Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening

Den store samtalen om fagfornyelsen

Hvilke inntrykk sitter NFFOs paneldeltakere med etter å ha brukt noen dager på å se seg rundt i de nye digitale klasseværelsene?

Webp.net resizeimage (4)
– Det er ikke elevene som skal fenges. Det er heldigvis lærerne som skal overbevises om at innholdet i de nye læremidlene er noe de kan bruke til å formidle et fag over mange år, sier Marte Blikstad-Balas. Erik Bolstad og Knut Hoem er enig.

Hva har NFFOs leserpanel sett på? De fikk tilgang til mange av verkene i Cappelen Damm, Gyldendal og Fagbokforlagets digitale utvalg. Alle disse forlagene er store aktører, som satser bredt innenfor fagfornyelsen. Våre tre lesere sto fritt til å velge hvilke bøker og fag de ville gå dypere ned i. Noe av poenget var nettopp at de skulle gjøre seg opp en mening om selve tilnærmingen de ulike forlagene har valgt: Hvordan møter de ønsket om dybdelæring, utforskning og tverrfaglighet?
Her er utdrag fra samtalen mellom Marte Blikstad-Balas, Knut Hoem og Erik Bolstad.

Kult og catchy

Marte Blikstad-Balas:
– En trend som er spesielt synlig hos Cappelen Damm og hos Gyldendal, er at alt skal være så kult, catchy og fengende fra start. Mye er veldig ungdommelig og forsøker å være morsomt. Det preger både tekstutvalget og andre virkemidler. Cappelen Damm har bloggere og youtubere som skal sjekke ut ting. Noen av dem har vært på Stortinget. Der stiller de helt patetiske spørsmål som hvorvidt det finnes kule Pokemon i stortingssalen, og hva det bildet bak talerstolen heter. Vi snakker altså om det kanskje mest kjente maleriet vi har, «Eidsvoll 1814» av Oscar Wergeland. De intervjuer også noen om hvordan det er å sitte i fengsel, med spørsmål til elevene om hvem de ville ha skrevet opp på sin egen besøksliste.
Blikstad-Balas stiller seg undrende til enkelte av dem som bidrar til innholdet.
– «Helsesista» får her lov til å gå inn i undervisningsrollen. Jeg synes de har vært litt for kjappe med å ta inn hvem som helst. Det er jo et litt hellig rom, klasserommet. Hvem er det som skal få lov til å være den som formidler kunnskap til barna våre? Vi har en læreplan, og vi har
noen retningslinjer som skal følges. Det er kunnskap som skal formidles på en god måte, ikke bare fjases med. Forlagene tenker vel at det er elevene som skal fenges.
– Men det er jo ikke det: Det er heldigvis lærerne som skal overbevises om at innholdet er noe de kan bruke til å formidle faget over mange år. Jeg
synes ikke det ser lovende ut, selv forlagene har gått amok med å lage kule ressurser. De har laget kjempemasse gøy. Det minner likevel om ting lærerne helt selv kan finne på YouTube for å få en morsom start på timen, ikke noe et seriøst forlag mener er den beste måten å vise fram selve faget på.
– Det er ikke nok at mye er usannsynlig lekkert. Verkene skal ha en forankring i læreplanen. Forankringen og sammenhengen mellom alle videoene, podkastene og oppgavene som sidene flommer overav, er helt usynlig. Eleven får aldri se sammenhengen. Læreren er den eneste som får vite noe.

(Saken fortsetter under bildet.)

Webp.net resizeimage (35)

Knut Hoem:
– Slik jeg skjønner fagfornyelsen, er det to litt motstridende tanker i den. Den ene handler om dybdelæring. Det høres veldig fint ut. Det er vanskelig å være imot å gå i dybden. Den andre er det som handler om det tverrfaglige. Det er etter mitt syn å spre seg utover, ikke å gå ned i noe. Den mulige faren er at de sprer seg for mye.

