Timbuktu til sakprosafestivalen

For sjette år på rad arrangeres Norsk sakprosafestival på Litteraturhuset i Oslo, men den første med Mette Karlsvik som festivalsjef. Hun er stolt over at en av Skandinavias største artister gjester festivalen. Timbuktu har hatt en stor karriere som rapper, med signaturlåter som blant andre Det löser sig og Alla vill till himmelen men ingen vill dö.
De siste par årene har han også gjort suksess som forfatter, med sin debutbok En dråpe midnatt, som ble utgitt høsten 2016 og omtales som en familiebiografi.
– Hvordan skriver man historien om et liv, og hvilken disiplin eller sjanger velger man da? Møtet mellom sakprosa og andre kunstformer blir et tema for festivalen. Timbuktu-arrangementet krysser dessuten to andre tema som går igjen i festivalen: “generasjoner” og “Sverige”, sier festivalsjef Mette Karlsvik.

Rotløsheten
Timbuktu sitter på randen av sommerferie når vi ringer ham opp til Sverige for et intervju. Med en seks uker gammel datter skal han få nok å gjøre i sommer. Arbeidet med boka ga ham et dypere innblikk i sin egen familiehistorie, og ikke minst sin plass inn i den. Diakité har amerikanske foreldre, men med tunge innslag av tyske og slovenske emigranter på morssiden og på farssiden er han etterkommer av afrikanske slaver med innslag av cherokee.
Slå så denne coctailen sammen med en oppvekst i det svenske folkhemmet – og du har en god historie.
– Du har sagt tidligere at du i lang tid har hatt en følelse av at du ikke hørte hjemme noe sted. Hva legger du i det?
– Jeg er født i Sverige, men er ikke helt og holdent svensk, og definitiv ikke amerikansk. Jeg er ikke svart og jeg er ikke hvit. Jeg er blitt dradd i mange ulike retninger. Men fra å være en liten gutt som var sår fordi jeg ikke fikk ta del i den «ett land – ett folk»-fortellingen, har jeg i voksen alder erfart hvilket stort pluss det er å kunne hoppe mellom ulike identiteter. Ikke minst fordi jeg kan da være en bro mellom ulike mennesker. Jeg kan være et vindu for ikke-hvite svensker for å se inn i dette samfunnet de bor i. Og motsatt. Jeg har fått mange reaksjoner fra lesere om denne rotløsheten, det er mange som har hatt det slik som jeg.

Sterk familiehistorie
– Hva var den utløsende faktor for å skrive En dråpe midnatt?
– Utgangspunktet var en skikkelig skrivesperre. I 2014 var jeg ferdig med et nytt album. Men det hadde vært en kamp uten like, for å få tekstene like bra som jeg ønsket. Jeg virkelig slet med det albumet. I 2015 gjennomgikk jeg også en skilsmisse, og det var i det hele tatt mye sorg, frustrasjoner og følelse som måtte ut det på et vis. Men min emosjonelle ventil, musikken, var stengt. Og da var jeg tvunget til å finne noe annet.
– Dette falt sammen med en samtale jeg hadde med min far, om hans bakgrunn. Han fortalte om en gang på 60-tallet, da han skulle reise fra Harlem i New York, til Harlem i Georgia. Underveis ble han angrepet av hvite, og på et tidspunkt av reisen følte han seg så truet at han overnattet i et tre. Det var jo spennende, men først og fremst så sterkt, viktig og sørgelig å høre om dette, at jeg dro rett hjem og begynte å skrive. Og jeg fortsatte å skrive. Det ble en slags selvterapi, og i en alder der jeg følte det var naturlig å undersøke mer om mine røtter. For å forstå meg selv, men også mine foreldre. Jeg fikk se de ikke bare som foreldre, men som unge mennesker. Og at det privilegiet jeg er født inn i, det rike Sverige, er et resultat av en rekke valg de har gjort i sine liv, og av alle valg deres foreldre og besteforeldre tok før dem. Jeg kjente denne samhørigheten som noe veldig sterkt, sier Jason Diakité.

Bratt læringskurve
– Sett fra et tekstlig ståsted: hva er ulikhetene mellom å skrive en sangtekst om et liv og en bok om et liv?
– Den største ulikheten er at du har så mye mer tid og rom på deg når du skal skrive en bok. Du kan ta leseren med på en mye mer detaljert reise. Å skrive kort er mye vanskeligere enn å skrive langt. I alle fall i utgangspunktet. Du skal samle noen få setninger på noen få linjer, det er en stor utfordring å få til alt som må stå mellom linjene. Men låter er en kjappere prosess, og jeg står mye, går mye rundt, lytter, skriver, er i bevegelse. Med prosatekst var det å sitte ned i fire timer om dagen, og ikke falle for alle mulige fristelser til å ringe kompiser, ta en kaffepause, vaske klær.
– Og dessuten, det er lettere å få overblikket med en sang på tre vers. Jeg kom til min redaktør Mustafa Can med 550 sider og kunne ikke skjønne hvordan det kunne kuttes noe. Men det kunne det. Prosessen med både å skrive og redigerte lærte meg mye. Det minte meg om da jeg begynte å rappe. Med bratt læringskurve og der jeg kunne tillate meg å gjøre mange feil. Det har vært underbart å kaste seg inn i en slik verden igjen. Det er veldig inspirerende, og det livet jeg ønsker å leve, sier Diakitá aka Timbuktu.

“Skole”-festival
Festivalsjef Mette Karlsvik og festivalmedarbeider Johanna Foss jobber nå på spreng med å få spikret høstens festival.
– Utgangspunktet for programmeringen var at Litteraturhuset er en tidligere lærerhøyskole. Bøkene vi presenterer på Sakprosafestivalen kan bli morgendagens pensum. På festivalen får den ferske sakprosaen prøve seg fram – på publikum, men også på den mer etablerte sakprosaen, som også er på programmet. Den norske får prøve seg på den utenlandske, og den utenlandske på den norske, sier Mette Karlsvik.
– “Skole” var opprinnelig mest et stikkord for struktur på festivalens timeplan. Vi fordeler programmet og rommene på Litteraturhuset i fag. Den som synest naturfag er morsomst kan finne seg en plass i naturfagssalen, sette fra seg vesken sin der, og tilbringe dagen der. Etterhvert seg “skole”-aspektet seg inn i hele programmeringen i programmeringen. Hva er kunnskap? Hva samler vi oss rundt som “sannhet”? Skolepensum er den kunnskapen som man har samlet seg om. Den allment aksepterte kunnskapen. Veldig mye av det som står i pensum ble en gang funnet eller analysert seg fram til av en forfatter. Pensum begynte med en bok, avslutter Karlsvik.

Her kan du se hele programmet for Norsk sakprosafestival