– Fornorskningen av samene var et rasistisk siviliseringsprosjekt

Etter besøket hos Ingjerd Tjelle snur vi vårt lille tyttebær av en leiebil mot vest – mot innlandet. Vi kjører ikke mange milene før hun ligger der, et blått bånd gjennom landskapet – Norges nest lengste elv, Tanaelva. Deatnu, heter hun på samisk, en livline gjennom mange tusen år. Vi er på urfolkets grunn, skiltene har lenge vist oss vei – på norsk og på samisk.
Og da er vi egentlig også på ukjent grunn. I alle fall jeg. Hva vet jeg egentlig om det samiske? Bortsett fra Alta-utbyggingen, litt om fornorskningsprosessene, Sametinget, barne-TV-serien Ante fra mine oppvekstår i 1970-årene og Grand Prix-sangen Sámiid Ædnan – hva vet jeg om det samiske folkets historie og hverdag? Heller lite, er jeg redd.
Heldigvis har Steinar Pedersen satt fram forstyrrende gode lefser og er på alle vis et mildt og imøtekommende vesen og dømmer ikke.

Vi har krysset elva ved Tana bru og kjører nedover E6 med elva på venstre side. Historikeren og politikeren bor ved Tanaelvas bredde på 50. året, men har hatt hele landsdelen og landet for øvrig som virkefelt i mange år. Merittlista er lang: Som historiker har han skrevet en rekke artikler og publikasjoner om samiske rettigheter, Tanavassdragets rettshistorie, bruk av sjø- og fastlandsressurser i Finnmark, bidratt som forfatter i verket Samenes historie fra 1751 til 2010. Han har vært en viktig bidragsyter til Samerettsutvalget, representant i Sametinget fra 1989 til 2006, han har vært rektor og førsteamanuensis ved Samisk høgskole. Han har vært politisk rådgiver og statssekretær i Kommunal- og regionaldepartementet i Jens Stoltenbergs første regjering – og vi kunne fortsette på lista til kaffen blir kald.
Steinar bekrefter at vi er på historisk grunn.

– Arkeologene har fastslått at folk har fisket etter laks i Tanavassdraget i cirka 6000 år. Og så kan du spørre, hvor kommer den samiske kulturen inn her? Jo, ifølge de samme arkeologene ble samiske kulturtrekk dannet i tusenåret før Kristi fødsel, og i tida rundt Kristi fødsel var det etablert en distinkt samisk kultur, ikke bare her, men over hele Nordkalotten. Og laksefiske og samisk kultur er to eneggede tvillinger. I det samiske språket her i Tanadal har vi cirka 1000 ord som omhandler laks og laksefiske, i ulike sammenhenger.
Selv er han født og oppvokst litt lenger nord i distriktet, innerst i den vestligste fjordarmen i Tanafjorden.
– Jeg er vokst opp med sjølaksefiske, fjordfiske og litt jordbruk. Men jeg holdt også på med innlandsfiske, multeplukking og rypesnarer. Jeg har faktisk fortid som rypefanger i én vinter etter at jeg var ferdig med ungdomsskolen. På det meste hadde jeg 800 rypesnarer i sving.
Men i stedet for å følge formødrenes og -fedrenes spor videre i livet med fiske, fangst og jordbruk som levevei slo Steinar inn på utdanningsstien. Første stopp var allmennlærerutdanningen ved Tromsø offentlige lærerskole i 1970.
– Etter hvert begynte jeg på sosiologi og samisk og tok hovedfag i historie ved Universitetet i Tromsø. Historiefaget har alltid interessert meg. Ikke minst fordi samisk historie ikke har vært noe framtredende tema i norsk skole helt fram til våre dager, for å si det veldig forsiktig.

I det samiske språket her i Tanadal har vi cirka 1000 ord som omhandler laks og laksefiske, i ulike sammenhenger.

