Disse er nominerte til Rosettaprisen!

Rosettaprisen er Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforenings pris for årets oversettelse av et sakprosaverk, og ble delt ut for første gang i 2019. (Se oversikten over tidligere prisvinnere nederst på denne sida).
Nå er de tre nominerte til årets utdeling klar – og for første gang er det ren kvinnedominans.
De tre nominerte til Rosettaprisen 2024 er:

• Miriam Lane for Cal Flyns Forlatte steder, Press
• Kjersti Velsand for Ben Macintyres Fangeslottet Colditz, Kagge
• Henninge Margrethe Solberg for Nastassja Martins Tro på det ville, Spartacus

Vinneren annonseres under Hieronymusfeiringen 26. september. Påmelding innen 12. september

Kriterier

Juryen har bestått av Ika Kaminka (leder), Hedda Vormeland og Erik Ringen (til april) og Morten Hansen (fra april). De sier blant annet dette om de nominerte oversettelsene:

Miriam Lane og Forlatte steder
“I Miriam Lane har Flyn funnet en lyttende og oppmerksom turkamerat som er kongenial, etterrettelig og kreativ.”

Henninge Margrethe Solberg og Tro på det ville
“Teksten er fragmentarisk og hoppende – og ramler stadig ned i revner i bevisstheten. Alle disse språklige sprangene har Solberg ivaretatt med trygghet, omsorg og overskudd.”

Kjersti Velsand og Fangeslottet Colditz
“Kjersti Velsands fremragende oversettelse speiler forfatterens grundighet. Her er det ikke brukt lettvinte løsninger – oversetteren har gjort gjennomtenkte valg som til sammen skaper et like variert og levende språk som i originalen.”

Les de fullstendige jurybegrunnelsene lenger ned i denne saken.

Engelsk dominans

32 nominasjoner kom inn fra forlagene, som ble invitert til å nominere. I tillegg hentet juryen 23 titler, slik at det var 55 titler som ble vurdert. Dette utgjør 33 prosent av de registrerte titlene, som er registrert i Bokbasen, opplyser juryleder Ika Kaminka.
– Av disse 168 titlene var 111 oversatt fra engelsk, 10 fra dansk og 21 fra svensk. Til sammen er altså 142 titler – eller 85 prosent – oversatt fra språk som de fleste nordmenn mener de kan godt. Til sammenligning var ni titler oversatt fra fransk, seks fra tysk, tre fra italiensk og to fra russisk. Ingen fra for eksempel spansk, portugisisk, arabisk, kinesisk eller japansk. Hva det sier om det norske blikket på verden kan en bare fundere på, sier Ika Kaminka.
– Hvilke kriterier har dere i juryen lagt vekt på?
– Vi har lagt stor vekt på at oversettelsen skal klinge godt på norsk, og vi har frydet oss over de gangene oversetterne har benyttet norske ord og vendinger. At oversetteren ha satt seg inn i fagfeltet og mestre fagterminologien er selvsagt, og at oversettelsen må speile stilen og språkføringen i originalen. Vi i juryen blir ekstra takknemlige når oversetteren har lagt ekstra vekt på kreativitet i møte med teksten, og løst utfordringene med innlevelse og snert, forteller hun.
– Det er videre en forutsetning at utgangsteksten byr på nok språklige, stilistiske og faglige utfordringer som gjør det mulig for oversetteren å vise hva hen duger til. Det er rett og slett vanskelig å vurdere kvaliteten på en oversettelse av en ren transportprosa, der språket ikke har annet formål enn å bringe teksten videre.

Juryens begrunnelser

Og her den lengre versjonen med juryens begrunnelser:

Miriam Lane og Forlatte steder

I Islands of Abandonment tar Cal Flyn for seg det ruiner etter menneskelig aktivitet og inngripen – byer, industriområder og militære anlegg som nå er forlatt, og hvor naturen har tatt over. Flyn har oppsøkt disse stedene, trasket rundt og pratet med folk som holder til der, undersøkt hva som skjedde med stedet – og hva som skjer der nå. Boken er skrevet i en medrivende, billedrik og rytmisk prosa, men også med mange spesialiserte termer fra en rekke ulike fagfelt.

I Miriam Lane har Flyn funnet en lyttende og oppmerksom turkamerat som er kongenial, etterrettelig og kreativ. Som oversetter tar Lane i bruk hele det norskspråklige arsenalet hun sitter med. Hun utnytter muligheten for sammensatte ord, velger norske vendinger heller enn å oversette direkte og lager nye ord om hun trenger det. Slik blir «soft green» til «mykgrønt», «non-victory» blir «dødt løp» og «the ground zero of American capitalism» blir «den amerikanske kapitalismens vugge».

