Heksene er tilbake!

For dere som ikke har vært her: Nord-Norge er stort. Bare Troms og Finnmark alene utgjør nær 20 prosent av landarealet i kongeriket, et enormt rike for NFFOs regionkontakter å holde kontroll på. Men det er også altfor stort for oss som skal rekke over fylket i løpet av noen få, små dager – på reportasjereise for å møte NFFO-medlemmer.
Derfor, hallo, Banak flyplass. Hallo, du smekre, lille fly, Avions de Transport Régional 42 – ATR 42, blant kjennere – som skal ta oss til Tromsø.
Og langt der nede på landjorda: Tilgi oss medlemmer i Kautokeino, Honningsvåg, Kvalsund, Alta, Kviby og alle andre steder hvor faglitterære tanker meisles ut. Instrumentene som måler tid, og det livet vi lever, er ikke alltid kompatible.

Har Tromsø det merkeligste tilnavn av dem alle? Nordens Paris? Ha! Sannheten er at byen ser ut som et epilepsianfall. I hvert fall ser det ut som om den er skapt etter innfallsmetoden. Men nå er vi lite hyggelige mot de hyggelige tromsøværingene. Unnskyld. Det skal bo folk i husan. Nå må vi ikke bli for tøffe i trynet heller, men trø varsomt. Vi er på vei for å høre mer om et mystisk og okkult mørke og en tragisk fortid.
– Hei, hei. Rune her.
Vi har kommet oss inn til byen, bare for å dra litt nord på Tromsøya og opp hit til institutt for arkeologi, historie, religionsvitenskap og teologi ved Universitetet i Tromsø. Rune er da identisk med historiker Rune Blix Hagen, som har viet mye av sitt profesjonelle liv til hekser. Ja, du leste riktig.
– Vi er inne i en ny heksebølge, sier Rune og smiler. Vet han at det er slike setninger vi intervjuere elsker?
– Det er en tydelig trend der ute nå, særlig blant unge jenter og mer voksne jenter, om å omformulere heksebegrepet til noe positivt. At det representerer styrke, kreativitet og individualitet og appellerer til kvinnen som sterk og solid figur, som tar sine egne valg og følger sine egne veier – en markering av individualitet. Det er en god del mennesker over hele verden som er inne i dette nå, der de kan lese utgivelser som Witches Magazine og markere seg i sosiale medier. Og så bruker de dette for å omformulere heksebegrepet og bringe videre en forestilling om at de historiske heksene, det var noen tøffe damer.
– En annen tendens jeg merker meg, er alle disse romanene som skrives med hekser involvert. Da er det alt fra rene kioskromaner til mer seriøs litteratur, og noen av disse vil ha det historisk korrekt, og da får jeg en hel del researchhenvendelser.
(Saken fortsetter under bildet).

Heksekurs

– Hvordan kom du inn i dette og ble en ekspert? Du har til og med sørget for at hekseri og trolldom også er et universitetsfag med masterstudie?
– Jeg kom relativt seint inn på temaet. Jeg er en av de få som er igjen fra oppstarten av universitetet her oppe for 50 år siden. Jeg begynte på historie i 1975, etter å ha vært innom filosofi og sosiologi først. Og jeg ble raskt interessert i denne perioden, 1500–1600-tallet.
– Etter at jeg var ferdig med studiene, ble jeg ansatt ved Statsarkivet i Tromsø. Det var helt nyopprettet den gangen, og masse arkivsaker som før hadde vært oppbevart i Trondheim, ble da ført oppover hit. Og der lå det også en mengde heksepapirer. Rettsdokumenter, rett og slett. De var ikke ordnet på noe vis, og selv om vi visste noe om temaet fra før, fikk vi nå sjansen til å systematisere materialet og fylle de hullene og tomrommene vi hadde om denne perioden og om heksebrenning. Det er jo drømmen for enhver historiker, å få tak i et slikt materiale og slike kilder som vi gjorde, som kompletterer bildet og endrer historiefortellingen.
– Og så etter noen år var jeg tilbake på universitetet, og da startet vi opp med heksekurs. Og da var vi akkurat kommet inn i Harry Potter-bølgen i begynnelsen av 2000-tallet, så timingen var perfekt.
– Hva gjør man på et heksekurs?
– Det var nok ikke så voldsomt som det kunne høres ut som. Det var et vanlig bachelorstudium om trolldoms- og hekseprosessene, hvor det i en europeisk forskning finnes en god del pensum. Og sammen med våre egne kilder var det mer enn nok grunnlag for et studium.
– Hvordan var interessen?
– Veldig stor. Og det har strømmet på i årene siden, så vi har flere hundre som er uteksaminert på dette kurset. Så gikk vi også videre og fikk det opp på masternivå, og det er kommet rundt ti masteroppgaver så langt.

