Per Bjarne Ravnå

Per Bjarne Ravnå har med sin siste utgivelse gjort seg mer eller mindre evig aktuell, med jul og påske som klare høydepunkter. Jesus fra Nasaret. Mislykket profet eller guds sønn?, lyder tittelen som er utgitt på Dreyer forlag.
Dette er opplagt tiden for å ringe Ravnå.

– Du skriver i innledningen til boka at det er et spørsmål som har plaget deg i mange år: «Bør ikke en historiker kunne vurdere om Jesus virkelig var Guds sønn.» Vi medgir at det er rimelig stort spørsmål. Er du fortsatt plaget, eller er du nærmere et svar?
– Jeg er mye mindre plaget nå. Jeg ble i sin tid oppringt av en døende mann som ville ha hjelp av en «uavhengig Jesus-ekspert» til å få klarhet i hva som ventet ham på den andre siden. Var det noe i håpet kristendommen holdt fram – eller hadde Jesus bare vært en vanlig mann? Jeg var til fryktelig liten hjelp. I stedet for å gi et ærlig svar på et enkelt og essensielt spørsmål, holdt jeg en improvisert forelesning om historiefagets begrensninger i forhold til guddommelige fenomener. Følelsen av å ha veket unna det som virkelig betyr noe, har sittet i meg siden. Det gikk opp for meg at jeg egentlig aldri hadde prøvd å gå faglig til verks overfor spørsmålet om hvem eller hva Jesus egentlig var.
– I Jesus fra Nasaret. Guds sønn eller mislykket profet? har jeg strukket historiefaget så langt inn på religionens enemerker som mulig. Det betyr ikke at jeg ville ha hatt et enkelt svar til mannen om telefonsamtalen hadde funnet sted i dag, men jeg ville i det minste ha kunnet sagt at jeg har tatt spørsmålet hans på alvor. Det føles litt som å ha tilbakebetalt gammel gjeld.

– Som hovedoppgave skrev du om historiefaglig Jesus-forskning, og i 2000 disputerte du for doktorgraden med en avhandling om romersk politisk historie, som også er ditt virkefelt i dag, ved Nord Universitetet. Det må da være til sammen et enormt komplisert felt å manøvrere i – der vitenskap, forskning, tro, teologi, myter, eventyr og politisk krutt stadig kræsjer inn i hverandre? Det er tross alt dette kriger er skapt av.
– Jeg er fryktelig glad for å bli stilt et slikt spørsmål! Vanligvis spør folk hvorfor jeg ikke arbeider med noe litt mer dagsaktuelt, i stedet for å holde på med slik eldgammel historie. Saken er den at politikk og religiøsitet alltid vil berøre sentrale og dagsaktuelle spørsmål, uansett hva slags tidsperiode man studerer. Jeg vil også gjerne understreke at romersk historie og Jesus-forskning passer svært godt sammen. For å være helt nøyaktig så tilhører romersk historie og historiefaglig Jesus-forskning samme forskningsfelt. På den tiden Jesus levde var Judea en del av den romerske provinsen Syria, mens Galilea var et klientkongedømme underlagt Romerriket. Jesus var både jøde, og en av Romerrikets undersåtter. Man forstår verken jødene, Jesus, eller de første kristne, hvis man ikke kjenner de politiske, sosiale og kulturelle forholdene i den romerske verden.
– Faghistorisk sett har forskningen rundt Den historiske Jesus vært dominert av teologer og det man i engelskspråklig Akademia kaller «New Testament Scholars». Jeg er svært imponert over kvaliteten på arbeidet disse forskerne gjør, men jeg føler også at jeg – som vanlig «sekulær» historiker – har mye å bidra med.

– Du spør også videre i boka: «Er det mulig å bekrefte eller avkrefte den kristne religionen med vitenskapelig granskning? Ja – har du et svar til de mange som nå straks skal i gang med den gamle historien om Jesu fødsel?
– Jeg må svare både ja og nei på dette spørsmålet. Min granskning av kildene til oppstandelsen, fører helt utvetydig til den konklusjonen at det ikke finnes verken bevis eller indisier for at Jesus sto opp fra de døde – og dermed må jeg si at jeg betrakter den kristne religionen som avkreftet. Samtidig ser jeg at andre forskere, som er minst like smarte og lærde som det jeg er, konkluderer med at kildene viser at Jesus sto opp fra de døde – og at den kristne religionen dermed er bekreftet. Argumentene deres overbeviser ikke meg, men jeg er også klar over at jeg aldri vil kunne fremme argumenter som kan overbevise dem om mitt syn.
– Årsaken til denne situasjonen er at sannheten om Jesus ikke er noe som ligger og venter på at forskerne skal «finne» eller «avdekke» den. Sannheten om Jesus skapes av forskerne mens forskningsarbeidet pågår. Råmaterialet er kildene, skapelsesprosessen er forskerens tolkninger av kildene – og arbeidstegningene er det virkelighetsbildet forskeren tenker, arbeider og lever innenfor. Slik er det med all historieforskning, men spørsmålet om oppstandelsen befinner seg så langt ut mot kanten av virkeligheten at forholdene mellom forskning og virkelighetsbilder blir ekstra tydelige her. For å vende tilbake til spørsmålet, så mener jeg at det er mulig å gi et klart svar – men det er viktig å understreke at dette svaret ikke vil være gyldig for alle.

– Hvis det eventuelt IKKE er mulig å bevise at Jesus var Guds sønn – er det likevel ikke noe fint ved at vitenskapen ikke klarer å knocke ut den menneskelige evnen til å tro på noe større enn dem selv? Du kommer litt inn på dette i slutten av boka di, leser vi.
– Jo, jeg er svært fornøyd med å ikke kunne motbevise kristendommen! Historie er et fag som brukes til å utvikle og vedlikeholde virkelighetsoppfatninger. Jeg er glad for at det ikke egner seg så godt til å rive ned virkeligheter. Menneskets evne til å tro er en fantastisk egenskap. Marx sa at religion er opium for folket. Det hadde han kanskje rett i, men vi må ikke glemme at opium er opphavet til morfin. De fleste som har vært nær noen som har dødd av kreft, er sjeleglade for at det finnes morfin. Jeg har vært ateist i femogtredve år. Gjennom de fleste av disse årene har jeg lest alt jeg har kommet over om historiefaglig Jesus-forskning, og denne lesningen har stort sett bare bekreftet min ateistiske grunnholdning. Likevel har jeg aldri sluttet å føle at kristendommen er en vakker religion, og jeg kan fremdeles bli intenst grepet av budskapet om at «i dag er det født dere en frelser».

– Helt til sist: tror du på Gud?
– Som sagt – jeg er ateist. Det trives jeg godt med, sier Ravnå.