– Hva kommer det av?
– Ja, du kan så spørre. Hvorfor er det en slik mangel på kunnskap om samisk historie i Norge? Og for å finne svar på det må vi tilbake til det som skjedde de tiårene som fulgte etter 1814, og til historikerne Rudolf Keyser og Peter Andreas Munch – to av gigantene i norsk nasjonsbygging. De utviklet jo denne her teorien knyttet til den norrøne innvandringen til Norge, at samene som allerede bodde her, var et laverestående folkeslag. «Hoper av ville», som Keyser skriver.
– Oi.
– Det ble sagt og skrevet at samer var flokker av ville som flakket rundt på fjellet med rein, så det var enkelt for de norrøne innvandrere å fortrenge samene til «de yderste utørkner» eller drepe dem under innvandringen. Kort og greit.

Kampen mot overgrepene

– Det vi snakker om her, er altså det offisielle Norges …?
– Dette står i den offisielle norgeshistorie fra rundt midten av 1800-tallet. Og den bestod veldig lenge. Jeg har også sjekket noen lærebøker i historie fra tida etter annen verdenskrig, og det som skrives om samer der, er en ren avskrift av Snorre-sagaen. Og den regnes ikke i dag som en veldig etterrettelig historisk kilde. Og alt dette var altså det saklige grunnlaget for å starte opp med fornorskningsprosessene, sier Steinar Pedersen og legger til:
– Fornorskningen av samene ble for sentrale myndigheter noe av et siviliseringsprosjekt, også. Oppfatningen var slik at samene befant seg på et så lavt menneskelig nivå at de måtte heves opp ved å lære seg norsk språk og norsk kultur. Man kan si rett ut at det var en ren rasistisk ideologi som lå til grunn for fornorskningsprosessen og for samenes lave status i samfunnet i Norge fram til i dag.
– Og det også masse i den øvrige praktiske politikken som gikk hardt ut over samene. Jeg kan jo bare nevne jordloven for Finnmark fra 1902. Der vedtok Stortinget at du måtte beherske norsk og bruke norsk til daglig for å kunne kjøpe av «statens jord» – trolig det eneste eksemplet i Norge hvor man har brukt en språkbestemmelse for å hindre folk i å nyttiggjøre seg av de naturressursene som de alltid før hadde levd av.

Eksemplene på overgrep er mange gjennom historien. «Norges offisielle holdning tidlig på 1900-tallet er at reindriften kommer til å dø ut. I Norge skal alle fornorskes og snakke norsk. Reingjetere er en anakronisme i den nye norske nasjonen […]», skriver den svenske forfatteren Elin Anna Labba i boka Herrene sendt oss hit. Om tvangsflyttingen av samene. Den vant Augustprisen i Sverige i 2021 og ble oversatt av Trude Marstein og utgitt på Pax i 2022. Mer om den litt senere.
– Kanskje dumt spurt, men jeg tar sjansen: Hvorfor har ikke samer vært mer sinte? Mer rasende på det som opplagt har vært store overgrep? Andre steder hvor for eksempel rasistiske overgrep har skjedd, er det gjerne opptøyer og sterke samfunnsopprør?
– Jeg tror nok at overmakta har vært altfor overveldende, rett og slett. Så må vi også se på historien. På den tida der de verste av disse overgrepene fant sted, var ikke Norge noe overflodssamfunn, verken for norske eller for samer. Det handlet mer om å livberge seg, fra dag til dag nærmest. Så mangel på motstand kan rett og slett ha materielle årsaker. Det var ikke noe overskudd til å tenke på at det var en kultur som var i ferd med å gå tapt.
– De som prøvde seg med samiske spørsmål i offentligheten, ble ganske fort trykket ned. Det gjelder også Isak Saba, den første same i Stortinget, som representant for Arbeiderpartiet fra 1906 til 1912. Han fremmet en rekke samepolitiske saker, men talte for døve ører – også blant sine egne partifeller.