På sitt beste er oversetteren nyskapende, som når hun oversetter «the blight» med en rett og slett genial neologisme – «byforvitring». Forfatteren – og oversetteren – lar leseren være med og føle på kroppen hvordan det er på disse stedene – som i Tsjernobyl: «Maling skaller av på et utall forskjellige måter, den flasser, krøller seg, smuldrer til støv. Murbrokker og glass knaser under skoene. Linoleum i trappen løsner flakvis på trinnene, våt og tynn, som skallet på et råttent eple eller huden på et lik.»
Boken leses lett og man frydes over språket, og selv om forfatterens – og oversetterens – skrivemåte er desidert unorsk, føles aldri boken oversatt.

Henninge Margrethe Solberg og Tro på det ville

Croire aux fauves tar utgangspunkt i en dramatisk hendelse: Sosialantropologen Nastassja Martin var på feltarbeid i fjellene på Kamtsjatkahalvøya da hun ble angrepet av en bjørn. Med alvorlige skader i ansiktet ble hun fraktet den lange veien først til et russisk sykehus hvor hun fikk livreddende helsehjelp, og senere til Frankrike. Hun forteller om dette som en tid da «kjeven min sakte, men sikkert ble åsted for en kald krig mellom franske og russiske sykehus».

I møtet med bjørnen kolliderer to univers og verdensforståelser, og det oppstår flenger og bresjer i både bjørnen, kvinnen og teksten, hvor myte og virkelighet, fortid og nåtid, liv og teori går over i hverandre.
Dette speiles i språket, som befinner seg i glipen mellom essay, journalistikk og selvbiografi, samtidig som det hele tiden har et akademisk skolert, ransakende blikk på seg selv og omgivelsene.

Teksten er som de to skrivebøkene forfatteren bruker under feltarbeid, den ene om dagen, den andre om natten – «en forestilling om det subjektive og det objektive som jeg motvillig bevarer», som forfatteren skriver. Teksten er fragmentarisk og hoppende – og ramler stadig ned i revner i bevisstheten. Alle disse språklige sprangene har Solberg ivaretatt med trygghet, omsorg og overskudd. Tilsynelatende uanstrengt gjengir hun treffsikkert Martins veksling mellom kjølig referat («Det nærmer seg siste operasjon. En hel haug mennesker flokker seg rundt sengen min. Stemningen er munter.») og feberaktige fragmenter («På terskelen til et annet år til et annet liv til et annet jeg, til bare: det andre»).

På forsiden av Tro på det ville er en bjørns ansikt fremstilt på en måte som leder tankene til gnistregn mot en mørk nattehimmel. Mellom permene møter leseren et norsk språk som lyser og gnistrer på liknende vis.

Kjersti Velsand og Fangeslottet Colditz

Middelalderslottet Colditz noen mil utenfor Leipzig fungerte under annen verdenskrig som høysikkerhetsfengsel. Hit kom allierte krigsfanger som tidligere hadde forsøkt å rømme fra andre krigsfangeleirer. I Colditz. Prisoners of the Castle forteller Ben Macintyre historien til de rundt fem hundre krigsfangene og skildrer både deres mangslungne tilværelse innenfor de tykke slottsmurene og de utallige kreative fluktforsøkene, flere enn i noen annen krigsfangeleir under annen verdenskrig. Beretningen er både dramatisk, spennende og sågar humoristisk, samtidig som den bygger på grundig faktasjekking og forarbeid.

Kjersti Velsands fremragende oversettelse speiler forfatterens grundighet. Her er det ikke brukt lettvinte løsninger – oversetteren har gjort gjennomtenkte valg som til sammen skaper et like variert og levende språk som i originalen. Teksten fremstår som norsk, uten at originalens engelske formuleringer skinner igjennom. Når det står at en stabssersjant er «immensely proud» av kinnskjegget sitt, kan det være fort gjort å ty til den mest opplagte løsningen, «enormt stolt», men Velsand velger å si at han er «umåtelig kry». «Shouted» kunne ha blitt til «ropte» eller «skrek», men oversetteren benytter det i sammenhengen mer passende «remjet». «By God, I’ll sit on their doorsteps until I get in,» sier en person. «Jeg skal Gud hjelpe meg sitte pal foran døren deres,» lyder det i oversettelsen, med det idiomatisk norske uttrykket «sitte pal». «The way he swore» er blitt «hvilke eder han rev av seg», og oversetteren har et like godt grep om titler og annen militærterminologi.

Teksten oppleves hele veien som etterrettelig, og oversettelsen er preget av veloverveide løsninger som på alle måter yter originalen rettferdighet.