Høy heksebrenningsrate

Historiske hekser, det vil si – de som ble dømt for å være det – utgjør et mørkt kapittel i norsk og europeisk historie. Troen som satte seg på 1500-tallet om at kvinner kunne være bærere av ondskapen selv, i en forhekset utgave, og da måtte de brennes på bål. Men det gjaldt ikke bare kvinner. Trollmenn var også et begrep, på lik linje med hekser. Av alle dem som ble brent på bål i tidlig, morderne tid, var 20 prosent trollmenn og 80 prosent hekser. De fleste dømte trollmenn i Finnmark var for øvrig av samisk herkomst.
NFFO-medlem Liv Helene Willumsen er en annen historiker fra Blix Hagens institutt som også har arbeidet med samme tema. I 2017 ga hun ut Kilder til trolldomsprosessene i Finnmark, utgitt på Skald forlag, med grusomme beretninger fra de tidligere nevnte rettsdokumentene. 17. august 1626 i Kjelvik, hvor hun møter beskyldningene om trolldom. Willumsens bok er da ført i et modernisert norsk:
«Johanne, Peder Siversens hustru, berettet at førnevnte Marrite Edisdatter hadde lovet henne ondt, og det var vederfaret henne; hun klaget over at hun hadde hatt innvortes vondt i sitt liv, med atskillige sykdommer. […] Etter sakens stilling ble hun pålagt å prøves på sjøen, og da fløt hun opp som en dupp. Da hun kom opp av sjøen igjen, beskjente hun at hun var skyldig til døden fordi hun hadde hatt samleie med sin egen bror, Oluf Edissen.»
Alt dette blir for mye for ledingstingets menn, 14 i tallet, som dømmer henne «til å straffes for sitt liv til ild og bål».
Spesielt ille var det her i Finnmark og helt spesifikt i Vardø.
– Ut fra de kildene vi nå har, vet vi at 92 personer ble brent på bål i Vardø. Disse har vi navnene til. Til sammen ble 138 mennesker anklaget for trolldom. Så dødsraten var ganske høy.
– Og i det store bildet, hvor omfattende var trolldomsprosessene i en europeisk sammenheng?
– I mange år var det veldig overdrevne tall. Pax-leksikonet fra begynnelsen av 1970-årene snakker om 30 millioner som ble brent på bål. Og så har det vært tall som har vært enda høyere og noen lavere – men fortsatt i millionklassen. Men la meg si det slik, jo flere arkiver historikerne får åpnet, dess færre hekser finner man. Nå vet vi mer, at et sted mellom 100 000 og 120 000 mennesker kom i kontakt med det europeiske rettsvesenet, anklaget for trolldom. Rundt halvparten av disse har fått dødsstraff. Det er naturligvis store og alvorlige tall og en menneskeforfølgelse som er tragisk nok i seg selv, selv om den naturligvis ikke kan sammenlignes med for eksempel jødeforfølgelsen.
– Men det må jo ha vært ganske grusomme tider for ganske mange mennesker?
– Ja, det er klart det. Og i en del av de plassene der det var verst, for eksempel Bamberg i Midt-Tyskland – og i Vardø i visse perioder – var det rett og slett farlig å være kvinne, sier Rune Blix Hagen.
Han forteller at det i det norske rettsvesenet på 1500- og 1600-tallet til sammen var rundt 850 mennesker som ble anklaget for trolldom, og at 310 fikk den strengeste straffen – døden på bål. Med andre ord: Nær en tredjedel av alle hekser som fikk bålet som exit i Norge, ble brent i Vardø.
– Hvorfor akkurat Vardø?
– Hovedforklaringen på hvorfor vi finner så mange dømte i Finnmark, er at vi har så gode kilder. Det er kun Rogaland som har tilsvarende gode rettskilder fra 1600-tallet.
– Hva er spesielt med Finnmark og rettskilder?
– Ja, det er faktisk et godt spørsmål, men jeg har ikke bedre svar på det enn at det er litt tilfeldig. Mye av Finnmark ble jo brent under krigen, og da skulle man tro mye gikk tapt. Men allerede på slutten av 1800-tallet ble disse rettsdokumentene sendt til Trondheim, som da huset arkivinstitusjonen for Nord-Norge. Og før det var de samlet inn fra mange ulike administrasjonssteder i Finnmark og oppbevart i Tromsø. Så det er blitt tatt godt vare på.

I Vardø i visse perioder var det rett og slett farlig å være kvinne.