Om 100 år er ikke alle ting glemt, heldigvis. Noen ganger kan historien også vendes til det bedre. Mye har skjedd siden Keyser og Munch så «hoper av ville», der andre så tusenvis av år med kulturhistorie.
Det viktigste vendepunktet i samisk historie var Alta-saken fra årene rundt 1980.
– Det er nok ingen enkeltsak gjennom den samiske historien som har bidratt sterkere til en mentalitetsendring, både hos folk flest og hos ledende politikere. Med Alta-saken ble man nødt til å gå i seg selv og se om den politikken Norge hadde ført overfor samisk språk, kultur og rettigheter, var noe man kunne være bekjent av. Og da det kom et nokså entydig svar på det, kom det raskt store endringer. Jusprofessor Carsten Smith ledet Samerettsutvalget som leverte sin innstilling i 1984 og var grunnlaget for at den nye sameloven ble vedtatt allerede i 1987, som inkluderte blant annet opprettelsen av Sametinget. Hvis man kjenner til hvordan slike statlige prosesser foregår, er jo dette sensasjonelt raskt. Og siden har alt gått meget bedre for samene. Smith er for øvrig den nordmann som har gjort den største innsatsen for å skape likeverdighet mellom samisk og norsk kultur.
(Saken fortsetter under bildet).

– Det er nok ingen enkeltsak gjennom den samiske historien som har bidratt sterkere til en mentalitetsendring enn Alta-saken, både hos folk flest og hos ledende politikere.

Ta avstand til det samiske

– Men ikke alt er kanskje rosenrødt, eller? Dette er bare synsing fra min side, men opplever ikke også samer en del hets, på …, hva skal jeg si …, kommentarfeltnivå?
– Hets forekommer, helt klart. Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) har nylig gjennomført en undersøkelse om nordmenns holdninger til samer og nasjonale minoriteter i Norge. Og der framkommer det at ting nok ikke er helt positive, sånn holdningsmessig. Holdninger bedrer seg sakte, men sikkert, men det er fortsatt mye etterslep når det gjelder, ukunnskap både om samer og andre norske minoriteter. Undersøkelsen viser at hatpratet forekommer mest i Nord-Norge og i områder som ligger i nærheten av sørsamiske områder.
– Hva tror du det kommer av?
– Ja, det kan man jo lure på. En forklaring som kanskje hadde større gyldighet før, er at det var et ønske fra folk som selv var av samisk tilknytning og ville kvitte seg med den. At de da var tilbøyelige til å stå langt framme i rekka når det gjaldt å ta avstand fra det samiske.
– En slags skam?
– Mest fordi at folk var gjennom mange generasjoner oppdratt til at man skulle ikke være same. Man skulle ikke snakke samisk. Man skulle være minst mulig samisk og mest mulig norsk. Så det kan ha sammenheng med det.
– En annen og antakelig nyere årsak er kanskje at reindrift som samisk næring nå har fått større rettigheter og fått anerkjent sine opprinnelige rettigheter, noe som kan oppleves støtende for andre. Men uansett årsak slår NIM-undersøkelsen fast at det har vært en økning i Nord-Norge når det gjelder hetsing og hatprat mot samene.
– Nå må vi straks videre her, til tross for at det faktisk ligger to lefser igjen på fatet. Helt til slutt: Du har skrevet en mengde artikler og publikasjoner knyttet til alle disse tingene vi snakker om her. Hvordan har tekstformidlingen – skrivegjerningen – vært nyttig i ditt arbeid?
– Det er vanskelig å si, men forhåpentligvis har også jeg vært med på å bidra til litt mer kunnskap om samene som det andre av to opprinnelige folk på det samme territoriet – Norge. Jeg opplevde i min tid et skolevesen – både grunnskole og videregående skole – hvor samisk historie og kultur var helt fraværende. Derfor har det vært viktig å bidra til kunnskap om samene som det andre av to opprinnelige folk på det samme territoriet – Norge. Både som forsker og politiker har skriftlighet vært mitt fremste redskap for å bidra til kunnskap og større forståelse mellom samisk og norsk kultur.