Marte Blikstad-Balas:
– Det umiddelbare inntrykket mitt er at det er vanskelig å få oversikt over alt som er tilgjengelig innenfor forlagenes nettsteder. Du kan selvsagt innvende at vi ikke har brukt så mye tid på dette, men det gjelder også for alle lærere som skal vurdere tilbudene. Dette er mye! Det er også vanskelig å vite hvilken tankegang som ligger bak, hva som er læringssynet, og hvilke pedagogiske valg forlagene har tatt.

Elektrisk bok

Erik Bolstad:
– Hvis man bare skal publisere teksten digitalt, er det som å sette strøm på en bok. Da likner det på det vi opplevde da styresmaktene satte strøm på skjemaene sine. Opplevelsen var at de digitale skjemaene fortsatte å stille spørsmål om ting som ikke vedrørte deg. Det var som i den gamle selvangivelsen, der fem millioner nordmenn ble spurt om de hadde hatt skiferverk i Alta det siste året. Da utnyttes ikke fordelene med nettet.

Knut Hoem:
– Mitt hovedanliggende er norskfaget og litteraturens og lesingens plass her. Når jeg nå kikker på de digitale verkene, ser jeg etter det samme som i de fysiske bøkene. I hvilken grad opplever jeg at det finnes interesse for norsk litteratur, for norske forfattere, for den norske litterære kanon? Et tips til norsklærere som skal arbeide på tvers av flere fag, er å huske på at romanen er en tverrfaglig hendelse. Det betyr at hvis du for eksempel leser Vaffelhjerte av Maria Parr, kan det hende du lærer noe om kulturen i en sunnmørsk fiskerbygd. Kan hende du lærer noe om hva du skal gjøre når du er ute i båt, om relasjonene mellom besteforeldre og barnebarn. Kanskje lærer du også noe om vaffelsteiking.
– Gjennom å lese romaner kan du oppnå tverrfaglige mål. Leser du Dyregården av George Orwell eller Tante Ulrikkes vei av Zeshan Shakar, skal du se at du skrenser innpå noe som ikke bare hører til i norskfaget, men vel så mye i andre fag.

(Saken fortsetter under bildet.)

Webp.net resizeimage (36)

Erik Bolstad:
– Hovedansvaretnmitt i dette panelet er å se nærmere på ting som har med nettet å gjøre. Jeg vært innom ganske mange av verkene. Spesielt på Gyldendals sider var det lett å bytte fra det ene til det andre. Slik ble jeg sittende og veksle mellom masse trinn og fag.
– Det jeg først ikke fant spor av, var det som kalles adaptiv læring: at systemet prøver å forstå hva du har lært, og gi deg mer av det du ikke helt kan. Imin utprøving holdt det ikke engang styr på hva jeg hadde lest, og hvilke oppgaver jeg hadde løst. Jeg så knapt spor av at systemene tilpasser seg det man har lært. Adaptive systemer tilpasser seg hva eleven kan. Det gir vanskeligere oppgaver hvis det åpenbart er for lett for eleven. Og omvendt: «Har du skjønt hva en roman er?» Nei vel, da kjører vi på med mer til du har skjønt det.

Adaptivt er oppskrytt

Marte Blikstad-Balas:
– Jeg synes det adaptive både er underbrukt og oversolgt. Cappelen Damm har et eksempel på at en elev som har gjort 338 oppgaver, har 82 prosent riktige besvarelser. Dette skal liksom gi læreren masse informasjon. Det gjør det jo ikke før læreren har satt seg ned med de 338 oppgavene og funnet et mønster i hvorfor eleven har 82 prosent riktig, hvor mange forsøk som ligger bak, og så videre. Jeg synes de overforenkler det veldig.
– En ting jeg også lurer på: Kan eleven se hva de har vært gjennom og ikke, og om de har gjort oppgavene før? Skal alle oppgavene gjøres i portalen, eller skal de ikke? Og det er vanskelig å se hva som er supplementer til trykte bøker, og hva som er ment å være hele faget.