Hvorfor så mye i nord?

– Hvorfor valgte man egentlig en så ekstrem ting som å brenne mennesker på et bål?
– Trolldomskriminalitet – som var utbredt i stort sett i hele Europa på slutten av 1500-tallet og ut over 1600-tallet – ble regnet som den mest alvorlige form for forbrytelse man kan begå. Da gjaldt det å bruke den sterkeste straffen man hadde. I en gammeltestamentlig lovgivning var det derfor øye for øye, tann for tann som gjaldt i straffeutmålingen.
– Den andre årsaken til bålbrenning er den gode hensikten. Sett ut fra presteskapet og den allmenne oppfatning i dette tilfellet brenner man det syndige legemet, men redder sjelen – forutsatt at man har tilstått sine ugjerninger.
– Og da sitter vi igjen her med ett sentralt spørsmål: Hvorfor tok det sånn av i Vardø? Ifølge din forskning skjedde da nær hver tredje heksebrenning i Norge der borte.
– Det er det nok flere årsaker til. En av dem er at ideen om bålbrenning kom inn med embetsfolk som kom til Vardø. Flere av dem var utenlandske, fra Danmark, Tyskland og Skottland. Noe annet var det at de nordøstlige delene av Finnmark befant seg i en meget vanskelig utenrikspolitisk situasjon med tanke på ytre fiender både fra Sverige og Russland, men også England som begynner med handel med Arkhangelsk, og det blir snakk om havrett og seilingsruter. Og poenget med dette er at med økt press utenfra oppstår det en slags mistenksomhet mot undergravende indre fiender og et samfunn som begynner å se på mørke krefter internt.
– Dessuten spiller været en viktig rolle her. Man søkte forklaringer når det skjedde plutselige og voldsomme værskifter, og da er det dette trolldomshysteriet ruller av gårde. Da kommer det opp at den nordnorske heksa – hun er ekspert på å lage dårlig vær. Det som virkelig sparket det hele i gang i Vardø-området, var en hendelse julaften i 1620. Fiskere fra Kiberg og Vardø var ute på havet, og de ble overrumplet av et voldsomt og plutselig uvær. Båtene forliste, og 40 fiskere omkom. I søken etter en forklaring ble da ti kvinner fra Vadsø, Ekkerøy, Kiberg og Vadsø dømt for heksekunster, og vi fikk den første, store massehenrettelsen da samtlige ble brent på bål.
– Fordi de …?
– Fordi de med Satans hjelp har stelt i stand denne voldsomme stormen. Men det var ikke alltid det behøvde å være så store hendelser som dette. Det kunne gjerne starte med en dagligdags nabokrangel, der beskyldningene økte i styrke. Noen ukvemsord, og så var det kanskje en forbannelse som ble ropt ut, og hvis den du da ropte ut mot, ble liggende syk etter dette, kunne det være at du lå tynt an.

– Du har skrevet en rekke bøker og artikler om dette temaet, blant annet Ved porten til helvete. Trolldomsprosessene i Finnmark, utgitt på Cappelen Damm i 2015 – og som oppsummerer det vi har snakket om nå, og mer til. Hvilke idealer er det du jobber etter når du skriver?
– Kritisk, kontekstuell kildebruk er et viktig arbeidsideal for meg, men også å gi teksten et formspråk som er tilgjengelig og forståelig for en større lesergruppe.
– Har du noen forbilder innen hekseforskningen?
– Da vil jeg trekke fram den skotske sosiologen Christina Larner (1933–1983) og norsk professor i folkloristikk Bente Gullveig Alver (1941–2020). Alvers arbeid fra 1971, Heksetro og trolddom: en studie i norsk heksevæsen, er inspirasjonskilden til min egen forskning, et skikkelig pionerarbeid som har krav på nylesning. Hun var for øvrig også svært aktiv i NFFO i sin tid.
– Helt til sist: Det kan virke som verden går bakover noen ganger, ikke framover. Kan vi risikere at også heksebrenning kommer tilbake?
– Ja, nå er jo dessverre det et faktum at heksebrenning foregår den dag i dag i enkelte deler av verden.
– Hva?
– Vi ser litt av det samme narrativet nå rundt hekseprosesser i for eksempel Kenya, Mosambik og Kongo som vi så i Finnmark på 1500- og 1600-tallet. Det verste eksemplet er Nigeria der de utstøter såkalte heksebarn fra storbyene og brenner dem på bål. Jeg har skrevet om det en del tidligere. Og selv om jeg har forlatt akkurat dette temaet nå, viser jo slike historier at forskning rundt temaet fortsatt er brennende aktuelt.