volden. Vi må faktisk ha gode læremidler slik at elevene våre opplever mestring og glede, at de blir nysgjerrige helt fra de er bitte små. At de ønsker å være en del av skolehverdagen og ønsker å gå på skolen.
– Idag er det mange som ikke mestrer skolehverdagen og faller utenfor. Det er ikke det som ene og alene er årsaken til at det oppstår blir vold. Men gode nok læremidler er viktig i inkluderingsarbeidet, ved at vi får gode lærere som faktisk kan bruke tida si på å undervise og være til stede i elevens liv – framfor å enten løse konflikter eller å stå å kopiere med blodsmak i munnen, sier Hege Bae Nyholt.