Knut Hoem:
– Det aller viktigste for Gyldendal er tydeligvis at 14-åringer har skjønt hva «kontekst» betyr. Det trumfer både Bjørnson og Ibsen. Dette er en pussighet som har festet seg. Det er åpenbart at avsenderne har studert i 1990-årene. Da lærte de at «alt er tekst». Vi andre har gått videre og vet at det er noe som heter romaner, dikt og drama.
Videre vet vi at det er interessant at det er forskjell på disse, og derfor greit å ha disse sjangerbetegnelsene. Her er det «tekst, tekst, tekst», «fiksjon» og «kommunikasjon». Mens ordet «roman» altså er nesten fraværende.
– Hva skal så eleven gjøre? Til en av tekstene jeg så på, plager forlaget eleven med altfor mange ledende spørsmål istedenfor litt åpent å spørre: «Du har lest teksten, hva tror du at den handler om? Hva legger du merke til? Hva kan du kjenne deg igjen i?» Slike enkle spørsmål kan frambringe en fortelling i eleven. Jeg skulle ønske at han eller hun får lov til å skrive om det de har lest og forstått i dette, i et lengre og rolig resonnement.

Skriv en roman

Marte Blikstad-Balas:
– Skal norske elever i utgangspunktet bli romanforfattere? I Cappelen Damms verk har jeg inntrykk av at de konsekvent snakker til eleven i en skriverolle. Veldig få av dem kommer noensinne til å skrive en virkelig god novelle, men alle kan ha utbytte av å lese en. Hva med leserollen? Det er rart at nesten alle ressursene på skjønnlitteratur er knyttet til at eleven skal produsere i sjangeren, ikke konsumere den.

Knut Hoem:
– Ja, før de skal skrive, må de vel ha lest. Å bli kjent med den norske litterære skattkisten gjennom å lese utvikler begge ferdigheter – både å skrive og lese. Vi vet jo hva det gjør med det passive vokabularet når et menneske leser mye. Ikke for at de selv skal bli forfattere, men for at de skal få orden på sitt eget livs fortelling. De skal klare å formulere hvem de er som personer. Da kan god litteratur forløse mye. Pluss alle de tilleggsverdiene det gir å bli kjent med landet man bor i, å skjønne at alle er forskjellige, at noen er fattige, noen rike, noen kommer ikke herfra. Innsikten man
får underveis, er jo det viktige her. Å skaffe seg innsyn i andre menneskers verden er noe annet enn å sitte og tenke på hvordan du skal skrive din
egen historie.
– Jeg tror man hopper over det viktigste leddet: Skal du lære av en tekst noen andre har skrevet, må du lese den, reflektere over den og først da prøve å skrive noe liknende. Dette handler om helt forskjellige prosesser, som ikke kan slås sammen.

Trygve Skaug og Karpe er med

Marte Blikstad-Balas:
– Jeg synes det er interessant at de velger å promotere Trygve Skaug så veldig. Han er visst det beste norsk poesi har å by på for tida, ifølge forlagene.
Knut Hoem:
– Ja, jeg tror han er representert i alle de tre læreverkene jeg har sett på.

Marte Blikstad-Balas:
– Han og Karpe, tidligere kjent som Karpe Diem. De har kanonisert Påfuglsangen. Den er i alle klasserom, med veldig tydelig bildebruk. Sangen er
god til undervisning og kan forsvare den plassen.

Knut Hoem:
– Den har helt klart gått inn i den norske kanon. Det skjønner jeg godt. Påfugl er blitt en liten klassiker. Den er en av de viktigste tekstene skrevet i kjølvannet av 22. juli, med noen av de sterkeste setningene i sanglyrikken fra det siste tiåret: «Fordi en jævel hata påfugler / Tok den jævel›n med seg grå kuler / Og det ække første gang jeg står på en scene / Men de på første rad er overlevende.»

