Rosettaprisen er Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforenings pris for årets oversettelse av et sakprosaverk.
Prisen ble delt ut for første gang i 2019, og den første vinneren av Rosettaprisen ble Rune R. Moen for oversettelsen av Anne Applebaums Rød sult. I 2020 var vinneren Birgit Owe Svihus for oversettelsen av Primo Levis Det periodiske system.
Prisen gis til oversetter for en oversettelse som er utkommet året før prisåret, og skal bidra til å øke interessen for sakprosaoversettelser og anerkjenne kvaliteten i utgitte oversettelser.
Les mer her om de fem som står på kortlista til årets Rosettapris, som deles ut 30. september.

Thomas Lundbo har oversatt René Girards Syndebukken (Le bouc émissaire), utgitt på Teori & praksis forlag.

Syv kjappe

Vi sendte 20 spørsmål i Thomas’ retning, og ba ham svare på syv av de.

– Hva har vært det mest utfordrede med å oversette Syndebukken?
– Det var å finne fram til et noenlunde konsistent begrepsapparat som kunne spres mellom ordklassene. De latinske røttene gjør at det på fransk faller naturlig å avlede flere vitenskapelige ord av en og samme leksikalske stamme. Men hva skulle for eksempel et norsk adjektiv for «offer» være? Definitivt ikke «viktimær». Alle har vel ikke lest boka ennå, så jeg skal ikke røpe for mye, men jeg kan si såpass som at det måtte noen omskrivninger til.

– Hva gjør du når du står fast?
– Jeg googler. Det hender jeg lar meg distrahere av Spotify eller et sosialt medium, men merkelig ofte virker alt mye klarere når jeg vender tilbake til det jeg skal gjøre. Ikke på grunn av innholdet i det jeg har skummet, men av tiden som har gått, som forhåpentligvis ikke har vært for lang. Tiden er oversetterens beste hjelper – og verste fiende. I dette prosjektet hadde jeg heldigvis et forlag som var villig til å bruke den tiden som trengtes.

– Hva er spesielt med bøkene til denne forfatteren?
– René Girard bruker hele feltet av menneskevitenskaper til å skrive fram en totalteori om kulturen. Han foregir egentlig å svare på hvordan alle sivilisatoriske fenomener henger sammen. Det er hårreisende megalomant, men grunnsteinene i denne fortellingen er to lettfattelige og gjenkjennelige mekanismer: at menneskene etterligner hverandre i alt, også i hva de ønsker seg, og at konflikter løses ved at man peker ut en syndebukk som får all skyld.

– Hva slags menneske er en oversetter?
– En utholdende kameleon. Både i den forstand at en god oversetter må være i stand til å iverksette språk med mange forskjellige framtoninger – og holde ut med et språk lenge – og at oversettere er veldig forskjellige mennesker. Jeg tror ikke jeg tar feil hvis jeg påstår at veiene til en tilværelse som oversetter er mer mangslungne og krokete enn for de fleste andre skribent- og kunstnergrupper, og kollegiet er tilsvarende mer variert.

– Vi ser at de fleste bøker oversettes fra engelsk. Hva er ditt inntrykk, og burde det være slik?
– Jeg har i en periode vært i en posisjon som har gitt god nok oversikt over feltet til å påstå at det er mer enn et inntrykk. Det er synd, fordi verden er mye større enn den anglo-amerikanske, og vi går glipp mye god litteratur. Dessuten har veldig mange av bøkene som oversettes fra andre språk, gått veien om et anglo-amerikansk bokmarked, og er gjerne plukket ut fordi de svarer til tendenser der. Det snevrer inne hele den kulturelle horisonten.

– Hva må du ha på skrivebordet når du oversetter?
– Et stort glass vann. Oversettelse, og alt såkalt åndsarbeid egentlig, er langt mer fysisk utmattende enn man skulle tro. Det er fort gjort å bli dehydrert, og jeg fungerer veldig dårlig, både som menneske og oversetter, når jeg er dehydrert. Når man jobber konsentrert, begynner tilstanden ofte å gjøre seg gjeldende før man merker signalene.

– Dilemma: Du får 150 000 for å oversette et ukritisk kampskrift fra Trump, eller 1500 kroner for å oversette et tema som virkelig opptar deg?
– I en norsk kontekst er dilemmaet enda mer hypotetisk enn hva spørsmålet legger opp til, siden det litterære systemet i Norge er basert på kollektive avtaler og ordninger som sikrer noenlunde fotutsigbare vilkår og honorarer. Nå opplever vel jeg og mange med meg at disse ordningene er under press, blant annet fra de kreftene Trump representerer, så hvis jeg avkreves et svar, blir det b).

Juryens begrunnelse

Juryen som er sammensatt av Ole Jan Borgund, Kristina Solum og Susanne Bergan, uttaler følgende om Lundbos oversettelse:

I “Syndebukken” utforsker den franske filosofen og antropologen René Girard fellesskapets behov for å skape og samles om fiendebilder når noe rundt dem skaper konflikt eller ødeleggelse. Denne filosofiske og antropologiske klassikeren er stadig like aktuell i dag som da originalverket utkom i 1982.
Originalen tilhører en akademisk sjanger som ofte byr på utfordringer i oversettelse fra fransk til norsk. Oversetter Thomas Lundbo er imidlertid ikke redd for å foreta de grep som må til for å gjøre intrikate gjenfortellinger og analyser av myter og litterære tekste krystallklare også for den norske leser, enten det er ved omrokkering av setningsledd eller nødvendige omformuleringer. Det imponerer også at Lundbo ikke bare gjengir Girards samtidsfransk, men også eldre litterære tekster som forfatteren siterer i sin original, enten det er referanser til norrøn litteratur, eller høviske dikt fra tidlig middelalder, oversatt på rim av Lundbo selv fra datidens fransk.