(Saken fortsetter under bildet.)

Webp.net resizeimage (37)

Film, film, film

Marte Blikstad-Balas:
– Jeg har sett på verk innenfor naturfag på barnetrinnet. Jeg reagerer på at elevene ikke skal lese særlig mye. De skal bare se på film, film, film. Det leses mindre og mindre i norsk skole. I de nyeste Pisa-undersøkelsene sjekket de blant annet hvor lang den lengste teksten du måtte lese i norsk, var. Tallene får lærerne til å gråte. Det er så korte tekster nå, i mange fag. Også i norskfaget leser vi kortere tekster enn i flere av nabolandene våre. – – Det bekymrer meg at det du skal lese på disse plattformene, skal passe inn i en boks, i et kort tidsrom. Det peker mot min største bekymring med
fagfornyelsen. Du kan mene mye om hva dybdelæring egentlig betyr, men jeg synes at de læremidlene jeg har sett, har for lite utforskning og
refleksjon. Det er jo selve hovedparolen i fagfornyelsen: Elevene skal utforske og reflektere. Da må de få anledning til å være i teksten
i lengre tidsrom enn hva det legges opp til her. Det virker som om forlagene i mange tilfeller ikke bidrar til sammenheng mellom alle de modulene og de korte tekstene de mener skal utgjøre fagene.

Humaniora kan tape

Knut Hoem:
– Den enorme muligheten i norsktimen er om eleven får knytte tekstene til egen erfaring, og at den erfaringen de bringer inn, blir anerkjent av læreren som verdifull.
Marte Blikstad-Balas:
– Det stemmer godt med den nye norskplanen. Det burde vært mye mer av det. Jeg synes spesielt at Cappelen Damms Skolen bygger opp fagene for likt. Humaniora taper på at det ofte blir en slags realfagstankegang. Kjerneelementene i læreplanen har blitt kritisert for å være bedre egnet
for realfag enn for fag som er mer humanistiske, som norsk og kanskje historie. Det er fordi tankegangen rundt kjerneelementer er å bygge lag på lag, hvor ting blir utvidet år for år, til et lite tårn av kunnskap.
– Men norskfaget er ikke nødvendigvis sånn. Du lærer ikke på samme måte som i naturfag. Poenget er at jeg tror strømlinjeformingen av de digitale
verkene må ha kostet noe i et eller annet ledd. Jeg er litt redd for at det er de humanistiske fagene det har kostet mest for.

Knut Hoem:
– En foreløpig konklusjon for min del er at digitale læremidler kan formidle ting i forandring på en god måte. Hvis jeg skal tenke journalistisk, gir de
muligheten for å bringe inn aktuelle elementer i undervisningen via de digitale plattformene – for eksempel pandemien. Men i norskfaget tror jeg vi har godt av at noe står i ro fra utgave til utgave. Fagbokforlagets Synopsis er for meg eksempel på en arbeidsdeling mellom papirboka og det digitale.
Så kan de hente inn det digitale hvis det er helt krise. Hvis skolene tror at de kan greie seg bare med Gyldendals eller Cappelen Damms digitale verk, tror jeg de tar feil.

Marte Blikstad-Balas:
– Ut fra det jeg har sett, er jeg enig. Det digitale alene holder ikke som utgangspunkt or god undervisning.

Webp.net resizeimage (33)

Les også:

Er de digitale læremidlene frelsen?

– Lærebøker er også sakprosa

– Hva slags lærebøker trenger vi til Fagfornyelsen?

Motta vårt nyhetsbrev

Våre adresselister er strengt konfidensielle og deles ikke med noen tredjepart. Alle nyhetsbrev vi sender ut inneholder en avmeldings-link og du kan når som helst melde deg av.